AUF-erne har kommet med mer eller mindre subtile budskap til massemorderen fra vitneboksen.

Noen av dem hadde begynt å legge 22. juli bak seg, og var glade for det, men - som en 17 år gammel jente fra Hammerfest sa i Oslo tinghus i går - rettssaken har fått minnene opp til overflaten igjen. Slik er det for alle AUF-erne som var på Utøya. Det er likevel spesielt for de som har blitt innkalt som vitner. Utfordringen takler de ulikt. Noen velger å være anonyme, én orket ikke å møte opp, mens andre stiller opp for journalister og fotografer i etterkant. Noen ber drapsmannen forlate rettssal 250, mens for andre er det essensielt at han er til stede, for de har et budskap å komme med.

Etter at 20-åringen Hussein Kazemi hadde forklart seg i én time mandag, holdt han en sluttappell, med blikket festet til høyre for Geir Lippestad: «Utøya var mitt første møte med AUF-erne, men det kan jeg love: Det skal ikke være det siste. De som ble drept på Utøya hadde ønsker og drømmer. Jeg skal fortsette å dra til Utøya for å fortsette å oppfylle deres ønsker og drømmer». Andre har avsluttet med mer fyndordaktige appeller: «Vi vant, du tapte! Norsk ungdom kan svømme.» De siste dagene har flere av jentene dukket opp i sommerkjoler. 20 år gamle Eirin Kjær hadde ikke noe imot å vise fram arrene sine i retten tirsdag. Det hadde heller ikke 15 år gamle Ylva Helene Schwenke i går. Tvert imot var hensikten at Han skulle se dem: «Jeg er ikke redd for å vise dem fram. Jeg ser på det som en seier. Vi har betalt en pris for demokratiet - og vi har vunnet. Jeg er kanskje ikke stolt, men jeg bærer dem med verdighet», sa hun.

Tirsdag dukket det opp ei 18 år gammel jente som framsto som nokså skjør. Hun var ikke på Utøya fordi hun var spesielt opptatt av EU, gasskraftverk og Midtøsten, men fordi ei venninne hadde overtalt henne noen uker tidligere. Hun forklarte seg kortfattet og preget av stundens alvor. Avslutningsvis spurte bistandsadvokaten om hennes framtidsplaner. Egentlig skulle hun bli barne- og ungdomsarbeider, fortalte hun, men på grunn av skuddskaden i ryggen, kunne hun ikke lenger jobbe med yngre barn. Derfor hadde hun nå tenkt at hun i stedet skulle jobbe innen psykiatrien eller bli fengselsbetjent. Skjønte han tegningen? Det virket sånn. Han smilte sitt nervøse smil.

Det ble ikke gjort noe poeng av Tarjei Jensen Bechs klær i rettssalen i går, men i et intervju etterpå forklarte 20-åringen at han hadde tatt på seg samekofta for å sende et signal til massemorderen, som mener nordmenn er Norges urfolk. I forklaringen kom det også fram at da han og flere andre hardt skadde ble fraktet bort fra Utøya med båt, sang de en Queen-låt. Men de fant ut at den var upassende, og valgte heller «We are the world». Den passet bedre, sa finnmarkingen og kikket til høyre for Lippestad. Det er ikke en tilfeldig sang. Utøya-koret skulle framføre den på Utescenen lørdag og det er vel bare «Barn av regnbuen» som er mer perfekt som kulturmarxistisk kampsang.

Statsadvokatene og bistandsadvokatene har hjulpet ungdommene på vei, ved å stille dem spørsmål som verken handler om å belyse hendelsesforløpet, skyld eller tilregnelighet, men som anskueliggjør for Ham konsekvensene av ugjerningene. Vitnene blir bedt om å skildre hva de tenkte mens de ventet på hjelp, hvordan operasjonene har gått, konsekvensene av skuddskadene og de psykiske langtidsvirkningene. Når vitnet er yngre enn seksten år og/eller nettopp har meldt seg inn i AUF og/eller ikke hadde sentrale verv i ungdomsorganisasjonen, understrekes det gjerne flere ganger og det er nokså åpenbart hvem som bør høre ekstra godt etter. I går ble det også for første gang vist nærbilder av kroppsskader påført på Utøya. De fire rettspsykiaterne så et annet sted.

Ungdommene sitter på en stol i vitneboksen, men må balansere sine ord på en line. På den ene siden kan de ikke vise seg fram fra sin mest sårbare side, fordi det vil gjøre dem svake og han sterk. På den andre siden må de få fram hvor forandret livet ble for dem etter 22. juli. De kan ikke bli for sinte eller aggressive, og de kan ikke bruke en retorikk som gjør at de framstår som hatefulle og hevngjerrige. De er ekte barn av rosetoget og «om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise». Subtile beskjeder er derimot en akseptabel måte å få utløp for følelser og frustrasjon.

Andre har valgt en mer direkte kommunikasjonsform. I hvert fall én jente fra Østfold, som vitnet onsdag. 18-åringen hadde en frisk ordbruk. Mannen til høyre for Lippestad ble kalt «den dusten», «den greia» og «den tingen», som for øvrig åpenbart «manglet sosiale antenner». Men hun hadde også et annet budskap å komme med, som druknet litt i skjellsordene. På spørsmål fra bistandsadvokaten om hvordan det gikk med henne for tida, svarte hun jo, det går bra. «Det er verre for ham», sa hun og pekte, «som må leve med det han har gjort». Dessuten fortalte 18-åringen at hun etter 22. juli var blitt atskillig mer politisk aktiv og hun ramset opp sine nye verv. Det siste ordet i vitneboksen fra henne gikk derfor direkte til ham, og det var «Takk». Han så ned og smilte sitt nervøse smil.

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.