Stortingsrepresentant for Høyre Michael Tetzschner forsvarte i Morgenbladet 18. mai sitt forslag om et forbud mot tigging. Vi finner det riktig å advare mot å videreføre en tradisjon med å bekjempe etnisk marginalisering med lov i hånd.
De siste fem hundre årene har europeiske land utstedt et betydelig antall forbud og dekreter rettet mot rom i den hensikt å fordrive dem. Når andre land nå fordriver rom, er det i ikke liten grad i den hensikt å rydde opp i gatebildet. Selv om hensiktene bak Tetzschners forslag er de beste, er det like fullt snakk om tiltak som vil oppleves som harde og langt på vei undertrykkende av dem som rammes. Mange rom opplever allerede at de knapt får sove et par timer om natten under en bro i Oslo før de jages videre. Med et forbud mot tigging vil enda flere få et ublidt møte med politi og lensmann som de simpelthen bør spares for. Tetzschners empati eller Sarkozys mishag – det vil uansett oppleves som opprydning.
Et grunnleggende spørsmål må være rettferdiggjørelsen av et forbud. Vi merker oss at Tetzschner viser til flere kilder som hevder at tiggingen i stor grad er organisert. En av kildene han siterer mest utførlig, nemlig justisministeren, uttaler seg imidlertid nokså løselig: "i økende grad", "det foreligger opplysninger", osv. Dette minner ikke om empiri som bør kunne lede til bastante konklusjoner. I vår kontakt med politiet har de også formidlet et mer nyansert syn enn det Tetzschner gjengir. Samtidig vet vi at det eneste større forskningsarbeidet som vi kjenner til i Norge, fra Nova, konkluderer tydelig på det motsatte. Også organisasjoner som arbeider blant tiggerne, ikke minst Kirkens Bymisjon, motsetter seg beskrivelsen av organiserte miljøer. Hvis argumentet om mafiaaktig organisering ikke holder mål, har vi simpelthen vondt for å se rettferdiggjørelsen av et forbud. Vi har ikke for vane å forby handlinger som generelt ikke er til skade for andre.
En konkret konsekvens av et forbud er pengene som uteblir for noen av dem på den absolutte bunnen – tak som ikke blir reparert, barn som ikke får nye klær. Det gjøres en viktig innsats fra EUs side for å bedre situasjonen for rom. Vi risikerer imidlertid stadig å være flere generasjoner unna en situasjon hvor romfolket nyter våre samfunns fulle goder. Mye av jobben løses heller ikke med økonomiske midler alene. På den ene siden har romfolket langt på vei utviklet en defensiv kultur som motsetter seg integrering i storsamfunnet, som en naturlig konsekvens av flere hundre år med usedvanlig brutal forfølgelse. På den andre siden er hatet mot romfolket stadig sterkt i deler av Europa. Eksempelvis det ungarske ekstremistpartiet Jobbik har gjort antisiganismen til et av sine kjennetegn, og flere rom har blitt målrettet drept, blant annet med Molotov-cocktails.
I en slik situasjon bør vi selvsagt ikke være tålmodige med at en etnisk gruppe lever som tiggere. Tiggingen i seg selv er imidlertid ikke det sentrale problemet. Problemet er fattigdommen som leder frem til tiggingen. Sagt på en annen måte: Dette er hvordan valgfrihet fortoner seg på bunnen - valget mellom arbeidsledighetens armod og tiggingens ynkelighet. Så lenge vi ikke kan forby det første, bør vi være varsomme med å bruke lov mot det andre.
Morgenbladets lederartikkel samme dag, som støttet Tetzschners forslag, reagerer spesielt på argumentet om at vi har godt av å se elendigheten. Hvis dette hadde vært det eneste argumentet, hadde vi vært enige; ingen skal selvsagt ha det elendig av pedagogiske hensyn. Samtidig kan det være liten tvil om det motsatte: Hvis Norge forbyr tigging, er det lett å forutsi at ett år senere vil debatten om romfolkets marginalisering stå enda svakere enn den gjør i dag. Morgenbladets alternativ, at vi blant annet bør ”reise mer”, minner heller ikke om en oppskrift på suksess.