Frigjøringsdagen var startskuddet til et oppgjør med dem som ikke ble sett på som gode nordmenn. Det var seierherrens justis som rådet, noe tyskerjentene fikk merke både i det formelle og det uformelle oppgjøret.
Frigjøringsdagen er en festdag da vi heiser det norske flagget for å minnes dagen da nazistene endelig kapitulerte, og Norge atter var fritt. 8. mai 1945 var imidlertid ikke bare var en gledens dag. Frigjøringsdagen markerte starten på oppgjøret med tyskerjenter og andre som ble sett på som svikere. Tyskerjenter risikerte å bli skamklipt på frigjøringsdagen – enten fordi folk synes det var provoserende å se dem feire frigjøringen med et norsk flagg i hånden, eller fordi de ikke feiret. Ikke sjelden var det motstandmenn som svinget saksen – eller stod som passive tilskuere til udåden. Politi og domstoler viste liten interesse for å straffe gjerningsmennene, som de tydelig sympatiserte med. Også kvinner som viste seg med allierte soldater risikerte å bli truet med skamklipping, eller å bli pågrepet av politiet.
Etter frigjøringen ble mange tusen tyskerjenter internert. Myndighetene påstod at interneringen var et nødvendig tiltak for å hindre spredning av kjønnssykdommer, men i realiteten var de aller fleste kvinnene friske. De internerte tyskerjentene satt innesperret i opptil 7 måneder. De ble behandlet som straffanger og tvunget til å arbeide uten lønn. Brev de skrev eller mottok ble sensurert, enda kvinnene ikke var tiltalt eller dømt for å ha begått noe lovbrudd. Tre hundre av tyskerjentene, som satt innesperret på Statens interneringsleir for kvinner på Hovedøya, ble tvunget til å gjennomføre IQ-prøver. Den absurde – men forventede - konklusjonen var at nesten samtlige var åndssvake. Kvinnene var uønskede av norske myndigheter, og noen av dem ble tvangssterilisert.
Heller ikke kvinner som giftet seg med tyskere var velkomne i Norge, så de ble landsvforvist. Stortinget tok ikke hensyn til at loven fikk tilbakevirkende kraft. Menn som giftet seg med tyske kvinner fikk derimot bli i Norge sammen med sine tyske koner. Kvinnediskriminering satt i system, med andre ord.
Flertallet av befolkningen så på tyskerjenter som svikere, og forventet at de skulle bli straffet i landssvikoppgjøret. Det var følgelig nærmest uunngåelig at tyskerjentene fikk en eller annen form for reaksjon etter krigen, selv om de ikke hadde brutt noen lov. Det er beklagelig at det ble et utenomrettslig oppgjør, der norske myndigheter haddeen sentral rolle. Dessverre lot mange myndighetspersoner seg styre av hva de selv mente var rett og rimelig, fremfor hva loven sa. Resultatet ble mange tilfeller av svært kreativ lovtolkning for å kunne ramme tyskerjentene. Rettsstaten sviktet således en av sine viktigste oppgaver, nemlig å beskytte de svake i samfunnet mot overgrep.
Jeg synes vi skal bruke årets frigjøringsdag til å vemmes over uretten det tyske okkupasjonsstyret stod for. I tillegg bør vi ta avstand fra – heller enn å dekke over - den uretten som ble begått overfor mange tyskerjenter, og andre som ble stemplet som landssvikere.
Terje Andreas Pedersen
Forfatter og historiker