Det er ubehagelig når han smiler på feil sted, men det er enda mer ubehagelig når han smiler på riktig sted.

Smilehullene

Det er ubehagelig når han smiler på feil sted, men det er enda mer ubehagelig når han smiler på riktig sted.

«Pol Pots smil» heter Peter Fröberg Idlings bok om Kambodsjas øverste massemorder fra 1975 til 1979. Det kunne vært fristende å bruke en lettere omskrevet versjon som tittel her, men analogien er like treffende som misvisende. De delte nasjonalismen, voldsforherligelsen, elitehatet og den fanatiske renhetsdyrkingen, men maktvirkemidlene, målsettingen og resultatet var forskjellig. Referansen er mer relevant i forhold til Idlings forsøk på å tolke et fotografi av Pol Pot, der han smiler uutgrunnelig, i lys av det skrekkveldet han representerte: Hva i huleste er det han gliser for?

22. juli-massemorderens smil har vært et tema siden rettssaken startet. En av de første dagene forsøkte han å gjendrive påstanden om at han smilte, lo og uttrykte glede mens han drepte 69 mennesker på Utøya, skadet mange og forsøkte å ta livet av resten ved å skremme dem ut i Tyrifjorden, slik at de fikk krampe og druknet. Han var indignert og hevdet at ryktet stammet fra én enkelt AUF-er. Har du alltid kontroll på når du smiler, spurte statsadvokat Holden. Ja. Nei. Ja. Han hadde jo allerede innrømmet at smilet var et uttrykk for nervøsitet, en forsvarsmekanisme. Men det kan ikke ha vært tilfelle på Utøya, mente han, for det han gjorde der «var ikke noe å smile av».

Så langt i rettssaken har vi fra minst tre vitner fått bekreftet at han smilte mens han drepte folk på Utøya, to har hørt gledesutrop, flere har sagt at han så fornøyd ut under massakren. Smilet, latteren og voldsbegeistringen har utviklet seg til å bli navet rettssaken har dreid rundt. Statsadvokatene og bistandsadvokatene har stilt spørsmål om stort og smått, inkludert hva vitnet hørte ble ytret fra drapsmannen, mens forsvaret konsekvent bare har stilt spørsmål om hans ytre framtoning, væremåte og uttrykksformer. Etter at de siste AUF-erne fra Utøya vitnet i går, tok han ordet og gjentok at han aldri smilte eller lo på Utøya. Det spørsmålet er åpenbart essensielt for ham.

Hans emosjonelle vesen, da og nå, er sentralt for å avgjøre hvorvidt han er tilregnelig eller ikke. Hver gang det er blitt svart et «nei» eller «ingenting» på spørsmål om hvorvidt AUF-vitnet hørte han sa noe rart eller om det var noe oppsiktsvekkende ved hans væremåte på øya, har det styrket forsvarets påstand om at drapsmannen var fullt klar over hva han gjorde 22. juli.

I tillegg har han smilt i retten. Han smilte da statsadvokatene forsøkte å latterliggjøre ham (eget ord) for nettverket, ridderdrømmene og de hjemmelagde uniformene, og han har smilt mens vitner har forklart seg. Første gang var da AUFs generalsekretær fortalte om gledesutropene hun hørte fra Kjærlighetsstien. Han gliste, og ristet på hodet. Andre gang et vitne nevnte dette, ristet han på hodet, uten å bevege munnvikene. Og han har smilt når AUF-erne har sendt ham små stikk, i form av «dusten» eller «han så ut som en nynazist».

Når han smiler på malplasserte steder og på uforståelige tidspunkter, styrker det vår mistanke om at han befinner seg på en annen planet enn oss andre. (Akkurat som da han gråt av amatørvideoen, men ikke viste tegn til empati da de 69 obduksjonsrapportene ble gjennomgått.) Langt verre er det når han smiler med oss. 14 år gamle Ylva ble skutt fem ganger på Utøya, og hun har brukt mye tid siden 22. juli på å rehabilitere kroppen. Åssen har det da gått med skolen, lurte bistandsadvokaten på. Det har gått bra, svarte hun. «Faktisk har jeg aldri hatt så bra karakterer, for nå slipper jeg gym, og da har snittet gått opp», sa hun, med en smittende latter. Dommeren smilte, pårørende smilte, journalister smilte, statsadvokater og bistandsadvokater smilte, og han smilte. Plutselig var han en del av vårt fellesskap, han delte vår nærhet og lettelse. Vi var sammen om dette, i rettssal 250. Han gikk fra å være en «han» eller «gjerningsmannen» eller «den tingen», som et vitne formulerte seg onsdag, til å bli et menneske, med et ansikt og et navn, en Anders Behring Breivik. Hvis han kan le av de samme tingene som oss, kan han vel også gråte av de samme tingene?

For retten er smil, latter og humor, og gråt, relevant for å avgjøre om han er tilregnelig eller ikke, om han har evne til å vise sunne, menneskelige reaksjoner, eller ikke, men det handler også om hvorvidt vi kan plassere ham utenfor eller innenfor fellesskapet. Det mest komfortable er å avvise ham som et tilfeldig utskudd, på siden av det norske samfunnet, en mann som ikke kunne handle annerledes, fordi han var syk eller er en robot. Det er mer ubehagelig å se ham som tilregnelig, som innenfor, som en mann som ikke bare kan flire av oss, men også smile med oss.

Ved minst ett tilfelle var det tydelig at han selv ble klar over denne glidningen mot det fellesskapet han ikke anerkjenner. Han kvalte smilet og anstrengte seg for å gjenerobre den stramme maska. Han var i ferd med å le, en ikke-nervøs latter, og det ønsket han ikke. Det er en slags trøst. Vi ønsker ikke å le med ham, og han ønsker ikke å le med oss.

stian.bromark@dagsavisen.no