Jeg fikk diagnosen ADHD da jeg var 3 år gammel. Det er en diagnose som har preget meg på godt og vondt hele livet. Det er først nå 20 år etterpå at jeg virkelig har lært meg å sette pris på den, og være stolt av hvordan den har formet meg.

Hvorfor dette valget av overskrift?

Forhåpentligvis har overskriften provosert flere enn noen få - Det er isåfall et positivt tegn, for da jeg vokste opp så var mongobarn det man ble kalt.

Problemet er bare at det er et begrep man fortsatt hører om i 2012. Forteller man at man har ADHD, så tenker alle på den litt ukonsentrerte og urolige gutten i klassen som fikk sporadiske raserianfall.

Jeg er et bokstavbarn - og, jeg ville ikke byttet det ut for alt i verden.

Det var ikke lett å vokse opp med ADHD. Jeg fikk diagnosen for 20 år siden, da var jeg 3 år. Det var ganske revolusjonerende på den tiden. Selv idag er det ytterst få som får diagnosen så tidlig.

Jeg snakket ikke sammenhengende, jeg brukte begge hendene og begge beina og jeg klarte aldri å sitte stille mer enn i noen sekunder - Jeg holdt på med ti ting samtidig, og ble aldri ferdig med noen av dem - Det var med andre ord aldri noen tvil om diagnosen min.

Foreldrene mine fikk tidlig beskjed om at jeg ville antagelig ligge 2-3 klasser bak alle andre på skolen, og jeg ville sannsynligvis aldri kunne ha en fast jobb, eller klare meg på egenhånd. Ingen trodde jeg noen gang ville klare å snakke sammenhengende eller fungere normalt.

Etter en periode fikk jeg også lov til å begynne på Ritalin, en ADHD-medisin som hjelper meg med å holde konsentrasjonen og roen - og, den hjalp meg også med å utvikle meg slik at jeg etterhvert fikk bedre motorisk kontroll og til å kunne formulere setninger ordentlig.

Barnehagen - mitt livs mareritt.

Jeg var såpass uheldig at jeg havnet i en barnehage som var full av barnehagetanter som ikke trodde på medisinering. De kontaktet barnevernet med påstanden om at foreldrene mine ikke var skikket til å oppdra meg - at jeg ikke hadde ADHD, men tvertimot var offer for foreldrene mine sin inkompetanse.

Barnevernet kom på banen, og jeg ble i over 1 år tatt av medisinene mine og fulgt tett opp av barnevernet, i denne perioden så fikk jeg sukkerpiller som skulle lure meg til å tro at jeg fikk dem som normalt.

Hver eneste kveld sto jeg foran kjøkkenskapet hjemme og gråt desperat. Jeg visste at tablettene mine lå oppe i skapet, og mamma måtte se hjelpeløst på hvordan jeg sleit.

I over 1 år så ble familien min tett fulgt opp av barnevernet. Vi hadde to personer som var hjemme hos oss flere ganger i uka over en periode på 12 måneder. De fulgte med på hvordan foreldrene mine vekket meg om morgenen, hvordan de taklet raseriutbruddene mine, hvordan moren min fulgte meg til skolen og hvordan vi taklet å spise middag.

De fulgte med på hvordan vi feiret bursdag, og de var med meg på skolen. De fulgte med på hvordan foreldrene mine taklet meg når jeg ikke ville sove om natta.

Konklusjonen deres etter ett år var at foreldrene mine var fantastiske foreldre. Det eneste de hadde å klage på var at moren min lot meg smake på pannekakerøra mens vi laget pannekaker.

Barneskolen.

Ettersom jeg har så engasjerte og fantastiske foreldre, så hadde de begynt å kjempe imot kommunen lenge før jeg begynte på skolen, og jeg hadde derfor en del ekstrahjelp allerede fra førskolen.

Jeg hadde min egen assistent som hjalp meg med å konsentrere meg, og jeg hadde også ekstratimer med lærer og fikk en til en undervisning i de fleste fag.

I tillegg til dette så var moren min tilstede på skolen i store deler av småskolen, og resten av klassen min kalte henne for reservemamma.

Det største problemet jeg hadde var å klare å konsentrere meg over lengre perioder på skolebenken. De første 15-20 minuttene gikk som regel greit, etter det så begynte jeg å se på sommerfulgene utenfor vinduene, og jeg begynte å undre meg over hvem det var som hadde malt veggene eller andre ting.

Tankene mine svevde enkelt og greit vekk fra det som ble skrevet på tavla, og etterhvert som jeg lærte meg å takle symptomene iløpet av barneskolen så lærte jeg meg måter jeg kunne tvinge meg selv til å følge med.

Det gikk fra å lage krusseduller i boka, til å klippe i klærna mine og spise visklær. Jeg hadde alltid ett eller annet i hånda som jeg fiklet med for å forsøke å holde konsentrasjonen.

Jeg ble ofte tatt ut av timen av assistenten min når hun så at det ble for mye for meg, og det skjedde ganske ofte.

Venner iløpet av barneskolen

Iløpet av barneskolen så var det vanskelig for meg å holde på venner, ettersom jeg var relativt slitsom å være rundt, aktiv, urolig og forsto ikke sosiale normer.

For eksempel så kunne vennene mine avvise meg ved å klart og tydelig vise at de ikke ønsket å leke med meg, og jeg ville presse meg på dem - for, jeg ville jo leke.

Foreldrene mine passet på å alltid kjøpe meg de kuleste klærna, og jeg hadde alltid de nyeste filmene, de kuleste lekene og masse annet som barna kunne bli imponert av - slik at jeg ble interessant å leke med allikevel - alt for å kompensere for ADHD-en min.

De var også aktive i å arrangere kule ting, og jeg husker at de nærmeste vennene mine iløpet av barndommen var med på fredagsklubben.. Da møttes vi hjemme hos meg etter skolen på fredager og så på film, spiste godteri og potetgull.

Nesten som en bursdag hver eneste uke, med andre ord.

Jeg skjønte jo aldri da jeg var barn at foreldrene mine gjorde alt dette for meg, slik at jeg skulle få venner, og jeg forsto jo ikke at mange av vennene mine var venner med meg bare fordi jeg hadde alle de kuleste tingene - men, det gav meg ihvertfall en god selvfølelse når så mange ville være hos meg.

Ungdomsskolen

Jeg hadde også assistent og 'en til en' undervisning igjennom hele ungdomsskolen, og dette var ikke noe som kom automatisk. Når moren min ikke var på skolen for å hjelpe til - så var hun å sloss med politikere for at jeg skulle få den støtten og hjelpen som jeg trengte. Det gjorde hun igjennom hele barne og ungdomsskolen.

Jeg sleit igjennom hele ungdomsskolen i alt bortsett fra matte. Jeg manglet fantasi, forståelse og sleit med gramatikk - Idag så kan jeg fortsatt ikke gramatikkregler i norsk, jeg har lært meg å skrive på egenhånd ved å se og lære av andre.

Jeg sleit fortsatt med konsentrasjonen og med uroligheten min - og det var ofte også her at jeg ble tatt ut av timen når det ble for mye - slik at jeg kunne få være urolig uten at det påvirket undervisningen til andre.

Grunnskolen

Igjennom hele barndommen så lærte jeg stadig å takle og kontrollere diagnosene mine og konsekvensene av dem bedre. Jeg lærte meg stadig nye metoder for hvordan jeg kunne konsentrere meg bedre - og jeg lærte stadig hvordan jeg skulle tolke ulike sosiale signaler, selv om jeg fortsatt ikke helt forsto dem.

Jeg forsøkte i hele barndommen å fortrenge ADHD-en min. Jeg var flau over den, og jeg brukte 70% av energien min bare på å sitte stille. Alle de andre elevene kunne bruke 100% av energien på å ta imot læring.

Hver dag når jeg kom hjem etter skolen så svimet jeg av på senga, helt utmattet og trengte lang tid på å komme meg - Dette var hverdagen min igjennom hele grunnskolen.

Fra jeg ble født og til jeg var ferdig med grunnskolen så hadde jeg vært i kontakt med 150 ulike fagpersoner som vurderte diagnosene mine. Alt fra psykologer, psykiatrikere, helsearbeidere, leger og barnevernet.

Videregående

Jeg startet på grunnkurs i elektro, mest fordi mine nærmeste venner begynte der - men også fordi faren min er snekker og jeg ville følge litt i hans fotspor. På videregående så klarte jeg meg alene, bortsett fra at elektro er litt komplisert for en som er fargeblind.

Deretter startet jeg på IKT i andre året, og ble senere lærling.

Jeg følte alt begynte å løsne på videregående. Jeg fikk bedre karakterer og følte jeg klarte meg bra.

Jeg besto fagprøven min med glans og fikk høre av sensor at det jeg hadde skrevet var på høyskolenivå, og det nivået får jeg fortsatt høre at jeg ligger på.

Hvordan er det å ha ADHD som voksen?

Nå er jeg 23 år gammel - Jeg flyttet ut hjemmefra for 1 år siden, og har klart meg selv siden da. Jeg har hatt fast jobb siden jeg sluttet på videregående og til tider har jeg også hatt to jobber.

I tillegg til å ha en fast jobb, så bruker jeg mye tid på å bekjempe urettferdighet i samfunnet, på alle mulige måter - og selv om det har vært slitsomt, vondt og vanskelig. Så er jeg utrolig stolt over å ha klart å vise de som ikke trodde på meg da jeg var 3 år gammel - at jeg faktisk kan ha en vanlig jobb, og at jeg kan klare meg selv.

Ikke bare klarer jeg meg selv, men jeg klarer også å bruke den ekstra energien jeg har på å hjelpe andre.

Det er ikke bare lett å ha ADHD som voksen heller, og selv som 23 år gammel så møter jeg fortsatt på situasjoner i livet som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle, og som jeg må kjempe med meg selv for å både forstå og vite hvordan jeg skal håndtere.

Jeg er ekstremt impulsiv. Det er ikke alltid jeg forstår konsekvensene av enkelte handlinger og jeg sliter fortsatt med å forstå visse sosiale signaler som blir sendt.

Idag får jeg høre at jeg er reflektert, fornuftig, intelligent, smart og jeg har hørt flere ganger at folk sier de skulle ønske flere var som meg - at det ville gjort verden til et bedre sted. De aller fleste tror jeg har en eller annen akademisk utdannelse å skryte av.

...det de aller færreste imidlertid vet, er at jeg er en av de barna som de muligens stemplet som både et problembarn og et mongobarn som liten.