I et flerkulturelt samfunn, der interessene er svært forskjellige og ofte kan stå mot hverandre, tvinges man i langt større grad til å måtte forsvare (og kjempe for) sine egne standpunkter og verdier.

Helt siden det forferdelige skjedde den 22. juli i fjor er vi stadig vekk blitt oppfordret til å ”si det med røde roser”. Hvorfor akkurat røde roser ble valgt, vites ikke – men jeg antar det har noe med at Arbeiderpartiet har en rød rose som del av sitt partisymbol. Det har ført til at i hvert fall jeg har fått en (midlertidig) aversjon mot røde roser – ikke så mye på grunn av assosiasjonene til blod og voldsom død som på hensikten med det hele; hvorfor så mange røde roser?

Selv kan jeg ikke se annet enn at kun alle landets blomsterhandlere har noe å tjene på den enorme etterspørselen etter røde roser. Mens de kan glede seg over et godt økonomisk resultat synes kjøperne å ha gått inn i en analytisk koma. Således symboliserer den røde rosen en (desperat) tviholdelse på klisjeen om at kjærlighet skal overvinne alt og at det gode skal overvinne det onde. Selv i bøkenes og filmens verden skjer imidlertid ikke det før helten har gjort en formidabel innsats for å redde verden. Det er med andre ord på høy tid med handling. Spørsmålet er bare; hva da?

Alle som har hørt Anders Behring Breivik uttale seg om sine drapsmotiver har også fått et (annet) innblikk i de sosiale medienes påvirkningskraft. De har ikke bare ført til arabiske lederes fall, drapstrusler mot tegnere og utgivere av Muhammed-karikaturer og brenning av det norske flagg blant annet i Pakistan og Midt-Østen, men også et forkvaklet forsøk på å ”redde verden” her hjemme fra islamistenes truende klør. I så måte må forsøket kunne sies å ha vært totalt mislykket. Ikke så mye som ett regjeringsmedlem ble rammet, bare noen få byråkrater, tilfeldig forbipasserende og en mengde uskyldige og forsvarsløse barn og ungdommer. Det ligger verken noe heltmodig eller storslagent i det, selv om Breivik (fortsatt) holder masken.

Selv om de fleste tar avstand fra Breiviks handlinger, er det mange som langt på vei deler hans frykt for følgende av den enorme ikke-vestlige muslimske innvandringen – og kanskje mangel på integrering eller etablering – som Norge har vært gjenstand for de siste 15 årene. Både religion og kultur er totalt fremmed for vår egen. Og det er slett ikke uvanlig å møte det ukjente med frykt og eller fordommer. Samfunnet gjør klokt i å ta denne frykten (fordommene) på alvor, ikke bare feie den under teppet og avskrive den som grunnløs eller utslag av rasisme. Det er dette som er kjernen i problemstillingen; uten den ikke-vestlige innvandringen, heller ingen grunn til å massakrere ungdommer på Utøya. Den danner grunnlaget for så vel Breiviks handlinger som muslimsk ungdoms følelse av skyld (hadde pappa ikke kommet til Norge, hadde heller ikke Breivik måttet se seg nødt til å plaffe ned antatt muslimvennlige mennesker). I dette skismaet befinner rosekjøperne seg, tilsynelatende totalt handlingslammede, uten evne til å ta innover seg at angrepet kom innenfra, ikke utenfra. Det er på høy tid å ta grep.

Rett etter 22/7-massakren meldte mange seg inn i Ap. Handlingen var muligens ment symbolsk, som en støtteerklæring til partiets tap av politisk bevisste ungdommer. Det var likevel en mer nyttig handling enn (bare) å kjøpe røde roser i fleng, i hvert fall dersom de nybakte partimedlemmene ville noe mer enn bare stå som (nok) et tall på en liste over antall medlemmer. Her kommer de positive sidene ved de nye sosiale mediene til sin rett; mulighet for alle og enhver til å påvirke så vel politikere som samfunnsdebatten. I så måte får begrepet sofavelger et nytt innhold. Man behøver ikke lenger dra seg ut av sofaen for å drive politikk. Det holder lenge med en bærbar pc. De fleste politikere setter også pris på innspill fra sine velgere.

Jo mer homogent et samfunn er, desto mer kan man nok også ta det med ro hva angår dets bestående. Men i et flerkulturelt samfunn, der interessene er svært forskjellige og ofte kan stå mot hverandre, tvinges man i langt større grad til å måtte forsvare (og kjempe for) sine egne standpunkter og verdier. Det holder ikke lenger å overlate den slags til andre. Man må selv ta et visst grep. Altså: Ikke flere røde roser nå. Meld deg heller inn i et politisk parti og ta ansvar for et levende demokrati!