Det gjør ikke vondt å bli skutt. Det er «merkelig».
De er ungdommer. De skal bruke ord som «jævlig», «dritvondt», «faens drittsekk», og de skal si «jeg», «meg» og «mitt». De gjør ikke det, generelt, i rettssal 250. Noe kan tilskrives det faktum at dette er en i utgangspunktet ressurssterk gjeng, med en høy språkbevissthet og et modent refleksjonsnivå, men det er ikke tilstrekkelig for å forklare vitnenes systematiske nedtoning av sine dramatiske historier.
De siste ukene har vi møtt mange overlevende fra Utøya med alvorlige skuddskader. Ungdommene har fortalt rolig og nøkternt om det de husker, hvor de løp og hva de tenkte, og hvem de møtte underveis. Ofte har de glemt å fortelle når og hvor de selv ble truffet, og hvordan de reagerte på å bli skutt. Statsadvokaten har kommet med vennlige påminnelser, og bedt vitnet oppsummere skadene til slutt. 20 år gamle Eirin Kjær reiste seg opp fra stolen i går, i en fin, gul sommerkjole, pekte mot magen og sa: «Det ser litt rart ut nå, men de sier det skal bli fint». Hun ble skutt fire ganger og har gjennomgått elleve operasjoner. Formen var ellers overraskende fin, forsikret Eirin. Hun kan gjøre alt hun drev med tidligere, unntatt kampsport, som hun uansett ikke er spesielt interessert i. Bistandsadvokaten måtte lure ut av henne at alt ikke var helt som før. Hun får angst når 20-bussen stopper der 26-bussen vanligvis stanser. Hun takler ikke lenger avvik fra normalen.
Heller ikke 18 år gamle Viljar Hanssen gjorde noe vesen ut av de fem skuddskadene han fikk 22. juli. Han fleipet bort spørsmålene om hvordan det gikk med skadene i hodet. At han ikke lenger kunne se på høyre øye, var «praktisk», for da kunne han ikke se bort på «han» (som sitter til høyre for vitneboksen), og selv om deler av hjernen er borte, forsikret Viljar om at han fortsatt hadde på plass det viktigste, «vett og forstand». Samt en upåklagelig humoristisk sans, åpenbart: «Jeg var i koma i fire-fem dager, men det husker jeg ikke så godt».
Ungdommenes sobre, korthogde forklaringer, der opplevelser av å bli skutt kan karakteriseres som «merkelig» (Viljar), passer godt til rettens ønske om å fokusere på ubestridelige fakta, men i et kynisk perspektiv gagner det ikke ungdommenes «sak». De har krav på voldsoffererstatning og da er de mer tjent med å bruke de sterkeste adjektivene i det norske vokabularet, male ut de grusomme, traumatiserende bildene og redegjøre detaljert for de utallige søvnløse nettene de har hatt gjennom ti måneder. De skal ikke underdrive og holde tilbake. Som de gjør. 18 år gamle Espen Myklebust ble skutt i ryggen og la på svøm, lenger og lenger vekk, ut i Tyrifjorden, på vestsiden. Han var i vannet lenge, inntil han ble plukket opp av en politibåt. Den fraktet ham rett tilbake til Utøya, der han ble satt av - uten at han fikk vite om drapsmannen var pågrepet eller ei. Han må ha vært dødsredd. Fortvila. Og dritsint. Men han sa ingenting om det i går. Han fortalte videre om turen til sykehuset.
De sier heller ikke massemorderen eller drapsmannen eller navnet hans, de sier «den tiltalte», «gjerningsmannen», eller bare «han». Noen sier ikke magen, men «høyre flanke». Eller «overfladiske» skuddskader. Eller «hendelsen». 17-åringer skal ikke bruke et sånt språk. Det kan være et symptom på en annen observasjon fra rettssalen: Ofte, nesten umerkelig, glir de over fra «jeg» til «man» og «du», selv om det fortsatt bare handler om dem selv. «Man blir helt apatisk», «Da kunne man kjenne smertene» og «Når du blir skutt selv, hører du bare smerte», som det ble sagt fra vitneboksen tirsdag. En psykolog ville kanskje forklart dette trekket med et behov for å distansere seg fra det som skjedde, for å være i stand til å fortelle mest mulig rasjonelt, objektivt og usentimentalt, men samtidig er det en påminnelse om at det som skjedde på Utøya utspant seg mellom det individuelle og det kollektive. Ungdommenes erfaringer er unike, og felles. De ble angrepet hver for seg og som et «vi».
Det som blir sagt i retten, blir nedskrevet ord for ord, men ofte må man lete mellom linjene for å forstå hva som blir sagt eller tolke ordene opp imot kroppsspråket. Ungdommene bedriver antydningens kunst på et avansert nivå. 18 år gamle Cathrine Trønnes Lie ble skutt i ryggen og i armen 22. juli, og mistet sin lillesøster på Utøya. Statsadvokaten spurte henne avslutningsvis hvordan hun har det for tida. «Det går vel bra», svarte hun. «Vel»-et, ansiktsuttrykket og tonefallet, og den påfølgende stillheten, gjorde det klart at «det går vel bra» er en eufemisme for «helt jævlig».
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.