Gir man digitale sladrekjerringer frie tøyler, gir man dem samtidig makten til å bestemme hvor lista, for hva som skal oppfattes som ytringsmessig akseptabelt og ikke, ligge.
I sin nyttårstale oppfordret statsminister Jens Stoltenberg alle nettbrukere å bli digitale nabokjerringer, i betydningen sladrekjerringer. Dette for å føre effektiv sosial kontroll med hva som foregår på nettet. Hensikten er muligens den aller beste, men hvem skal i så fall bestemme hvor den ytringsmessige lista skal legges?
Før internettets inntreden i den norske hverdagen en gang ut på 1990-tallet rømte bygdenes sorte får og ensomme ulver til hovedstaden for å kunne leve sitt sosialt uakseptable liv i fred for sladrekjerringenes infame tunger; gjerne ondsinnete rykter uten snev av sannhetsgehalt. For på samme måte som med løssalgsavisene er sladrekjerringene langt mer opptatt av opplagstall enn dokumentasjon; det gjelder å smi mens liket er varmt. Storbyens uoversiktlige jungel gjorde heldigvis alle katter like grå.
Internett har skapt en ytringsmessig revolusjon, på den måten at det er blitt fritt frem for alle å stikke hodene sine frem i rampelyset, hva enten det skjer anonymt eller under fullt navn. Anonymiteten kan imidlertid fungere som et rusmiddel; bak den beskyttende skjermen løsner tungebåndet og skrivesperren opphører. I en del tilfeller er det også snakk om reelle rusmidler. Mange hadde nok ønsket seg en alkosperre på pc-en. På den annen side ligger det noe eget befriende i å kunne være sosial, uten å møte andre mennesker ansikt til ansikt, å kunne få uttrykke seg, uten å bli møtt av andres (fordømmende) blikk. Slik fungerer nettet som en slags storbyjungel der alle de grå kattene har mulighet til å skinne som nypusset sølv.
Flere nettsteder (debatt- og bloggfora) har engasjert en eller flere moderatorer til å gjennomgå innlegg før de blir publisert og å slette de innleggene som av det aktuelle nettstedet oppfattes som uakseptable. Selv har jeg opplevd å få innlegg, som ikke vakte anstøt på VG Blogg, sensurert på Nyemeninger.no. Hva det enkelte nettstedet finner støtende varierer tydeligvis. Når det gjelder eventuelle kommentarer til innlegget, står man som regel ansvarlig for disse selv. I utgangspunktet har man plikt til å slette dem som strider mot nettstedets policy. Jeg har imidlertid sjelden opplevd at moderator reagerer, annet enn i de tilfeller en eller annen selvbestaltet sladrekjerring anmelder kommentaren som støtende. Da blir den prompte slettet, uansett om alle andre, bortsett fra den selvbestaltede sladrekjerringa, fant kommentaren helt grei. Gir man slike sladrekjerringer frie tøyler, gir man dem derfor samtidig makten til å bestemme hvor lista, for hva som skal oppfattes som ytringsmessig akseptabelt og ikke, ligge. Min erfaring tilsier at det som regel blir uhyggelig lavt; et slags minste felles multiplum, der ingen uansett kjønn, alder, hudfarge, politisk oppfatning og seksualitet skal kunne føle seg fornærmet eller støtt på vegne av ”alle andre”. Hvem i all verden er tjent ved at en intellektuell debatt på et nivå som overgår sladrekjerringenes kompetanse- og oppfatningsnivå blir sensurert, bare fordi noen kan eller vil kunne komme til å føle seg personlig såret og lei seg? Bør ikke disse heller holde seg på nettsider der de kan chatte med likesinnede?
Selv har jeg aldri slettet en eneste kommentar, uansett hvor støtende den enn måtte kunne oppfattes. Det gjelder også negative (grove) kommentarer rettet til meg som person. Jeg har valgt å la dem stå fordi det erfaringsmessig har vist seg enklere å håndtere enn om jeg sletter dem. Sletter jeg kommentaren, vil dette bli brukt som grunnlag for videre hets/krangling; jævla feiging som sletter alle ubehagelige kommentarer. Lar man kommentaren stå og lyse i all sin grellhet, mister skittkasteren som regel interessen. Det blir som med troll; rett lyset på dem og de forsvinner. Eller ubehagelige temaer; de skal ikke ties i hjel, de skal snakkes i hjel. I så måte må det også være legitimt å kunne gi uttrykk for sine ”fobier” og ”forbudte” tanker. De forsvinner ikke ved å legge skjul på dem, men ved å gi uttrykk for dem og få testet deres virkelighetsgehalt. Ens personlige jødehat eller islamofobi blir ikke mindre ved å bli tvunget til å holdes skjult. Derimot er det en viss sannsynlighet for at det kan forsvinne gjennom å la det bli legitimt å kunne gi uttrykk for det, helst gjennom en offentlig verbal skittentøyvask, gjerne på nett. Fiender bekjempes som kjent best ved inngående kunnskap om hvem fienden er og hva vedkommende står for.
Vi bifalt øyeblikket da Berlinmuren falt og Østtyskland endelig ble kvitt sitt hemmelige politi, Stasi. For ikke lenge siden leste jeg en artikkel som fortalte hvordan tidligere angivere fremdeles møter hverandre for å minnes (og lengte tilbake til) de tider da det virkelig stod respekt av tysk grundighet og alt hva såkalt mistenkelige personer foretok seg ble nøye observert, rapportert og arkivert i individuelle mapper. Norske vordende nettsladrekjerringer vil sannsynligvis kunne ha mye å lære av disse. Men er det virkelig et overvåkningssamfunn, der vi oppfordrer alle til å sladre på og angi hverandre, vi ønsker? Hva heller med å lære (nye) nettbrukere hvordan nettet fungerer; at man ikke bare kan vandre inn på en scene i en fullsatt sal uten å få reaksjoner, at man ikke bør bestige stortingets talerstol og stille spørsmål, uten å kunne takle innvendinger og eventuell motbør? Nettet er på mange måter en virtuell scene, en imaginær diskusjonssal, der ingen bør stikke hodet frem, uten å kunne takle at det tidvis vil bli forsøkt hugget av. På samme måte som man kan oppøve seg sceneerfaring og debatteknikk (tenk bare på hvor vanskelig det er å målbinde en politiker) vil man også bli mer dreven på nettet med noe øvelse. Det man i begynnelsen tar personlig opp, vil etter hvert prelle av som motargumenter på en politiker.
Intet opplyst demokrati er tjent med kontroll og sensur. I et levende demokrati bør alle ytringer i utgangspunktet betraktes som likeverdige, ikke bli underkjent (bare) fordi flokken mener noe annet. For det er som kjent ikke enighet som bringer verden videre, det er uenighet. Men hvordan i all verden skal vi kunne bringe den samme verden videre, dersom det viktigste blir å uttrykke mangel på opposisjon og innsigelser? Og blir vi virkelig lykkeligere av å leve i et rosafarget (overflatisk) samfunn der det bare er kos, klapp og klem som gjelder?