De overlevende fra Utøya har slitt med mange spørsmål siden 22. juli, og noen av dem starter med «hvis…».
«Hvis jeg hadde skjønt hvor farlig det var, ville jeg gjort noe», fortalte 20 år gamle Hussein Kazemi i retten mandag. Han kom fra Afghanistan for tre år siden, og hadde en tolk til stede i salen, i tilfelle det var noe han ikke forsto. Det var ikke nødvendig. Hussein fortalte på utmerket norsk om hvordan han hadde meldt seg inn i AUF rett før sommerleiren. Han visst knapt hva ungdomsorganisasjonen sto for. En venn hadde tipset ham om leiren, og Hussein hadde deretter overtalt to kompiser til å bli med, som heller ikke var nevneverdig indoktrinert med kulturmarxistisk ideologi.
Hussein gjemte seg bak pianoet i Lillesalen sammen med noen jenter, men la på sprang ut av Kafébygget da den politiutkledde mannen kom inn fra teltplassen. Jentene ble drept, Hussein ble skutt i lårene. Han snakket ikke stort om skadene i retten i går, han snakket om hvor dårlig samvittighet han hadde for at han ikke hjalp jentene, for at han hadde invitert med de to kompisene og at han senere påkalte drapsmannen ved Sydspissen. «Hvis jeg hadde gjemt meg bedre, ville han ikke kommet ned dit jeg var og skutt folk der». Det tror jeg ikke du skal tenke på, sa advokat Geir Lippestad.
Det er enkelt å si, og i teorien er problemstillingen enda enklere: Bare én mann er skyldig, og han skal sone en lang straff. Men altfor mange AUF-ere våkner kaldsvette opp om morgenen, selv ti måneder etter, med en tung bør på sine unge skuldre. En 20-åring fra Buskerud fortalte i forrige uke om hvordan han dro med seg en venninne ned på gulvet i Lillesalen, for å forhindre at de begge ble skutt. Bare han overlevde. Han ble skutt i hodet, men da han skulle fortelle om sine plager i dag, var det skyldfølelsen som opptok ham mest. Han fortalte at det første han gjorde da han våknet opp av narkosen på sykehuset, var å be om unnskyldning for at han ikke greide å redde henne. En 20 år gammel jente fra Vestfold ble skutt i låret og fikk betennelser i hoftene etter svømmeturen til fastlandet, men også hun slet mest med samvittigheten. Hun var delegasjonsleder, og fylket mistet sine tre yngste. En 18-åringen ble gråtkvalt da han fortalte om vennen som ikke orket å svømme mer, og som returnerte til Utøya - og druknet. «Jeg har mye skyldfølelse etter at jeg svømte fra kompisen min.»
Skyldfølelse for at de overtalte folk til å bli med på leiren, som aldri kom tilbake. Skyldfølelse fordi de føler at de sviktet sitt lederansvar. Skyldfølelse fordi de frarådet noen å svømme eller ba dem legge seg ned på gulvet i Kafébygget eller løpe til venstre på Kjærlighetsstien. Og skyldfølelse fordi de overlevde. «Survivors guilt», som det heter på engelsk. Diagnosen ble oppdaget på 1960-tallet, blant Holocaust-overlevende. Den er ofte en sentral del av en «posttraumatisk stresslidelse». I går fikk vi for første gang høre ordet i rettssal, fra en av dem som overlevde i Storsalen. Hun var bare 19 år 22. juli 2011, og hun har allerede gjort seg erfaringer som en krigsveteran.
For journalister og kommentatorer er det fristende å fokusere på ungdommenes livsgnist, smilene i salen, forsikringer om at det går bedre og at skolepensum har blitt gjennomført på normert tid. «Vi vant, du tapte», som en AUF-er sa i vitneboksen forrige uke. Optimismen gir håp for framtida. Men de sløve, introverte blikkene taler sitt eget språk og ikke sjelden følges de opp av korte, unnvikende svar på hvordan tida har vært siden 22. juli. «Det går opp og ned». Bak «ned» skjuler det seg ofte angst, søvnløshet, sosial vegring, depresjon, frykt, energitomhet, sorgfølelse, konsentrasjonsvansker. Vi kommer nok, dessverre, til å lese mye om Utøya-generasjonen og forkortelsen PTSD i årene framover. Hussein talte ikke for alle AUF-erne i går, men han snakket trolig på vegne av altfor mange:
Statsadvokaten: Hvordan har tida vært etterpå?
«Det har vært et helvete».
Statsadvokaten: Hva har vært vanskelig?
«Alt».
Så ville han ikke fortelle mer.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.