Språket som brukes om og overfor asylsøkere har en urovekkende undertekst av infantilisering og de snakkes til i et antikvert språk som står i en autoritær tradisjon.
Grete Faremo ser bydende på oss og sier at asylpolitikken er «streng, men rettferdig». Det får en del av oss til å krympe oss et øyeblikk, som i skam - hvem er vi som vil sette oss opp mot det rettferdige? Vi har tydeligvis gjort noe galt, eller misforstått. Så slår det meg; hvem er det man snakker til med slike ord? Kan man si det til kvinner; «Vi skal behandle kvinnene strengt, men rettferdig»? Nei, det lyder jo helt antikvert - et mannssjåvinistisk kvinnesyn. Patriarkatet taler! Kan man si det om arbeidere; «Vi skal behandle arbeiderne strengt, men rettferdig»? Det lyder jo ikke bra - som om de privilegerte klasser taler, det lyder rett ut sagt som klasseforakt. Derfor er det vel heller ingen som sier slikt, om ikke Rimi-Hagen skulle plumpe ut med noe lignende, som Arbeiderpartiet da begjærlig kan gripe, kanskje en gavepakke i en valgkamp?
Men dette språket passerer i forhold til asylsøkere og flyktninger, hvordan henger det sammen? Jo, det er selvfølgelig i forhold til asylbarna, det er de som skal behandles «strengt, men rettferdig», de skal jo oppdras. Men for det første: Når regjeringen virkelig disse barna? Nås ikke de først og fremst gjennom regjeringens handlinger, om de får bli, om de får et hjem, får gå på videregående skole? Niårige Neda ved Dale asylmottak sa det jo: «Jeg liker egentlig Norge, men Norge liker ikke meg». Og for det andre: Talen retter seg jo ikke til barna, men til deres foreldre, og andre voksne asylsøkere. Det er de som mistenkeliggjøres - etiopierne som ikke vil returnere til det fryktede regimet, kurdere som frykter retur til Teheran etter, i likhet med norsk UD, å ha sett en sterk økning i groteske offentlige henrettelser, palestinere som ikke vil lukkes inne i fengselet og krigssonen Gaza. At det finnes økonomiske flyktninger blant asylsøkerne rettferdiggjør visst at man taler slik til alle.
Men det er mer som skurrer. «Strengt, men rettferdig» lyder bestemt ikke som Jesper Juuls moderne barneoppdragelse, det lyder mest som gammel, svart pedagogikk, som biskopen i Ingmar Bergmans film «Fanny og Alexander», som skal tvinge underkastelse inn i Alexander og som sier «Du forstår vel at jeg har straffet deg av kjærlighet?». Dette er selvfølgelig voldsomt urettferdig mot Grete Faremo og Jens Stoltenberg, biskopen er jo et rent uhyre, og det er ikke den norske regjering. Men asylsøkerne som nektes opphold, for deretter å nektes arbeid og norskkurs, torturskadde psykisk syke papirløse som går for lut og kaldt vann og nektes helsehjelp, asylbarna som får asylmottaket som «hjem» over år, for så å hentes av politiet og i full skrekk tvangssendes ut om natten, de opplever det nok som straff. Jeg vet de gjør det, for jeg har møtt dem som psykolog på klinikken. De strever nok med å se rettferdigheten.
Jeg hevder altså at språket, som brukes om og overfor asylsøkere, har en urovekkende undertekst av infantilisering. Asylsøkere tiltales tilsynelatende som barn som må tøyles, ikke voksne som gjør rasjonelle livsvalg - ofte ut fra nød eller nødvendighet, og de snakkes videre til i et ellers antikvert språk som står i en autoritær tradisjon. Dette språket legitimerer deretter de strenge og harde tiltakene. Men om Faremo og Stoltenberg har sitt på det tørre, det er rettferdig, det er i orden, da faller mye av mitt resonnement, det virker jo rent overspent.
Så, får alle asylsøkere en rettssikker individuell behandling av sin sak - selv om knapt noen møter nemndslederen i UNE som avgjør saken deres, og selv om de fleste aldri møter advokaten, som forresten bare bruker noen få tildelte timer på klagen, som dermed har minimal sjanse? Hva med det som skjer med de hardt prøvede palestinerne, som FN sier trenger beskyttelse, de har sittet snart i ett år i flyktningleir midt i Oslo? Jeg har snakket med torturerte blant dem.
Hva med at avtroppende UDI-direktør Ida Børresen for få dager siden sa at terskelen for å få opphold på humanitært grunnlag i Norge er blitt svært høy, og at hun og UDI litt tidligere sa at vi er for strenge i forhold til barna? Hva med de hundrevis av etiopierne som, etter sjokket med returavtalen med diktatoren, gjemmer seg i frykt gjennom påskedagene, fordi de frykter at politiet kommer i stillheten, og hva med barna som også venter på politiet og som allerede er nesten knust, er det rettferdig eller er det bare fryktelig?
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.