Når sjansen byr seg til å legge skylden på innvandrerne, er det vanskelig for mange å la den gå fra seg.

Mange brukte pinsehelgen til å diskutere SSBs innvandrerregnskap, som viste at innvandringen ikke kan forandre de underliggende faktorene ved norsk velferdspolitikk; oljeformuen tillater oss et høyere velferdsnivå enn skattene våre kan bære alene. Og hvis vi blir flere nordmenn, vil vi bli flere om å drive fram underskuddet i statsfinansene. Men når sjansen byr seg til å legge skylden på innvandrerne, er det vanskelig for mange å la den gå fra seg. Det som burde vært en diskusjon om velferdsfinansiering, ender som så ofte før med at vi må «ta debatten». Hvorfor?

Nyhetsbildet sist uke var også preget av situasjonen for asylbarna i Norge. Regjeringen ønsker å gi signal om at den kommende stortingsmeldingen om barn på flukt vil signalisere en oppmykning av norsk asylpolitikk. Men spørsmålet vi virkelig må stille oss er dette; hvorfor har det de siste årene vært så viktig for regjeringspartiene å framstå som strenge i asylpolitikken?

Kanskje er det fordi toneangivende stemmer i regjeringen tror at de har mer å vinne på å være strenge, enn de taper på tårevåte enkelthistorier. Enkeltskjebnene til de lengeventende barna som engasjerer folk i så mange lokalmiljøer i Norge, veier ikke tyngre enn det underliggende premisset; politikerne tror at velgerne vil ha en streng asylpolitikk. Hvorfor?

Forskere fra NIBR og Fafo har kartlagt dårlige bo- og arbeidsforhold for arbeidsinnvandrere i landet. Hvorfor lar vi det være slik? Vi har også diskutert om tigging bør forbys. Og hvem snakker vi om når vi snakker om tiggerne? De andre. Dem. Er det ikke ubehagelig?

Og alt dette foregår mot et bakteppe av terrorrettssaken. Den reiser vanskelige spørsmål: Nøyaktig hvor langt unna Breivik står de dagligdagse innvandringskritikerne? Hvor mye har han til felles med et bredere lag av befolkningen? Han var alene om volden, men hvem deler holdningene hans? Alle disse sakene forteller oss noe om nivået av fremmedfrykt i Norge.

Dessuten la HL-senteret sist uke fram en rapport om antisemittismen i Norge. En historisk forfulgt minoritet opplever fortsatt å være mistenkeliggjort i det norske samfunnet. Hvorfor? Det har blitt påpekt at denne undersøkelsen kartla holdninger blant den norske majoritetsbefolkningen. Noen reiser spørsmålet; hvis disse holdningene er såpass utbredt blant majoriteten, hvordan er det da blant den muslimske minoriteten? Men dette forleder oss til å hoppe over et annet viktig spørsmål: hvorfor er disse holdningene så utbredt blant majoriteten?

Premisset for den norske debatten om innvandring må derfor være at fremmedfrykt er utbredt i samfunnet vårt. Vi trenger ikke å diskutere hvorvidt det finnes fremmedfrykt, og vi bør ikke skyve problemet over på den muslimske minoriteten. Fremmedfrykt kan finnes overalt, men hvis vi skygger unna majoritetsbefolkningens holdninger hopper vi over noe av det viktigste.

Det er tross alt majoriteten som er i flertall.

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.