Barnets rett til familieliv og til å beholde identitet har ikke vært i fokus for barnevernet, domstolene eller kontrollmyndighetene i de her beskrevne saker.

Barnets lovlige og menneskelige rett til familieliv og til å beholde identitet kan oppsummert sies å ha vært et ikke-tema.

Fedre og mødre som avskiller sitt barn fra den andre forelder har noe felles. Det handler om voksne som ikke kan skille sine egne behov fra barnets behov. Det er en selvfølgelighet for de aller fleste foreldre at deres barn trenger både sin mor og sin far og kontakt med sine ulike familienettverk for at barnet skal ha det bra.

Den forelder som opptrer slik at barnet/barna i forbindelse med de voksnes skilsmisse, også skilles fra den andre forelder og denne forelders nettverk, fremviser sviktende foreldreevne. Det handler som oftest om en form for empatiforstyrrelse hos den voksne, en forstyrrelse som ofte ikke oppfattes av omgivelsene. De ulike ledere som har med familien å gjøre får ofte et meget positivt utrykk av denne forelder. Denne forelder har ofte en spesiell sosial evne; han eller hun vet hvordan de skal gi et godt inntrykk, blant annet gjennom en hjelp søkende holdning. Hjelperne oppfatter ikke at denne forelder bruker barnet for egne formål og behov, siden det som verbalt uttales er det motsatte. Denne forelder snakker ofte negativt om den andre, og påstår for eksempel at denne forelder opptrer ut ifra egne behov, ikke forstår barnet eller feilbehandler barnet, og at han eller hun derfor behøver beskytte barnet fra denne forelder.

At det er denne forelder som sier de beskytter barnet, som bruker barnet som våpen for å fjerne den andre forelder av barets liv, blir ikke synlig for dem som har til oppgave å fatte beslutninger og ta affære for barnets beste. De kan således, akkurat som barnet som avskilles, også bli manipulerte av den separerende forelder.

Fedre og mødre med barn som separeres fra dem, har, så langt jeg har kunnet se, også noe felles. De har da familien levde sammen tatt stort ansvar, vært hyggelige og hjelpsomme, kanskje til og med en tanke ”dumsnille”, for å få familielivet til å fungere uten alt for mye rot og bråk, de har således ofte vært ettergivende og tilpasset seg etter en mer kontrollerende livs partner. De har i de fleste tilfeller blitt tatt på sengen av den andre forelders plutselige og bestemte opptreden med separering av barna.

Den forelder som barnet separeres fra, har ofte hatt barnevernets saksbehandlere mot seg. Han eller hun har vært hjelpeløs og blitt mer og mer fortvilet. Det lukter nederlag for denne forelder. Det som skjer og som best kan beskrives som voksenmobbing fortsetter. Den for barnet separerte og fremmedgjorte forelder blir enten utslettet, passivisert, går i depresjon eller fortsetter fekte hjelpeløst og hevde barnets rett til begge sine foreldre i rettslige prosesser, som drar ut, ofte over flere år, over tid.

Det som ofte skjer er at barnevern, forvaltningsdomstoler, vanlige domstoler og kontrollorgan, oppfatter den slik sett svekkede og for barnet fremmedgjorte forelder som mindre egnet og resonerer som så at da var jo separasjonen nødvendig. Og kan opprettholdes – og sies være forenlig med barnets beste – dog uten at dette defineres.

Dette gjelder også når separasjonen av barnet, fra en av barnet avholdte forelder, skjer i form av en kompromissløs støtte til den separerende forelder, eller i form av støtte til fremmende, av barnevernet utvalgte fosterforeldre.

Barnet som skilles fra sin egen forelder og tar avstand fra denne forelder er aldri skyld i det som skjer. Den forelder/foreldrepart som opptrer som om barnet/barna ikke behøver den andre forelder, opptrer ut i fra egne behov og egne interesser. Denne forelder/foreldrepart formidler sine bilder av den andre forelder til barnet, som barnet ikke kan beskytte seg mot, ved at denne forelder knytter barnet til seg og gjør barnet avhengig av seg selv.

Det skapes dermed en avhengighet og en frykt ved at barnet holdes adskilt fra naturlig hverdagskontakt med den andre forelder og ikke får muligheter til ut ifra egne erfaringer korrigere de negative bilder. Dette skader barnets identitet. Barnets menneskerett til å beholde sin identitet krenkes.

Den forelder som har hatt behov for kontroll med barnet og ofte bortført barnet, eller aktivt motarbeidet barnets kontakt med den andre forelder, har gjennom sin adferd skapt samarbeidsproblem. For utenforstående ser det ofte ut som om det er begge foreldre som skaper denne konflikt som initieres på denne måten. I de fleste saker har det blitt flere, lange og dyre prosesser i ulike domstoler – forhold som ikke på noe vis er forenlig med barnets beste.

Ofte har den foredler som har separert barnet fra den andre forelder, gjennom å bortforklare eller beholde barnet, fått barnevernets sympati og støtte. Denne forelder har fått fortsette ha barnet boende hos seg. Denne foredler har også blitt tillatt ha fullstendig kontroll over barnets kontakt med den andre forelder, iblant under antagelsen av at denne forelder ”beskytter” barnet mot den andre forelder. Det som kalles foreldrenes umulighet til å samarbeide har blitt begrunnelse for å gi den ene forelder, som handler ut ifra egne behov og vilkårlig separert barnet fra den andre foredler, omsorg alene.

Barnevernet har gitt sin støtte til den foredler/fosterforelder som uten saklig grunn anklager den andre forelder for overgrep eller psykisk forstyrrelse. Den forelder som har separert barnet og kommet med ubegrunnede anklager har også fått andre myndigheters støtte for å fullføre separasjonen.

Den praksis som utvikles kan oppsummeres slik: Å fortsette gjøre feil fremstår etter en tid å blir det riktige.

Kilde: Sjøberg (2012:483-490)