Når dommeren klubber ned viktige spørsmål, mister vi alle muligheten til å forstå hvordan blodbadet på Utøya kunne pågå så lenge.

En vanlig fredag i fellesferien er tissing og tassing i buskene blant arbeidsoppgavene for vårt lokalpoliti. Terror er et stykke unna deres vanlige utfordringer, heldigvis. Men hjelpeløsheten som siver til overflaten nå ligner lite på Politidirektoratets frikjennelse av egne tjenestemenn og -kvinner da Sønderland-utvalget la fram sin rapport 15. mars i år.

Hittil har rettens administrator, dommer Wenche Arntzen, tillatt mye, selv om det ikke har belyst skyldspørsmålet i vesentlig grad. Men i går satte Arntzen foten ned: Politiet er ikke på tiltalebenken og alle forsøk på å få reelle svar på hvilke ordre lokalt politi faktisk hadde, hvem som ga ordren, hvem som eventuelt endret den og hvorfor ordren om oppmøtested Storøya kom, blir overlatt til 22. julikommisjonen. Dermed mistet vi muligheten til å høre sentrale politivitner og innsatslederen til Delta under ed forklare seg om alt som skjedde denne dagen.

Ganske mye gikk galt: Kona til en bekjent må fysisk kjøre til politistasjonen i Hønefoss for å få lokalt politi til å ta kontakt med Beredskapstroppen. Lokalt politi klarer altså ikke å få ut info til de topptrente styrkene som er på vei. Da står allerede to politimenn med skuddsikre vester og våpen i hånd på landsiden av Utøya. Tilsynelatende ute av stand til å gjøre særlig annet enn å telle og melde inn observasjoner om skuddsalver og dirigere trafikken. I 30–40 minutter pågår det, mens ungdom er fanget i infernoet. «Jeg tenkte ikke tanken engang», sa politivitnet på spørsmål om han vurderte å ta seg til Utøya.

Etterforskningen i saken er mangelfull, mener bistandsadvokater. Tidsangivelser mangler. Flere rapporter er skrevet fra én måned til hele fire måneder etter at hendelsene fant sted, og gir mistanke om en etat som har samordnet sine meninger og handlinger. Vi andre kan bare håpe at 22. julikommisjonen kommer til bunns i saken. Men hvem vet hvor mye av dét som blir klausulert.

Kontrasten til Adrian Pracons vitnemål er enormt. Utmattet og blødende ligger han på sørspissen av Utøya. Han har løpt for livet, nær druknet, kavet seg i land. Så kommer Anders Behring Breivik tilbake, og denne gangen skyter han. Pracon føler hodet eksploderer. Han lener seg tilbake, ser blålysene på landsiden. Og undrer: Hvorfor er ikke dette over?

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.