Historien læres ikke ved å ta den bokstavelig, den læres ved å omsette dens erfaringer i samtidens praksis.
I slutten av juni 2011 var Mark Wetzmann, direktør for myndighetskontakt ved Simon Wiesenthal-senteret i New York, og fire andre amerikanske jødiske ledere i Norge, for å snakke om den antatte tiltagende norske antisemittisme. Det er mulig resultatet av deres initiativ (arbeid) som har munnet ut i rapporten som viser at antisemittismen nå må kunne sies å være på fremmarsj i Norge. Utdanningsministeren kom øyeblikkelig på banen og bedyret at dette er noe vi må ta på alvor og arbeide mye med. Dette til tross for at antall jøder bosatt i Norge er stipulert til et par tusen, hvorav 200 er elever i norsk skole. Det minner meg litt om å brette melkekartonger for harde livet for å redde miljøet mens alle bilene får lov til å kjøre fritt omkring og forpeste det samme miljøet vi later som om vi ønsker å redde.
Jøder i Norge har hevdet at de blir trakassert for sin religion. Ingen kan ta fra dem denne følelsen. Spørsmålet er om de, objektivt sett, virkelig blir det. De som følger med på nettdebatter og blogger vil se at den store mengden av trakassering rettet mot menneskers religiøse tro, vil se at den mest massive hetsen er rettet mot muslimer. På samme måte som (enkelte) norske jøder hevder at de blir gjort ansvarlige for Israels okkupasjon av palestinske områder, kan norske muslimer tilsvarende si at de blir ansvarliggjort og må stå til rette for radikale islamisters globale terrorvirksomhet. Begge deler er galt, men bør ikke myndighetene likevel sette inn ressursene der det trengs mest?
Pr i dag er islam Norges nest største religion. I europeisk sammenheng er motstanden rettet mot etablering av moskeer (med minareter), ikke synagoger. I så måte kan man si at norske muslimer har overtatt jødenes tidligere kors; det er pr i dag unge norske muslimer som må bære byrdene for sine fedres synder (innvandring til Norge) og minst en norsk nasjonalists behov for å gjøre noe for å hindre at de ”forpester” hele den norske kultur.
Fremdeles drar en del norske skoleklasser - blant annet i samarbeid med Hvite busser, en stiftelse som har som formål å bevisstgjøre ungdom om menneskerettigheter og betydningen av demokrati - til Auschwitz og andre konsentrasjonsleire for å lære den oppvoksende generasjon om Holocaust, masseutryddelsen av jøder under den annen verdenskrig. Hensikten er at Hitler-regimets masseutryddelse av jøder aldri må bli glemt. Hva vi i den forbindelse virkelig synes å ha glemt er at det slett ikke bare var jøder som ble sendt til nazistenes konsentrasjonsleire, men også politiske motstandere (kommunister), psykisk utviklingshemmede, homofile (undermennesker) og sigøynere. Det foreligger ingen eksakte tall, men noen anslag tilsier at så mange som 500.000 sigøynere skal ha blitt utryddet i konsentrasjonsleire. I motsetning til f eks jøder, homofile og psykisk utviklingshemmede, har imidlertid ikke sigøynere oppnådd samme høyverdige offerstatus. De blir fremdeles uglesett, trakassert og diskriminert over hele Europa. Men de har heller ingen mektige venner til å snakke for seg.
Historien læres således ikke ved å ta den bokstavelig, den læres ved å omsette dens erfaringer i samtidens praksis.