Det er et grelt paradoks at politiet angriper de mest åpenlyse rusmiljøene i storbyene imens de unnlater å sette i gang etterforskning av store narkotikasaker.
TV2 Nyhetene har de siste dager vist en rekke innslag om den stadig økende kritikken mot politiets nedprioritering av kriminalitet. Blant annet om en ung kvinne som ble overfalt i sin egen oppgang, etter en måned har hun stadig ikke fått politiet til å ta imot hennes anmeldelse.
Det dreier seg altså om både overfall og tyverier, som politiet omtaler som «triviell kriminalitet», men de unnlater også å starte etterforskning av større forbrytelsessaker, som grov økonomisk kriminalitet og store narkotikasaker, altså bakmenn.
I følge TV2 Nyhetene sier politiet at dette skyldes mindre ressurser til tross for flere oppgaver. De politiske føringer og politiets egne prioriteringer bør også problematiseres. For imens politiet glimrer med sitt fravær der kriminalitet er begått, ja selv der gjerningspersonen er kjent, så er de sterkt tilstedeværende ved åpne rusmiljøer.
De står særlig ofte utenfor lavterskeltiltakene i Oslo sentrum og forringer således de påkostede hjelpetiltakenes funksjonalitet.
Skippergata i Oslo, utenfor Kirkens Bymisjons Møtestedet 25, januar 2012. Foto: Arild Knutsen.
Også i Bergen har politiet nettopp påbegynt en storaksjon, mot rusmiljøet i Nygårdsparken. Det uttalte mål er å gjøre stoffbrukerne usikre og ukomfortable! Her har de i tillegg satt inn politistudenter, det blir sjeldent et pent syn.
Ifølge Bergensavisen har mange narkomane i Bergen allerede uttrykt at politiet har opptrådt ufint. Politiets undertrykking av narkomane, som nødvendigvis må gå på bekostning av prioritering av kriminalitet, er svært etisk betenkelig og virker i tillegg mot sin hensikt.
Det er bare å kaste et blikk på situasjonen i Oslo, så ser man at de flerfoldige millionene som det siste halvår er brukt til å jage, bortvise, plage og straffe narkomane ikke har virket etter hensikten.
Situasjonen er prekær, den svekker den allmenne oppfatning av rettssikkerhet, og tilliten til politiet.
Det finnes ingen forskning som viser at politikontrollen virker etter hensikten på narkotikafeltet, den gjør vondt verre. Det finnes mengder med rapporter som derimot favoriserer helse- og sosialfaglig innsats på rusfeltet.
Det er et grelt paradoks at politiet angriper de mest åpenlyse rusmiljøene i storbyene imens de unnlater å sette i gang etterforskning av store narkotikasaker. Narkomane skal jages og plages imens bakmenn får går fri.
Politiet bruker dessuten stadig mer ressurser på skolerazziaer med narkohund. De har varslet opptrapping av virksomheten, som ofte innebærer karakterdrap på de elever som blir tatt med en liten hasjklump i lomma, de dras ut foran øynene på de andre elevene og tvinges til jevnlige samtaler med politiet i opptil et år, skal de slippe påtale. Skål!
Politiets unnlatelse overfor kriminelle og undertrykking av stoffbrukere er interessant i forbindelse med årets kommende stortingsmelding om narkotika. Et utvalg på Justisdepartementet foreslår alternative straffereaksjoner for de som blir tatt for mindre alvorlige narkotikalovbrudd.
Høringsbrevet er nylig sendt ut. Dersom forslaget gjennomføres slik det foreligger, vil det kunne innebære at politiet fortsetter som før, men da som bindeledd mellom eventuelt hjelpetrengende (Uheldig pågrepne) og hjelpeapparatet.
Det er grunn til å tro at politiets praksis da sementeres således at de undertrykkende tiltak overfor stoffbrukere fortsatt kommer til å gå utover prioritering av volds- og vinningsforbrytelser og store narkotikasaker.