Sju år etter at løsgjengerloven ble opphevet ønsker nå FrP og Høyre å gjeninnføre deler av den i form av et forbud mot tigging.

Forslaget bærer preg av å være symbolpolitikk som ikke vil forbedre hverdagen til verken tiggerne eller de som ferdes i bybildet. Tigging er et uttrykk for ekstrem fattigdom og mangel på muligheter. Målet bør derfor ikke være å forby tigging, men å hindre at mennesker havner i en livssituasjon der de blir nødt til å tigge.

De som støtter et forbud prøver samtidig å tegne et bilde av tiggerne både som ofre for menneskehandel og en trussel. Videre mener de kriminalisering av tigging er løsningen på begge problemstillingene. Dette er inkonsekvent, og ikke basert på fakta. Det finnes ingen dokumentert sammenheng mellom menneskehandel, organisert kriminalitet og tigging, selv om enkelttilfeller der dette har forekommet må tas på alvor.

Så lenge Norge er med i EØS har alle EU-borgere rett til å oppholde seg i Norge. Et forbud mot tigging vil derfor ikke bety at de som i dag har kommet fra Øst-Europa for å tigge i Norge reiser hjem. Om resultatet blir at disse menneskene når de uansett blir kriminalisert tyr til mer lønnsomme former for kriminalitet eller at antallet gatemusikanter med blokkfløyte går i været, er uvisst. Stortingsrepresentant for Høyre, Thorbjørn Røe Isaksen, traff godt da han i forkant av debatten på Høyres landsmøte uttalte at «det er naivt å tro at behovet for tigging forsvinner dersom det blir forbudt.»

Det finnes ingen rask løsning for å bli kvitt tiggerne i Oslo, hvert fall ikke så lenge et politisk flertall ikke ønsker at vi skal ha kontroll over egne grenser. Løsgjengerloven ble i sin tid unødvendig fordi man fant løsninger på de sosiale problemene som førte til tigging. Selv om de sosiale problemene nå må løses på en mye større skala er dette fortsatt den eneste muligheten for å motvirke årsakene til at mennesker velger å tigge.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.