Hvor har Anders Heger det fra at mennesker ikke betrakter seg som ansvarlige for sine ytringer når de ytrer seg? Folk som ytrer seg offentlig, ønsker selvsagt å påvirke sine omgivelser, altså til å få sine medmennesker til å handle annerledes. En person som skriver et leserinnlegg mot innvandrings, ønsker selvsagt å få andre mennesker til å stemme på partier som er mot innvandring; og en person som skriver et leserinnlegg mot pelsdyroppdrett, ønsker selvsagt at folk skal stemme på partier som vil nedlegge pelsdyrnæringen.

Det debatten dreier seg om, er om personer som ytrer seg offentlig, skal være ansvarlige for at andre kan mistolke det de sier. Altså om en person som skriver et krast innlegg mot innvandring, skal være ansvarlig om et annen person etter å ha lest innlegget skyter mot et asylmottak. Eller om grupperinger som offentliggjør grufulle bilder av pelsdyroppdrett, skal være ansvarlige for om noen tenner på et pelsdyranlegg. Etter min mening er svaret nei. Rammene for samfunnsdebatten kan ikke bestemmes av at det sannsynligvis finnes et betydelig antall personer i mental ubalanse, slik at vi må være særdeles forsiktige når vi ytrer oss offentlig. Dessuten er det sannsynlig at personer i mental ubalanse med tilbøyeligheter til aggressiv adferd uansett vil la aggresiviteten sin komme til uttrykk. Altså at en person som skyter på et asylmottak etter å ha lest et avisinnlegg mot innvandring, ville ha skutt på konen sin, naboen eller bedehuset om han ikke hadde lest innlegget. Om skuddet mot asylmottaket kun traff bygningen, kan man til og med hevde at det var heldig at vedkommende leste innlegget mot innvandring, da han trolig hadde truffet konen om det var henne han hadde skutt på. Uransakelige er gale personers veier.

Kun i tilfeller der det er en påviselig sammenheng mellom ytring og handling, kan personer sies å være ansvarlige for andre menneskers handlinger. Altså for eksempel om en person overtaler et annet menneske til å skyte mot et asylmottak, og dette mennesket faktisk skyter mot mottaket.

På 80 tallet var jo slagordet: porno er teori voldtekt er praksis, ofte brukt på venstresiden. Disse rabiate rødstrømpene kunne finne på å ødelegge kiosker fordi de solgte harmløse blader som aktuell rapport og alle menn. At man hadde verdens strengeste pornolov var altså ikke godt nok for disse menneskene. For disse var det en klar sammenheng mellom selv harmløs porno og voldtekt. Alle som er ufrivillig brukt i manifestet til terroristen Breivik er selvfølgelig ikke medskyldige, heller ikke den såkalte "Fjordmannen" som Heger nok en gang drar fram.

Kan norske kommunister og sosialister i såfall lastes for Bader-Meinhofs terror?

Anders Heger er ofte svært reflektert og direkte til poenget i sine kommentater - takk for at han er til...

Skal man ikke være medansvarlig for sine ord og ytringer - og hvordan de oppfattes - hvor havner vi da? ABB fikk beslaglagt 10-12-15 PC-er - han skrev og deltok på mange nettsamfunn - han ble HØRT og SETT - uten at det hindret hans grufulle gjerninger. Skulle han ha vært tilbudt redaktøransvaret i Aftenposten, stillingen som NRK-sjef? I "forebyggende øymed"? Det blir bare grostesk, tullete, å påstå at hans syn - og likesinnedes - IKKE slipper til i norsk offentlighet.

Jeg må si at det virker som om Heger her ser mange fliser rundt omkring, men ikke evner å se bjelken i sitt eget øye. Jeg regner med at de aller fleste som frekventerer dette forumet ser sammenhengen mellom noens ytringer, og andres handlinger. Og samtidig er enige om at man er ansvarlig for egne offentlige utsagn.

Det som her skremmer meg litt, hvis Heger her får stå uimotsagt, er at den samme problematikken kan brukes rundt Hans eget innlegg, hvis en tillegger det det samme ytringsansvaret.

Sett i lys av at Heger fremstiller seg selv som en ytringsfrihetsfundamentalist, så velger jeg å tro at formålet med innlegget var å få oss alle til å tenke oss om før vi ytrer noe offentlig, og jeg kan på sett og vis stille meg bak ham der.

Problemet oppstår hvis noen her tar Heger litt for bokstavelig. Da spesielt våre folkevalgte eller andre som er med på å utforme Norges lover.

I de fleste andre situasjoner i samfunnet hvor noen har ansvar, er det disse som i ytterste konsekvens blir straffet hvis noe svikter. Det være seg en sikkerhetsansvarlig på en byggeplass, eller foreldre som ikke følger opp sitt ansvar overfor sine barn.

Har Heger her sett på ansvaret han har for at loven kanskje blir endret dithen at en kan straffeforfølge mennesker som ytrer noe som fører til at andre handler?

Holdningene er der allerede. Ikke i en obskur avkrok i samfunnet, men hos offentlige tungvektere som Geir Lippestad, slik originalinnlegget hevder. Som sagt så tror jeg ikke Heger har noe ønske om en slik lovendring. Men han blir likevel, hvis vi skal ta ham på ordet, medansvarlig for en slik lovendring.

Jeg kan ikke se annet enn at Heger her, som en ytringsfrihetsfundamentalist, skyter seg selv i foten med dette innlegget.

Joda, er enig med Heger i at en selvfølgelig har et ansvar for egne ytringer. Men det kan innebære så mangt.

Og som energisk forkjemper for den fulle og hele ytringsfriheten synes det som det helt åpenbare unngår Hegers resonnement. Nemlig at ansvaret Fjordman her må bære er ansvaret for en komplett, grundig og ugjenkallelig "idiotifisering" av egne og meningsfellers synspunkter. For utsagnet fra Fjordman viser vel ikke stort annet enn at han er minst like virkelighetsfjern i sin logikk som ABB. Og det er det helt greit for oss andre å få vite.

Så her har en altså satt lyset på det som ellers ville vært et forumtroll "i nettets mørkeste avkroker", og med det så sprakk trollet så det suste.

Så jeg sier ja takk, jeg vil ha mer av dette fra Fjordman, i ytringsfrihetens navn. Og gjerne på forsiden av alle landets aviser og på Dagsrevyen. Men ansvaret får han ta selv.

Språk opptrer alltid i en kontekst og ofte i et maktdomene eller i konstellasjonen makt vs avmakt. Skal man vurdere språklige ytringer, deres moralske eller etiske standard evt. graden av ansvarlighet vs uansvarlighet - eller enda verre skyld, må man også se på i hvilken sammenheng og konstellasjon de er ytret i.

Aftenposten, Norges mest innflytelsesrike avis, kjører om dagen hardt på de norske departementenes manglende evne til sikkerhetstenkning over mange år, uansett politisk lederskap. Kritikken er berettiget – og på høy tid. Å kritisere makten bør og skal også stå på journalistenes toppliste.

Sett fra et evt. departement og deres ledere som ble bombet ut fra sine kontorer og kanskje knapt har kommet på fote med hjemmekontorer og midlertidige løsninger - og til og med kanskje med traumatiserte folk som ikke greier å yte en brøkdel av sine tidligere kapasitet, og kanskje også med døde kolleger og venner, kan dette fokuset fra journalister som ikke ble rammet selv og som sitter trygt i sine gamle kontorer lenger nede i byen – kanskje kan dette kanskje oppfattes som utidig angrep og som et slag under beltestedet hinsides ethvert moralbegrep: Greit med kritikk, men vent til vi har reist oss og kan forsvare oss.

Disse departementslederne kan ikke stoppe munnen på journalistene – om de hadde ønsket det – men de kan evt. forsøke – om de skulle ønske det - forhindre sine ansatte fra å ytre seg ”ufordelaktig” eller ”negativt” i en situasjon der man første om fremst må komme i normalgjenge igjen framfor å øve på sikkerhets- og brannøvelser. Men dersom disse lederne senere ikke forbedrer sin sikkerhetstenkning, men bruker anledningen til å stoppe kritiske kolleger fra å ytre seg, er det vel få om noen som har medynk med dem.

Her ser vi altså flere lag av makt og maktspråk der språklige ytringer kan opptre i en kontekst som ikke umiddelbart er lett å avklare med hensyn til hvem som er ”ansvarlige” evt. ”uansvarlige” i sine ytringer.

I et langt større perspektiv: Hamsuns reaksjonære politiske ytringer i artikler og debattinnlegg fram til krigsutbruddet oppstod i en kontekst av sterk kommunistangst i det norske samfunnet. Hans rett til å ytre seg slik, er kanskje udiskutabel også med hensyn til ansvar. Og han var langt fra alene – også om mer tvilsomme, lette eller grove rasistiske uttalelser mot ”jøden og yankeen”. Tyskvennligheten og antisemittismen var såpass utbredt både i det norske samfunnet og i en rekke andre europeiske land vi hadde kulturfellesskap med - at disse holdningene antakelig kan ansees for mer eller mindre ”legitime” (uansett om vi liker dem eller ei i dag og særlig sett i etterkant av hva som skjedde med det jødiske folket, deres lidelser og skjebne).

Etter at Norge ble okkupert av tyskerne, var situasjonen en helt annen. ”Annen fase av antisemittismen innledes i det øyeblikk Hitler starter sin krigsmaskin, forfølgelsen og utryddelsen av uskyldige jøder, jødene som folk. Skjønt de har bodd i landet i generasjoner, anklages de for å være et fremmedelement, som i kraft av deres intelligens og andre evner, utgjør en trussel for de etniske tyskere. I samme øyeblikk blir antisemittismen illegitim, en organisert, politisk forbrytelse (Jørgen Haugan: Kronikk i Aft. 23.11.09: ”Ikke nazist uten å være antisemitt”).

Hamsun forstod ikke konteksten her. Han durte i vei både under og etter krigen som han hadde holdt på før krigen. Ja uttalelsene hans til støtte for nazismen ble om enn enda ”verre” på slutten av krigen, men han angret heller ingenting etter krigen.

Allikevel kan man tenke seg den situasjonen at det var engelskmennene som hadde okkupert Norge i 1940 (som en tenkt tanke riktignok). Hvordan skulle man da bedømme Hamsuns ytringer til fordel for Hitler og nazismen? Da var det jo ikke han som var kollaboratør og forbrøt seg mot landets lover, men evt. alle de engelskvennlige i Norge, kanskje også kongefamilien med sin engelske slekt?

Å forstå kontekst og se på konstellasjonen makt vs avmakt i språklige ytringer, er altså ikke lett. Å fokusere på taushet og unnvikelse og ren feighet, ja fortielser om overgrep – er kanskje enda vanskeligere. Kan taushet ansees som et overgrep, som et ”språklig” overgrep? Hvilket ansvar har evt. de som tier, som burde skjønt – og som tiet?

Dersom det helt utenkelige skulle skje – at Norge eller en by, fx Oslo – fikk endret sin samfunnsform til også å omfatte sharia, innføring av kjønnsskiller, lover mot kritikk av religioner og forbud mot konvertering etc. etc.

Var da den harde kritikken av Islam vi i dag kan se på nettet og i mange massemedier – var den da ansvarlig eller uansvarlig? Selv om den også rammet enkeltpersoner som mer eller mindre bevisst trodde på disse ideene, bare slavisk forsvarte dem eller aksepterte dem?

http://knutmichelsen.blogspot.com

www.knutmichelsen.no

Det å skrive må tjene til noe, ellers ville ikke så mange ha holdt på med det.

Det er kanskje å vitne om noe og forsøke å skape lignende illusjoner og følelser hos andre som de en selv har. Om det en forteller er sant eller usant kan bare historien vise, men alltid er det et forsøk på å kommunisere med ord.

Det fins andre måter å kommunisere på, - og hvorfor skulle intelligensen, fornuften og følelser bare manifestere seg gjennom ord ?

Heger bruker ordet "ansvar" som om dette er et selvfølgelig begrep som har samme betydning for alle. Men slik er det ikke. Hegers "ansvar" eller "lojalitet" overfor mennesker og verdier er ikke nødvendigvis de samme som naboens.

Så hvorfor dette ropet om "ansvar" når det er bare Hegers lojalitetsfølelser det gjelder. Sant nok kan vi ha mange felles verdier og lojaliteter, men Hegers forsøk på å skape "skyldfølelse" kan bare ses på som et vanlig manipuleringstriks for å skape seg og sine makt og dominans.

Still heller spørsmålet om hvilket "ansvar" de tause har

Det er viktig at vi ikke stigmatiserer muslimer men kan kritisere Islam. Det må selvfølgelig være hold i det man skriver og kan dokumentere dette. Det må også være hold i det Anders Heger skriver.

En muslim som er terrorist er vel ikke et godt menneske. En muslim som setter sin datter eller sønn i tvangsekteskap er vel heller ikke et godt menneske. En som ber sin 5 år gamle datter om å gå med hijab er vel heller ikke et så godt menneske ivertfall ikke i min forståelse av rett og galt. Ikke å forglemme å forlange halalslaktet kjøtt, er i min forståelse å være et godt menneske. Alt dette er religiøse tilknytninger som vi må kunne kritisere i sterke ordelag.

Du nevner Quisling ble skutt som landsviker. Partitilknytning til Nasjonal front ble vel også straffet for sin medvirkning under krigen. "Tyskerjenter" ble også straffet.

Når vi stemmer har vi fått en myndighet til å stemme på det partiet en synes er best skikket til å styre landet. Da har vi også påberopt oss et ansvar for dette partiet. Derfor er jeg enig om at vi har alle et ansvar for det vi skriver og det vi gjør enten det er i valgsammenheng eller her på Nye meninger.

Jeg skulle gjerne se Anders Heger utdype nærmere om sammenhengen mellom ord og ansvar. Grunnen til at jeg ønsker dette, er at Hegers påstand er overfladisk. Påstanden ligner nemlig den Brundtlandske påstand om at "alt henger sammen med alt." Påstander er fint, men en bør gjøre seg arbeid med å utdype hva man mener. Slik at ikke feiltolkningene florerer.

Som jeg tolker innlegget, har Heger nemlig ikke sagt annet enn at vi alle må huske på at vi alle har et ansvar for alt vi ytrer oss om. At vi skal tenke oss om. I så fall, blir det hele meget vagt. Og helt uten konsekvens.

Ja, slik er det med ytringer. De kan lett misforstås. Ja, ofte er det slik at man ikke heller evner å uttrykke hva man intenderte. Atter andre evener ikke å vite hva de intenderer å uttrykke. Ditto gjelder for leser eller lytter. Osv. Så jeg spør bare Heger om han kan utdype hvordan ansvarliggjøringen skal arte seg.

Ansvar i denne sammenheng kan vel ikke være annet enn individuelt? Eller skal samfunnet forordne ansvarliggjøringen? Det uhyggelige er at vår verden har en stor mengde regimer som opererer etter sistnevnte. Og man kan se snikende tendenser også i vårt eget land. Som når man i beste sendetid på NRK uimotsagt får erklære at nå starter 'heksejakten.' Fadermordet på Stoltenberg har gitt et dypt splittet Norge, man jager 'hekser,' og man skal, også fra myndighetenes side, ansvarliggjøre 'ekstremister.'

Så lenge man ikke kan grunngi rasjonelt hvordan yringsmonopolisering legitimt overdras til en tilfeldig gruppe mennesker på et tilfeldig punkt i historien, finnes i realiteten intet annet svar enn full og hel ytringsfrihet. Det er så langt i historien kun religiøse og totalitære dogmer som har båret frem påstander om legitime ytringsmonopoliseringer.

Så jeg spør i realiteten Heger om følgende:

hvem gir rett til en relativisering av ytringene? Med hvilke gode grunner gis denne rett?

(Tiden for å redigere er ikke lang nok!)

Så jeg spør i realiteten Heger om følgende:

• Hvem gir rett til en relativisering av ytringene?

• Med hvilke gode grunner gis denne rett?

• Hvorfra kommer denne retten?

• Til hvem kan retten gis?

• Når kan retten gis?

Som ethvert tenkende menneske forstår, kan det aldri finnes et rasjonelt grunnlag for å universelt begrense alles ytringer. Man kan også nevne alle mulige andre grunner for at en relativ ytringsfrihet ikke kan være riktig ei heller formålstjenlig: epistemiske, etiske, politiske, pragmatiske, osv.

Du kan prøve om det hjelper å lese dette utdraget fra hovedinnlegget en gang til:

"Selv har jeg langsomt utviklet meg til en slags ytringsfrihetsfundamentalist. Blasfemi, rasisme, pornografi, ærekrenkelser, fascisme innpakket som religiøs forkynnelse – det bør alt sammen være lov. Men jeg må ærlig talt tilstå at jeg har vanskelig for å forstå logikken bak at det ikke likevel – eller nettopp derfor – er knyttet ansvar til ordene."

Og for eksempel dette:

"Så tett forbundet er begrepene ord og ansvar, at det er umulig å forestille seg det ene uten det andre. Nettopp fordi vi har tillit til ordene, gjør vi dem ansvarlige."

Jeg har selvsagt lest innlegget nøye.

Men jeg avventer en utdypning fra Heger.

«Man kan være en god nazist eller et godt menneske, men man kan ikke være begge deler samtidig. Litt det samme gjelder for islam.» skrev Fjordmann i Dagbladet. Og Heger trekker den slutning at Fjordmann sier at det er umulig å være et godt menneske om man er muslim.

For det første: mener Heger at det første utsagnet er sant, mens det andre ikke er det? Og mener Heger at "litt det samme for islam" betyr at at absolutt alle muslimer ikke er gode mennesker?

I så fall har Heger en annen oppfattelse av de aktuelle ords betydning enn jeg har.

Hva som burde være opplagt: Ikke alle nazister og muslimer er onde, men noen er det åpenbart.

«Man kan være en god nazist eller et godt menneske, men man kan ikke være begge deler samtidig. Litt det samme gjelder for islam.»

Er det så enkelt at vi skal lure på vitsen med å i det hele tatt anstrenge seg for å skrive det ned?

Vi kan teste ved å bytte ut "islam" med "kristendommen":

«Man kan være en god nazist eller et godt menneske, men man kan ikke være begge deler samtidig. Litt det samme gjelder for kristendommen.»

Denne setningen vil formodentlig vekke andre assosiasjoner hos andre mennesker. Det tyder på at ordene lever i en setting. De er meningsbærende - ikke intetsigende - noe som forsåvidt allerede i utgangspunktet, var det opplagte for meg.

Ja - ordene lever i en setting. Ikke en "objektiv" setting vi alle kan være enige om, men en setting som svært ofte handler om vår egen virkelighetsoppfatning og ikke minst vårt eget politiske ståsted.

Siden jeg er agnostiker har ingen problemer med å skifte ut islam med kristendommen.

Siden Heger tilhører venstresiden har han antagelig ingen problemer med å akseptere at nazister ikke kan være gode mennesker samtidig med at han tillegger uttrykket "Litt det samme for islam" som synonymt med at "alle muslimer er ikke gode".

En ytring har en avsender og mottagere, og mottagelsen avhenger i høy grad av mottagerens livs- og verdensanskuelse.

Så sant så sant. Derfor er terroren i den vestlige verden så ekstrem at den skal stoppe all kritikk av Islam. Derfor blir det så viktig at vi som er opplyste, kan kritisere Islam for det den står for. Vi vil vel ikke ha den inn i vårt eget hjem eller sågar utenfor stuedøren.

`Er man i tvil kan man forsøke å spørre seg selv om ikke antisemittiske ytringer har medansvar for jødenes lidelser, om ikke folk som sier homofile bør dø har et ansvar for mobbing av dem, om ikke den som sier kvinnen er født underlegen er medansvarlig i kvinneundertrykking.` (Heger)

Sett i denne sammenhengen så er ikke Fjordmanns ytring, som Heger tar opp, så veldig ille. Når det nettopp er, i tilfellet ytringer i Islam via Koran og Hadith, en mengde voldelige og diskriminerende passasjer som folk inspireres av når det gjelder `meningen med livet`. Når religionen i tillegg er beskyttet - i religionsfrihetens navn - så kan man ikke `ta` Fjordmann for å kritisere Islam og muslimer når ytringer i hellige skrifter er enda verre og dessuten beskyttet ved lov. Det er på sin plass å kritisere dette. Dessverre er det mennesker som forvalter en tro derfor blir det nærliggende å koble en tro til mennesker. De muslimer som ikke vil revidere Koranen er derfor også medansvarlige for at noen muslimer faktisk følger henvisninger som står i denne bok som dreier sog om bruk av vold og diskriminering av både kvinner, homofile og annerledes troende. Paradokset er at i Islam (og i religioner) er det blitt gitt lov til å oppfordre til vold og diskriminering - men for alle andre så er det ikke lov.

Ord har makt. Alle ytringer er forbundet med et ansvar. Men når religiøse skrifter er unntatt denne regelen så skjønner jeg at noen reagerer sterkt. Det blir rett og slett for dumt.