FN’s konvensjon for bekjempelse av rasisme utvidet begrepet rasisme til også å innbefatte også diskriminering ut fra etnisitet og nasjonalitet, i tillegg til de ”gamle”, biologisk funderte
diskrimineringsformene. Konvensjonen sier altså klart og tydelig at diskriminering ut fra etnisitet og nasjonalitet er rasisme. Poenget med hele konvensjonen var nettopp at medlemslandene skulle
forplikte seg til å bekjempe rasisme.
Stortinget har tatt den internasjonale forpliktelsen til å bekjempe rasisme meget alvorlig og forbudt diskriminering både ut fra de grunnlag FN lister opp, og i tillegg også forbudt diskriminering
ut fra språk, religion og livssyn.
Samtidig har Stortinget i vår nasjonale lovgivning erstattet FN’s biologisk funderte begreper ”rase, farge og avstamning” med de biologisk relaterte begrepene ”hudfarge og avstamning”. Begrepet
”rase” er altså fjernet i diskrimineringslovens §1, men §2 gjør det klinkende klart at diskrimineringslovens overordnende hovedhensikt er å bekjempe rasediskriminering slik FN-medlemskapet
forplikter.
Moderne genetikk har vist at begrepet ”rase” brukt om mennesker ikke har noe som helst fornuftig meiningsinnhold. Et ord uten meining har selvsagt ingen relevans innenfor rettspleien, og blir
dermed ubrukelig i en presis lovtekst. Men at Stortinget derfor har fjernet ordet ”rase” fra listen som presist beskriver en rekke lovbrudd, betyr ikke at begrepet ”rasediskriminering” er fjernet fra
norsk lovverk, for FN-konvensjonen er jo også norsk lov.
Begrepet ”rasisme” omhandler rasediskriminerende, sosiale holdninger som kommer aktivt til uttrykk gjennom handlinger. Rasistiske handlinger forekommer over et spekter med varierende
alvorlighetsgrad. Av slike handlinger er det bare rasistisk diskriminering som er omhandlet av diskrimineringsloven.
Forbudet mot rasistiske, hatefulle ytringer er ivaretatt av en annen paragraf i straffeloven enn det straffebudet som fastsetter straff for rasistisk diskriminering. Den aktuelle
straffelovsparagrafen forbyr rasistiske ytringer som er både diskriminerende og hatefulle. Straffen er strengere enn for bare rasistisk diskriminering.
Straffelovens forbud mot rasistiske ytringer som er både diskriminerende og hatefulle, setter klare grenser for ytringsfriheten. Man har ikke funnet det nødvendig å gi landet en egen ”ytringslov”
på samme måte som man har gitt en egen ”diskrimineringslov”.
Forbud mot rasistisk skadeverk, vold og terror er også fullt ut ivaretatt gjennom straffelovens bestemmelser om voldsforbrytelser. Landet har ikke, og trenger heller ikke, en egen ”voldslov”.
Den aller mest alvorlige varianten av rasistiske forbrytelser dekkes inn under et eget kapittel i straffeloven av 20. mai 2005: ”Folkemord, forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelse”. I
dette kapitlet blir norsk straffelovgivning harmonisert med internasjonal lov. Den maksimale strafferammen er hevet fra 21 års fengsel til 30 års fengsel, (men Kongen hadde enda ikke satt disse
bestemmelsene i kraft 22. juli i fjor, så Breivik kan bare få maksimalt 21 års fengsel).
Organisasjonsfriheten er meget vel ivaretatt av både Grunnloven og gjennom internasjonal lov som Norge har forpliktet seg på. Vi har derfor ikke forbud mot rasistorganisasjoner eller rasistiske
partier. Det blir dermed opp til det enkelte medlem av slike rasistbander å passe på å holde sine handlinger, ytringer og gjerninger innenfor lovens rammer.
Lovforbudene mot rasisme gjelder alle og enhver, enten man eksempelvis deltar på SIAN-møte eller opptrer som nettdebattant i kommentarfelter. Straffeansvaret er personlig over hele registeret, fra
rasistisk diskriminering, via rasistiske ytringer og rasistiske voldshandlinger til deltakelse i etnisk rensing. De fleste straffebudene har også bestemmelser om uaktsomhet og medvirkning. Men ut fra
bestemmelsen om organisert kriminalitet kan nok straffeansvaret skjerpes betydelig hvis flere rasister rotter seg sammen om å begå mer alvorlige lovbrudd, og da spiller det liten rolle om det gjelder
en offisiell organisasjon eller en privat klikk.