I forkant av 22. juli-rettssaken advarte flere mot at den kunne utvikle seg til å bli et mediesirkus og et «freakshow», som Frank Aarebrot har formulert seg.
Så langt har pressedekningen og forhandlingene i sal 250 gått for seg i relativt anstendige former. Farsen har funnet sted, og finner sted, i kulissene. I hovedrollene finner vi de fire psykiaterne og Den rettsmedisinske kommisjonen.
Plottet kan oppsummeres kort: Først fikk vi en rapport som konkluderte med at massemorderen er strafferettslig utilregnelig, så fikk vi en rapport som konkluderte med det motsatte. Den rettsmedisinske kommisjonen godkjente den første uten én innvending, den andre ble opprinnelig underkjent, så godkjent, så ikke likevel. Deretter fikk vi en ny avklaring i går: Nei, Agnar Aspaas og Terje Tørrissens rapport er ikke godkjent. Kommisjonen overlater den jobben til retten.
«Rettspsykiatrien i krise» høres for mildt ut. «Skandaløst» er et ord som presser seg på, i hvert fall når det gjelder Den rettsmedisinske kommisjonens uforståelige vingling og forvirrende tåkeprat rundt den andre sakkyndigrapporten, som 24. mai tvang retten til å be om en oppklaring av hva den egentlig mente med at den tok rapporten «til etterretning»: Er den godkjent, eller ikke?
Kommisjonen har lagt ned all sin prestisje i Torgeir Husbys og Synne Sørheims rapport. Det er i seg selv urovekkende, fordi den har vist seg å ha betydelige svakheter. «Paranoide vrangforestillinger» kaller for eksempel psykiaterne tankegods som historikere, terroreksperter og ideologiforskere de siste dagene har opplyst retten om at er helt vanlig i høyreekstreme miljøer.
Det er umulig å forskuttere en dom, men hvis retten skal basere sine vurderinger på hva som har framkommet i retten så langt, er det overveiende sannsynlig at den konkluderer med «tilregnelig». Det er i så fall enda mer alvorlig for Den rettsmedisinske kommisjon. Drapsmannen havner i fengsel, og kommisjonen står foran tidenes oppvask.
Publisert i Dagsavisen lørdag 2. juni.