Arne Strand er, i likhet med et klart flertall av befolkningen, ikke villig til å godta at Anders Behring Breivik er mentalt utilregnelig og følgelig ikke kan straffes for sine ugjerninger. Derfor vil han kviste ned Den rettsmedisinske kommisjon. Får Arne Strand og likesinnede det som de vil, vil vi i fremtiden basere vår behandling av lovbrytere, særlig personer som begår lovbrudd som utløser følelser, som for eksempel barnemordere, på folks rettsoppfatning, også om dette innebærer at vi sender opplagt syke mennesker i fengsel. Slik var det i Nazi-Tyskland der grunnlaget for rettsutøvelsen var "folkets sunne rettsoppfatning".

Jeg kan ikke se annet enn at Arne Strand i denne lederartikkelen tar til orde for å avvikle den liberale rettsstaten.

At det i det hele tatt fremdeles diskuteres om den splitter pine gale Anders Behring Breivik er tilregnelig eller utilregnelig er for meg et stort mysterium. Det er en gal verden..

Til vanlig er jeg enig med Nistad, men i dette tilfelle skilles våre meninger. Min oppfatning er at kommisjonen har en skjult agenda i beste Sovjetånd; "De man ikke kan ble kvitt på annen måte sperres inne i sinnsykehus".

Jeg blir mer og mer overbevist om at det ligger helt klare politiske motiver bak kommisjonens ubehjelpelige forsøk på å få drapsmannen erklært utilregnelig for enhver pris....Det er vel en kjent sak at Synne Sørheim i sin tid forlot kommisjonen på dagen og forsvant ut bakveien til Sør Afrika fordi hun ikke nådde fram med sin agenda.

Hvem som står bak, er uvisst, men det er ingen andre enn Arbeiderpartiet som vil tjene på en dom om utilregnelighet....Dette går ikke på handlingen, men på meninger, og dermed blir vi svært manger som Arbeiderpartiet med loven i hånd kan erklære som sinnsyke.

Vi har sett denne dritten før...

Denne uttalelsen gir et godt bilde av folkeopinionen som har påvirket dommeren til å bestille en ny rapport som er mer "forståelig" dvs. mer i samsvar med folkets "enkle" og "tydelige" straffeønske.

At kommisjonen forholder seg profesjonelt til sitt oppdrag ("taus og ansiktsløs") står i kontrast til de hurtige, løpende kommentarer på utsiden som svirrer i ring uten i finne veien.

Med slike "folkelige" kommentarer vinner du publikums stemmer. Det er demokrati. Flertallets opinion.

På ingen måte. Tvert imot er den opphøyde stillinga rettspsykiatrien har fått i norsk rettspraksis helt i strid med det legmannsprinsippet som den liberale rettsstaten nettopp er bygd på. Derfor er det heller ikke slik i andre rettsstater.

Som alle andre institusjoner med makt, må den rettspsykiatriske kommisjonen også gås etter i sømmene. De har godkjent en rapport som inneholder, ut fra hva som er lekka, helt åpenbare feil, som at tiltalte har dikta opp sine egne "nyord", når realiteten er at disse begrepene brukes i omfattende grad i den islamfiendtlige blogosfæren. Dette veit vi som ikke er psykiatere, men politisk aktive, veldig godt. Men det er sjølsagt ikke gitt at enhver psykiater er fullt oppdatert om politiske forhold, noe de første sakkyndige også, etter eget utsagn, understreker at de ikke er. Når deler av norsk rettspsykiatri, anført av den rettspykiatriske kommisjonen, velger å gå hardt ut for å forsvare sin egenoppfatta ufeilbarlighet og prestisje, framfor å ta relevante innspill fra andre psykiatere, såvel som ikke-psykiatere, til etterretning ved å erkjenne manglene og feilene i den første sakkyndigrapporten, er dette et stort rettssikkerhetsproblem, ikke bare i denne saka.

Jeg deler Arne Strands konklusjoner på alle områder.

Rettssikkerheten og troverdigheten til rettssystemet angår spørsmålet om straff versus behandling.

Absolutt, og det er et like stort rettssikkerhetsovergrep å erklære en person som ikke er sinnssjuk, men kriminell, som sinnssjuk, som det er å gjøre det motsatte. Det å overlate til en opphøya elite av rettspsykiatere å ta disse beslutningene uten at disse utsettes for kritisk granskning og debatt, er ikke i tråd med en rettsstats grunnprinsipper. Dersom medlemmene i kommisjonen ender med å forsøke å forsvare en forestilling om egen ufeilbarlighet i den grad at de ikke en gang vil la seg korrigere på helt åpenbare og empirisk udiskutable feil, har de vist at de overhode ikke er egna til å delta i denne typen livsviktige avgjørelser. Og det er faktisk det som er i ferd med å skje nå.

Den formelle feilen som er begått i behandlinga av den andre sakkyndigrapporten, som retten nå ganske eksplisitt påpeker, er det relativt sett minst alvorlige aspektet ved den sittende kommisjonens mangel på profesjonalitet. Den ubegrunna faglige arrogansen er langt mer alvorlig.

Dette kan også gjelde for rettssystemet som praktisererer isolering - en form for psykisk tortur- som straffemetode. Det er mange som sitter i en mental avgrunn i fengslene, mens på utsiden virker systemet vanntett og rettssikkert.

Det er ivaretakelsen av de siste i sammfunnet saken handler om. Der kommer psykiatrien inn i bildet.

En sak nylig gjelder krigsforbryteren Dragan Obrenovic. Han hadde drept (og medvirket til drap på) ca 8000 personer, han fikk 17 - sonte 9. Hvorfor slapp han ut før 2/3 av soningen? Han hadde oppført seg bra i fengsel, samarbeidet og får støtte fra norsk hold om at `9 år er såpass mye soning`. Hva så med Breivik som `kun` har drept en brøkdel av de Obrenovic har drept? Er 9 år såpass mye soning når det gjelder han også? Begynner å tenke at jeg har litt liten tillit nå til norske myndigheter når det gjelder lengden på soning. For det er vel ikke slik at når noen blir drept `langt hjemmefra` så er det mindre alvorlig enn når noen blir drept her hjemme? Jojo, vet hva noen nå ville svare; selv om Obrenovic sonte i norsk fengsel så er det ikke Norges ansvar. Breivik er Norges ansvar.

Så kommer spørsmålet om rehabilitering i norske fengsler. Rehabilitering av meninger eller rehabilitering av Breiviks følelse om at det er bra å henrette mennesker igjen og igjen. Isolat er ihvertfall ikke egnet for rehabilitering av Breivik. Mer alene nå og det er ingen vei tilbake for han.. Og hvis det ikke er noen vei tilbake så skal han sitte ut hele sitt liv...eller? Det kan jo aldri skje i Norge. Slik det ser ut nå så bør han dømmes tilregnelig men i rehabiliterings-`konseptet` så bør han få behandling.

Det er svært mykje som talar for at rapport 1 er sterkt prega av bestillerens sine uttrykte ønsker. I situasjonen når Husby og Sørheim får oppdraget er både forsvar og også aktorat tilhengere av utilreknelighet og straffefridom, har det vist seg. Berre det er ein merkeleg situasjon ?....Ei påtalemakt som er så bekymra for ein gjerningsmanns ve og vel at dei vil han helst skal sleppe straff ? Vanlegvis så er det forsvararen som har den oppgåva ikkje aktoratet som prøver å få ein gjerningsmann til å sleppe straff ? Det er noko som skurrer i denne saka.

Heldigvis så har Lippestad endra syn, men det er klart at i bestillingsøyeblikket så var utgangspunktet å finne fagfolk som understøtter sin eigen konklusjon. Det er heilt naturleg, slik er det i alle utredningssaker der val av eksperter ligg i partane sitt grep. Det var nok den spesielle situasjonen som tingretten her såg skjedde og som den retta opp ved å sørge for at det vart utnevnt meir uavhengige fagfolk til ei vurdering av tilreknelighetsspørsmålet. Habilitetsspørsmålet i forhold til leder av kommisjon er også problematisk her.

Denne saka illustrerar kva som kan skje når gamle "lukka" miljø plutselig blir usatt for eit allment kritisk søkelys.

Jeg deler fullt ut Arne Strands karakteristikk av rettspsykiatrien. Og slik sett kunne man kanskje også si at forbedringspotensialet var enormt. Jeg tror imidlertid det nå er på tide å ta skrittet fullt ut, og slå fast at det finnes ikke noe potensial for forbedring overhodet. Den kommer aldri opp av dette svarte hullet.

Dette gjelder ikke bare rettspsykiatrien, men psykiatrien generelt. Den er ingen vitenskap, og det er en ren samfunnstragedie at denne virksomheten ble en del av medisinen. Psykiatri er kort og godt offentlig godkjent kvakksalveri.

Jeg regner vel med at Arne Strand husker Juklerød-saken. Jeg kan jo benytte anledningen til å si at den herværende avisen, i den tid da den fortsatt het Arbeiderbladet, slett ikke var så verst til å dekke saken hans når galskapen sto på som verst, - altså ikke Juklerøds galskap, men psykiatriens. Media kalte det riktignok ofte sirkus Juklerød, og det var det jo også, men likevel - når man tenker på alle de bunnløse tragedier som ligger i psykiatriens vei, er betegnelsen ikke helt god.

Juklerød var som vi husker mannen som pga. at han hevdet at departementet begikk saksbehandlingsfeil, og således lovbrudd, da det la ned småskolene rundt om i landet, ble tvangsinnlagt med diagnosen kverulantparanoia 297.0, av religiøs type. (legg merke til desimalen!!) Etter en relativt kortere første tvangsinnleggelse ble han så etter en tid igjen tvangsinnlagt og sperret inne på den verste avdelingen på Gaustad. En murer på tilfeldig oppdrag på Gaustad fant ham, og gjorde utenverdenen oppmerksom på ham.

Etter å ha vært innesperret der i flere år ble han av overlegene ansett å være enda mer enn før til fare både for seg selv og andre. De ville nå tvangsbehandle ham, selv om forøvrig en av Nordens fremste eksperter på akkurat denne "lidelsen", en dansk professor, mente at den var umulig å behandle, og aller minst ved bruk av tvang. Men da ble han tvangsutskrevet av en jurist i daværende Helsedirektoratet. Juklerød nektet imidlertid å forlate sykehuset med disse falske diagnosene hengende over seg. Det hører med til historien at han var skytebas, og hadde på sin jobb daglig omgang med dynamitt. Men nå var bevilgningen inndratt.

Det hører også med at mannen var pasifist, (hadde sonet for militærnekting sammen med bl.a. Galtung) og i tiden på Gaustad satt barnevakt for flere av de ansattes små barn!

Etter at Gaustad en tid hadde betalt over en million for å hindre Juklerød fra å gå på do i Velferdsbygget, som tidligere stortingsrepresentant Åge Hovengen fra Arbeiderpartiet uttrykte det fra Stortingets talerstol da Gaustad også hadde kuttet strømmen i det teltet han bodde i på gressplenen utenfor, ville de nå ha den farlige Juklerød dømt for urettmessig opphold på et sinnssykehus. Men hvordan skulle de få det til når mannen var erklært farlig sinnssyk. Løsningen ble den beryktede symptomfrie sinnssykdom, et skreddersydd kompromiss som både sørget for at Juklerød tapte sine saker med påstanden om at han aldri hadde vært sinnssyk, og at følgelig tvangsinnleggelsene var ugyldige, samtidig som det fikk ham dømt for urettmessig opphold på Gaustad! Nå avdøde Nils Adolf Retterstøl, som var overlege på Gaustad og derfor involvert i behandlingen av Juklerød, så vel som formann i den rettsmedisinske kommisjon, sendte erklæringen fram og tilbake opp til flere ganger før han fikk den slik han ville ha den. Og tro det eller ei - to av de tre psykiaterne undertegnet erklæringen både i sin opprinnelige form, som slo fast at Juklerød ikke var sinnssyk ved tvangsinnleggelsene, og som Retterstøl ikke kunne godta, - og den endelige, som kom opp med konstruksjonen den symptomfrie sinnssykdommen. Dette må vel sies å være hakket enda verre enn det vi nå ser i ABB-saken.

Jeg husker forøvrig fra lagmannsretten i saken Arnold førte mot Gaustad og Retterstøl, at en nå avdød overlege framsatte sin egen lille teori, den såkalte flykaprerteorien. Den gikk ut på at Juklerød hadde manøvrert seg til, og iscenesatt, tvangsinnleggelsene ved å spille gal, slik at han vel innenfor kunne begynne sin målrettede(!) kamp mot psykiatrien. Denne varianten fikk dog lite gehør. Det kan også nevnes for anledningen at samme psykiater mente han hadde så fin fingerspitzgefühl at han kunne føle galskapen ved å tromme med fingrene. Han kunne således avgjort gjort nytte for seg i ABB-saken.

Arnold fikk oppleve å få rett, - departementet ga ham i brev av 11.august 1995 oppsiktsvekkende rett i at de hadde tolket loven feil ved skolenedleggelsene. Man skulle dermed tro at diagnosen, som jo nettopp bygde på disse såkalte "ukorrigerbare vrangforestillingene i skolesaken" kunne fjernes, så lenge grunnlaget for dem nå var falt bort. Men selvsagt ikke - Gaustad kunne ikke gjøre det. Derfor kan man godt si at det er psykiatrien selv som nå lider av disse vrangforestillingene.

Det er forøvrig både laget filmer og skrevet bøker om Arnold Juklerød.

Vi husker også Erik, mannen som kom fra Irland for å lete etter faren sin, som ble tvangsinnlagt på Gaustad i 1968 (!), og som ingen skulle vite eksistensen av. Han ble mishandlet, voldtatt, tvangsdopet og fortalt av en psykolog at han var en mislykket abort. Han ble "funnet" av Juklerød. I mange år rundt det tidspunktet Randi Rosenqvist fortalte Aftenpostens lesere om hvor skrikende stort behov for sikkerhetsavdelinger det var på psykiatriske sykehus i Oslo og landet, satt Erik mutters alene på den etter hvert nyoppussede sikkerhetsavdelingen på Gaustad. Forøvrig de siste årene på samme rom som Juklerød hadde sittet. Helt til 2. juli 2002 da Eriks hjerte ikke orket mer etter alle årene å ha vært forsøkskanin for diverse nye "medisiner". Erik var overhodet ikke farlig, men så sympatisk og harmløs som vel mulig. Hans skjebne var på flere måter enda verre enn Juklerøds, og vi som kjente ham ble glade i ham, og glemmer han aldri.

Mange vil også huske sirkuset rundt han som drepte tidligere utenriksminister Anna Lindh i Sverige, - der måtte tilslutt Socialstyrelsen gripe inn etter at psykiaterne hadde blamert seg like ille. Og også saken med trikkedrapsmannen rinner en i hu, - han som ble ansett både farlig og ikke farlig, og som etter et par dager med tvungent ettervern dukket opp i en sentrumsgate i Oslo.

Er det ingen som har tenkt på at det er mye billigere for samfunnet å kaste mynt og krone?

Så kommer jeg til punktet der jeg er uenig med Arne Strand, slik jeg tolker ham. Verken Karterud eller Skårderud, eller psykiatere og psykologer intervjuet av Klassekampen, er et hår bedre. De er nok mer moderne og veltalende, og som mer venstreorienterte slik mange ser det tilsynelatende mer samfunnsbevisste. Men dette er nok en avsporing. En psykiater er og blir først og fremst psykiater. Dessuten får enhver tanke om en politisk tolkning og bruk av psykiatrien meg til å grøsse. Historien burde ha gitt oss mer enn nok av dette.

I en begravelse for en tid tilbake hevdet Skårderud at mennesket besto av kjøtt og blod, hud og hår. Og intet mer. Hvordan kan man da være ekspert på psyken? Vi stilte ham spørsmålet for lenge siden. Han har aldri svart. Hvordan kan de behandle en sjel med biologiske og kirurgiske metoder? Samme Skårderud vek, da oppvasken etter lobotomien sto på som verst, tilbake for å ta avstand fra denne.

Hver eneste dag blir hjelpesøkende ofre for denne destruktive stat i staten. Med sin vilkårlige diagnostisering, sin tvang og sin hjerneødeleggende "medisinering".

Skjebner som aldri når førstesidene i avisene.

Til Håvard Moen,

Breivik synes ikkje å ha problemer med å forstå kva som skjer rundt han ? Han har heller ingen problem med å referere til alt som skedde på Utøya. Han veit også godt at bombeeksplosjonane og mordene på desse ungdommane var brot på norsk lov. Politiet har avhørt Breivik utan å finne tegn på psykotisk adferd. Betjeningen ved Ila har heller ikkje sett den sinnforvirrede personen. Det er utført grundige tester av han, dei gjev ikkje utslag på virkelighetsbrist eller anna sinnsforvirring. Det er utført opservasjon av han, utan at hverken psykosen eller tvangstankane gjorde seg gjeldande. Utan å vere psykolog så må ein kunne konstatere at ein person som er så oppegåande og reflektert omkring sin eigen posisjon, ikkje er den forvirrede personen som vart påstått av Husby og Sørheim. Et viktig moment som hittil har vore underkommunisert i saka er at Husby og Sørheim fikk jobben av 2 partar som begge var innstillt på at mannen skulle vurderast som utilreknelig. Husby og Sørheim leverte så ei utredning som dei 2 oppdragsgjevarane tydelig signaliserte at dei ville ha. Det kosta påtalemakta 300 000,- kroner.

Heldigvis har Lippestad endra meining om dette spørsmålet.

Arne Strand legg fram ei rekke kritiske resonnement i forhold til måten Den Rettspsykiatriske Kommisjonen arbeider på. Dersom du som debattant ikkje har oppfatta den faglege kritikken omkring kommisjonens kommentarlause godkjenning av rapport-1, så kan eg ikkje anna enn å undre meg på ka' slags realitetsoppfatning du som debattant har.

Til Håvard Moen,

synes du ikke at Strand skriver bra? Måten han har skrevet dette innlegget på er faktisk utrolig bra og spenstig synes jeg. Litt subjektivt uten å gå fooor langt. Nice :)

Det kan godt være, men det er ikke journalister som skal avgjøre slike ting. En ting er å stille spørsmål og grave, men Strand har drevet en ensidig og aktiv kampanje i denne saken.