Kanskje kan det være at demokratifiendtlige ytringer er som ugress; om man lar det vokse, ja, så vokser det.
Noe underlig skjer med liberaldemokrater når de konfronteres med radikale meningsmotstandere: de blir pinlig berørt av sine egne meninger. Det er Ytringsfrihetens skyld. Den bestemmer at liberaldemokratiet ikke skal dyrke noen bestemt ideologi, men kun organisere et nøytralt, offentlig rom der ulike politiske syn kan sameksistere - kanskje til og med samtale. Noen dyrker dette antatt nøytrale prinsippet med slik innlevelse at de nærmest må ses på som «fanatiske liberaldemokrater».
Hvis det hviler en forlokkende aura av nøytral opphøyethet over Ytringsfriheten, er det fordi den lover at liberaldemokratiet er en inkluderende og pluralistisk motsats til autoritære politiske «ideologier» og andre totaliserende tankesystemer. Liberaldemokratiet forplikter seg ikke til noen ideologi, heter det; det krever kun «fri og åpen meningsutveksling». Liberaldemokratiet krever ikke at vi må tro sånn eller slik; det sier bare at vi ikke skal kreve av andre at de må tro sånn eller slik. Liberaldemokratiet har ingen meninger; det mener bare at alle skal få ha sine meninger.
Det hele er kunstferdig utført, men det dekker over at liberaldemokratiet også er en politisk størrelse. Når liberaldemokraten forordner frihet og åpenhet, når hun krever at man ikke skal kreve en bestemt tro av andre, når hun bestemmer at alle skal få ha sine meninger, er dét også politiske handlinger. De er politiske - på akkurat samme måte som Talibans Afghanistan eller Hitlers Nazi-Tyskland - fordi det de gjør er å fordrive én agenda til fordel for en annen. Liberaldemokratiet er også ekskluderende; det er jo nettopp ytringsfriheten som ligger til grunn for vår offentlige sfære, og ikke, for eksempel, sharia eller «Mein Kampf». Disse har vi fordrevet, stemplet som urimelige, katalogisert som upassende rettesnorer for samfunnets organisering - på tross av at de framstår som selvsagte for dem som målbærer dem.
Dette er ikke prinsipielt problematisk; det er slik ting må være. Det skaper imidlertid noen floker. På den ene siden vil de som ekskluderes - vi kaller dem gjerne «fundamentalister» - aldri bli fornøyd med liberaldemokratiet. Det går jo på tvers av alt de tror på. På den andre siden opplever liberaldemokraten kvaler i møtet med fundamentalistene: Skal hun fremme sine egne konkrete, politiske oppfatninger, eller lene seg blygt på det tilsynelatende mer nøytrale prinsippet om åpenhet for alle oppfatninger?
I en artikkel som opprinnelig sto i Vårt Land, velger filosof Kristian Skagen Ekeli det siste. Artikkelen tar utgangspunkt i mulla Krekar - som nylig ble dømt for å ha oppfordret til terror - men utsagnene kan like gjerne ses i sammenheng med mannen som ennå ikke er dømt for det han har gjort. Ekeli sier: «Sunne, liberale demokratier forutsetter fri og åpen meningsutveksling». Og han fortsetter: «Meningene kan krenke personer og grupper og være helt etisk forkastelig, men lovverket bør ikke forby dem». Ifølge avisen mener Ekeli videre at «politiske ytringer bare bør begrenses når de kan skape en overhengende fare for terrorhandlinger».
Ifølge filosofen skal man altså legge bort hva man konkret mener om en ytring og bøye seg for en påstått høyere forpliktelse til åpenhet. Det forblir høyst uklart hvorfor liberaldemokraten skal gjøre dette. I den grad vi får en begrunnelse, består den i at «sunne, liberale demokratier» forutsetter det. Men å si at demokratiet forutsetter det som jobber for dets undergang er omtrent som å si at VHS forutsetter DVD.
Ideen om at demokratiet forutsetter antidemokratiske ytringer hviler selv på en forutsetning, nemlig at når demokratifiendtlige ytringer møter demokratiet, går det med dem som med troll i dagslys: De sprekker. Ekeli sier for eksempel at et forbud mot ekstreme ytringer vil «drive … ytringene inn i lukkede rom, der de får stå uimotsagt», mens professor Helge Rønning legger til: «Faren for å drive antidemokratiske holdninger under jorden er alvorlig». Tanken her er åpenbart at den «frie og åpne meningsutvekslingen» tar hull på tvilsomme argumenter. Men denne forutsetningen er både retorisk blind, fordi den ikke ser at ethvert argument måles mot det publikum allerede tar for gitt (og at ulike publikum tar ulike ting for gitt); og den er historisk blind, fordi den glemmer at det har funnes demokratisk valgte fiender av demokratiet - som Adolf Hitler. Vi trenger et alternativ til denne troll-i-sol-teorien. Kanskje kan det være at demokratifiendtlige ytringer er som ugress; om man lar det vokse, ja, så vokser det.
Ekeli hevder at oppfordringer til terror «ofte er basert på ideologi som reflekterer en dyptgående politisk misnøye» - formodentlig med liberaldemokratiet. Ganske riktig. Men hva gjør man med det? Ekeli har svar: «I liberale demokratier bør dette tas alvorlig, ikke fordrives». Dette er tvetydig, for om man «tar Darwin alvorlig» betyr det å ta evolusjonsteorien som sin egen sannhet, mens om man «tar nazismen alvorlig» betyr det å være den bevisst som en trussel. Ekeli mener neppe at vi skal ta den «dyptgående politiske misnøyen» som vår egen. Men han mener heller ikke at dyptgående politisk misnøye er en trussel; demokratiet vårt er jo «sunt», som han sier, og skal tåle såpass. (Kanskje mener Ekeli at vi trenger å forstå fenomenet, men når man først har gjort det, må man jo fortsatt ta stilling til om man skal gi det sin tilslutning eller nedkjempe det som en vrangforestilling).
En majoritet av nordmenn vil heldigvis ikke true noen på livet, og enda mindre handle på bakgrunn av en slik trussel. Det finnes imidlertid de som er villig til å gjøre nettopp dette. En av dem sitter nå i en rettssal for å ha gjort det, og han får så mye publisitet at noe lignende knapt har blitt noen nordmann til del noensinne.
Spørsmålet om hvorvidt vi skal lage rom til slike ytringer, bør ikke besvares med en abstrakt henvisning til liberaldemokratiske prinsipper. Isteden må vi gjøre en mer kontekstuell, pragmatisk vurdering av hvorvidt de konkrete ytringene det er snakk om - og den større sammenhengen de eventuelt står i - utgjør en trussel for demokratiet. Der hvor dette er tilfelle, vil liberaldemokratiets sedvanlige blygsel over egne meninger ikke duge. Da vil vi trenge et liberaldemokrati som «driver antidemokratiske holdninger under jorden» - der de hører hjemme.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.