Kanskje fordi det virkelig er gode grunner til dette? 

Vi skulle tro at myndighetene levde i middelalderen da syke barn ble satt ut i skogen for å dø. Denne hedenske praksisen ble avviklet når landet ble kristnet. Kristenretten vernet om barnets rett til liv.

Det er riktig det, Morten Magelssen, at det er mulig å kjøpe helsetjenester av private aktører, herunder også tidlig ultralyd.

Det som er like opplagt er at ikke alle har råd til dyre private helsetjenester. Man bygger dermed opp under et klassesamfunn der de velsituerte skal få anledning til å foreta egne valg, mens de med dårlig råd skal fratas denne muligheten.

Ellers henger jeg meg på Nistad`s argumentasjoner om at "kvinnen selv" skal bestemme om hun vil fullføre et svangerskap.

Man kan åpenbart finne både helsemessige og moralske argumenter for det ene og det andre, men den endelige avgjørelsen må "kvinnen selv" ta, men selvsagt på bakgrunn av korrekt og usminket informasjon.

I Norge er det fri abort. Denne friheten kan ikke bare gjelde de som har råd til å kjøpe seg en tidlig ultralydundersøkelse.

Enhver kvinne må kunne få tilgang på den informasjonen hun ønsker og dermed settes i stand til å ta selvstendige valg. Ikke minst gjelder dette tidlig ultralyd.

 De som har store motforestillinger kan selvsagt avstå fra å ta ultralyd, det bør være en rettighet, ingen tvang.

Denne kvinnen er også en mor, noe som er langt mer enn et spørsmål om moral. Ultralydundersøkelsen har utviklet seg til et utvelgelsesrituale som reduserer barnet til et spekulasjonsobjekt. Vurderingen representererer en utglidning av medisinerens oppgave, og baserer seg på en ideologi som ikke gir rom for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det lille barnet i mors mage er den som helt har mislyktes, hvis liv henger i en tråd, alt mens legestanden beregner barnets tilstand ved hjelp av tekniske termer som fremmedgjør barnet og den intime tilknytningen mellom mor og barn.  

Alle disse forsøkene på å få igang diskusjoner om tidlig ultralyd, farene for et "sorteringssamfunn" og lignende representerer ikke noe annet enn et snikangrep på abortloven. Om noen hadde klart å oppfinne en vaksine som gjorde at det ikke ble født barn med Downs syndrom eller andre alvorlige funksjonshemninger, ville knapt noen - ikke engang de verste mørkemennene i Krf - ha turt å nekte norske kvinner tilgang til vaksinen. Problemet er altså ikke "sorteringssamfunnet", men kvinnens rett til å avbryte svangerskapet.

Det hadde forresten vært interessant å få vite hvordan forfatteren av dette innlegget, som jo studerer medisinsk etikk, hadde forholdt seg til en vaksine som garanterte at det ikke ble født barn med funksjonshemninger. Ville han ha tilbudt den til samtlige norske kvinner eller ikke?

Jeg kunne grepet fatt i mye i dine innlegg, Nistad, men du har iallfall redelighet til å si rett ut hva du mener om at tidlig ultralyd vil føre til bortsortering av fostre med kromosomavvik (slik som Downs syndrom). Det er nettopp en slik redelighet jeg etterlyser fra Ap. Poenget med innlegget mitt var å utfordre dem på hva de mener om denne bortsorteringen. For meg ser det nemlig ut som om den er selve begrunnelsen for at de foreslår tidlig ultralyd for alle.

Jeg blir gjerne med på tankeeksperimentet om vaksinen, Nistad. Men først må jeg vite hvordan den skulle virke - skulle den virke før befruktning, slik at det aldri ble dannet befruktede egg med anlegg for Downs syndrom? Eller skulle den virke en eller annen gang i løpet av svangerskapet, slik at Downs-rammede fostre ble spontanabortert? Kort sagt: Hvis det er den første måten, ville det være etisk akseptabelt (for da dannes ikke noe lite menneske som vi velger å abortere FORDI det har sykdomsanlegg). Hvis den andre, så ikke (for da har vi gitt en behandling (vaksinen) med det FORMÅL å avlive fostre FORDI de har sykdomsanlegg).

Takk for et veldig oversiktlig og godt innlegg, Magelsen. Jegeer helt enig med deg, selv om vi vel har ulik livssynsmessig bakgrunn for å vurdere dette spørsmålet. Men som du viser i ditt innlegg - motargumentene mot å innføre tidlig ultralyd som screening til alle gravide kan være helt uavhengige av livssyn/religion, helt frikoblet fra en eventuell debatt om abortloven.

Bjørn Nistad har "pepret" (beklager språkbruken Nistad, men det er på sin plass ift. din debattstil) mine tidligere innlegg med den konstruerte problemstillingen: Hva om det kommer på bordet en vaksine som kan forhindre Downs syndrom?

For å få en slutt på disse repeterte "utfordringene" skrev jeg et svar til Nistad, se innlegg #37 i denne tråden. Jeg noterer meg at du i likhet med meg ser den viktige distinksjonen: Om en vaksine (eller en hvilken som helst annen behandlingsform) skulle virke ved å korrigere tilstanden (det ekstra kromosom 21) hos et foster med Downs syndrom. Eller om vaksinen skulle virke gjennom å føre til avstøtning/abort av fostre med denne egenskapen.

Man kan ikke klandre Nistad for at han som som ikke er medisiner ikke selv ser denne distinksjonen. Men det er åpenbart, etter hans reaksjon på mitt svar, at han ikke vil eller kan forholde seg til dette selv når han får det forklart. Det later til at hovedpoenget for ham er å konstruere et "gotcha"-argument for å score et billig retorisk poeng.

Men det er altså fåfengt. En vaksine mot Downs syndrom er enten science fiction, eller så er det bare nok en måte å abortere fostre med kromosomavvik på. Uansett er det ikke en aktuell mulighet idag. Det er derimot forslaget om tidlig ultralyd, som er høyaktuelt og høyst reelt. Jeg har ingen forventninger til Nistad (etter mange møter med ham på Nye Meninger), men håper at Arbeiderpartiet vil gi sine svar på de innvendingene du tar opp her.

Spørsmålet/utfordringen som stilles, er såpass søkt at respons nok ikke vil bli gitt. Artikkelforfatteren har jo mer enn antydet at Ap begrunner ultralydundersøkelse i 11.-12. svangerskapsuke utfra et ønske om et ”sorteringssamfunn.”

Effektivt sett er slike innlegg bare et angrep på kvinners rett til selv å bestemme. Jo mer kunnskap vi får på området, jo bedre er det --- og dess mer kvalifisert er kvinnens valg. Dette er kun godt, selvfølgelig. Dette er selvsagt ikke en form for ond eugenikk.

(Det ville også kanskje være betimelig hvis man ikke tillot besynderlige former for meta-diskusjon i tredjeperson omkring deltagende debattanter?) 

Haug, utfordringen til Ap er ikke søkt i det hele tatt. Det er helt entydig slik at den aller mest framtredende og sikreste effekten av å innføre tidlig ultralyd til alle gravide vil være at langt flere, de aller fleste, av fostrene med mistenkt Downs syndrom vil bli abortert. Allerede idag velger 90% av kvinnene som får påvist dette hos fosteret abort.

Det er som nevnt endel andre argumenter for å innføre tidlig ultralyd til alle gravide, men som det har blitt grundig belyst i tallrike innlegg i kjølvannet av uttalelsen fra Nasjonalt råd så er det små og omstridte effekter, sammenlignet med den udiskutable effekten på selektiv abortering av fostre med Downs syndrom.

Det er godt mulig at Ap, da de vedtok dette forslaget, faktisk ikke var klar over at det hadde minimal helsegevinst, at de ikke var klar over hvordan det ville slå ut i forhold til Downs syndrom. Men nå vet de det. Nå kan de ikke lenger skylde på uvitenhet. Når de nå ikke slakker av, men snarere gasser på (jfr. helseministerens utspill i VG i går) mot innføring av tidlig ultralyd, da må det bety at de i det minste synes det er greit nok at dette vil medføre en statlig finansiert og initiert bortsortering av fostre med Downs syndrom.

Jeg synes Jens Stoltenberg skulle sette seg ned, f.eks. med Marte Goksøyr, f.eks. i Vandrehallen, og forklare rolig og grundig hva det er med Downs syndrom som gjør at dette er en tilstand det er nødvendig at samfunnet starter et eget screeningprogram for å redusere forekomsten av det.

Takk for svar! Jeg er hjertens enig med deg i at politikerne burde være ærlige om sine virkelige beveggrunner. Om tidlig ultralyd betyr at antallet barn som blir født med Downs syndrom og andre alvorlige funksjonshemninger, går ned, er dette særdeles positivt og slett ikke noe det er grunn til å skjule eller skamme seg over.

Siden du sier at du ville være for en vaksine som gjorde at kvinner som ble gravide etter å ha tatt vaksinen, ikke ville føde et funksjonshemmet barn, må det være abort du er mot, og ikke "sorteringssamfunnet". Sorteringseffekten ville jo utvilsomt bli sterkere av et udramatisk tiltak som en slik vaksine enn av dagens tilbud om abort.

Men hvorfor sier du ikke da rett ut at det er abortloven og abortene du er mot, og ikke "sorteringssamfunnet"?

Det er sikkert uprofft av meg å blande meg inn i dette ordskiftet, det må skyldes flash-backs fra tidligere debatter og oppsamlet ergrelse som gjør at jeg ikke klarer å styre meg.

Nistad, helsevesenets oppgave er å hjelpe mennesker med sykdom og funksjonssvikt, prøve å rette opp feilen der det lar seg gjøre, hjelpe mennesket med å mestre sin tilstand der dét er passende. Helsevesenets - og oss legers - klare mål er minst mulig sykdom, funksjonssvikt, plager. Selv om WHOs definisjon av helse (en tilstand av fullkomment legemlig, sjelelig og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyter) nok får de fleste leger til å riste på hodet.

Det å ha Downs syndrom innebærer endel subjektive plager, barrierer for funksjon, ytre stigmata som kan være sosialt problematiske, og risiko for kompliserende sykdom. Som helsearbeider tar jeg som utgangspunkt at enhver person med Downs syndrom ville være takknemlig dersom det fantes medisinske tiltak som kunne korrigere eller lempe på noen av disse manifestasjonene av det å ha trisomi 21.

Sant nok finnes det mennesker som på en måte "trives" med sykdommen sin og forsvarer ikke bare sin rett til å syke, men også retten til å forbli syke selv om behandling finnes. Et eksempel kunne være striden om bruk av cochlea-implantater til hørselshemmede barn, der det (overraskende for mange) finnes noen som selv er hørselshemmede som er skeptiske til omfattende bruk av dette.

Men dette er unntakstilfeller, og jeg er ganske sikker på at de aller fleste personer med Downs syndrom, og deres pårørende, ville vært takknemlige om det fantes en måte å "kurere" denne tilstanden på. Det er nokså komplisert, dog. For det å ha Downs syndrom er en så grunnleggende del av individets identitet og front mot omverdenen, at jeg vil tro at det er vanskelig for en person med Downs syndrom å tenke seg hvordan det ville vært å ikke ha det. Det blir litt som for meg: Jeg sliter med å virkelig tenke meg hvordan det hadde vært å være meg, dersom jeg var blitt født som jente og ikke som gutt. Noen tankeleker kan jeg gjøre, men det blir nokså uvirkelig.

Som før nevnt kunne man tenke seg i et science fiction scenario at man kunne, vha. immunologiske eller biokjemiske metoder, på et vis korrigere det at hver eneste celle i kroppen til en person med Downs syndrom inneholder 3 kopier av kromosom 21, ikke bare 2 kopier. Mer realistisk tror jeg det ville være å finne måter å inaktivere noen eller de viktigste av genene på kromosom 21 som blir trippelt opp ved Downs syndrom. Slik sett ville man kanskje kunne redusere konsekvensen av å ha trisomi. Kromosom 21 er et av de minstre kromosmene, med ca. 900 kjente gener. Det virker nokså uoverkommelig å skulle slå ut alle disse, men jeg (som ikke er genetiker, bare vanlig doktor) vil ikke utelukke at man kunne identifisere og slå ut de mest ødeleggende. Det hele måtte skje enten svært tidlig i fosterlivet, eller så måtte man finne en måte man kunne nå kromosomsettet i hver eneste celle i kroppen, evt. f.eks. i sentralnervesystemet isolert.

Dersom slik behandling hadde vært mulig, kunne man f.eks. sett for seg at en person med Downs syndrom fikk lavere risiko for hjertefeil eller for demensutvikling. Kanskje. Uansett - jeg tror ikke mange ville være negative til slik behandling - forutsatt at komplikasjons- og bivirkningsrisikoen sto i et rimelig forhold til den positive effekten. Det å redusere, eller endog bli kvitt, de fysiske og kognitive manifestasjonene av Downs syndrom i et individ tror jeg altså at de fleste ville se som noe positivt.

Selektiv abortering, derimot, handler om noe annet. Eller, det handler om en komplikasjonsfare så dramatisk og så 100 % sikker at det blir absurd: "Jeg kan hjelpe deg med å bli kvitt hikken din, ved å skille hodet fra halsen. Skal vi forsøke det?" Det er ingen meningsfull behandling av Downs syndrom å ta livet av personen med slik tilstand. Jeg mener som før sagt at det i mange tilfeller er akseptabelt å avbryte et svangerskap (jeg er personlig motstander av å bruke ord som "ta livet av" et foster, som ennå ikke har fått et selvstendig liv). Men du behandler ikke et foster ved å fjerne det. Da blir språkbruken helt meningsløs.

Dersom man hadde funnet en "medisin" som gjorde at personer med Downs syndrom ble kvitt sine plager, evt. også sine ytre stigma, men samtidig forble seg selv og det samme individet, da ville det ikke være et "sorteringssamfunn" i noen meningsfull bruk av ordet. Men dersom vi evaluerer hvert enkelt foster, studerer dets egenskaper og forkaster de vi ikke er fornøyd med, da blir det en form for sortering. Og dersom det er samfunnet som tar initiativ til dette, gjennom et offentlig initiert og finansiert screeningprogram, da får vi et "sorteringssamfunn".

Magelsen får svare for seg selv, men jeg er i hvert fall FOR abortloven og MOT "sorteringssamfunnet".

Jeg mener fortsatt at selve ordlyden til artikkelforfatteren gjør at innlegget godt kan betegnes som søkt. (Jeg har også lest noen av dine tidligere innlegg på området.) Antar Magelsson virkelig bare at Ap ser bort fra relevant forskning på området? Hva bygger han så påstanden på egentlig? Her holder det jo ikke å anføre lederens innstilling, eller hva helseministeren skrev på VG i går.

Allerede ditt eget svar her senest, komm. #10, vitner også om en søkt tilgang til saken. Du skriver at Ap ”ikke lenger kan skylde på uvitenhet.” Her forsvinner kommunikasjon i egentlig forstand, og inn kommer et signalspråk som appellerer til folks vage og svermeriske følerier.

Videre, det er langt fra godtgjort, logisk sett, å slutte fra en søkt påstand om noe fordekt hos Ap (med flere ganske sterkt negativt ladede konnotasjoner) til at ”de i det minste synes det er greit nok at dette vil medføre en statlig finansiert og initiert bortsortering av fostre med Downs syndrom.” Logisk sett, er en slik slutning mindre enn tynt. Følgelig bryter resonnementet sammen. For eksempel, har man allerede glemt at det er 90% av norske kvinner som alle foretar samme valg?

Hvis allerede 90% av norske kvinner som får påvist Downs syndrom velger abort, er dette i seg selv et vektig argument for at praksisen bør fortsette. Dette betyr også at en kritikk av samme praksis faller på sin egen urimelighet allerede i utgangspunktet. De velger alle hver for seg, men de faller nesten alle ned på samme valg. En kritikk innebærer således en moralisering over nær sagt alle landets kvinner. Dét ville ikke bare være søkt, men direkte kvinnefiendtlig og reaksjonært.

Det er ikke slik at det er ’samfunnet’ som skal bestemme hva vi ’bør’ gjøre. Etikk handler nettopp om den enkeltes valg for å oppnå det gode liv. Tydeligvis mener nær alle norske kvinner at å bære frem barn med Downs syndrom ikke veier tungt nok med hensyn til spørsmål omkring ’det gode liv.’ Den holdningen får vi nok bare respektere.

Hoven kom frem! Du er mot tester som gjør det mulig å påvise fostre med Downs syndrom fordi det ikke finnes en kur mot denne lidelsen, slik at "behandlingen" blir abort. Men hvorfor sier du ikke da rett ut at det er abort som er problemet for deg?

Jeg betrakter ikke et foster som et menneske, og jeg har derfor ikke noe behov for å skille mellom en vaksine som gjør at kvinner etter å ha tatt den ikke risikerer å få et funksjonshemmet barn, vaksiner som fungerer som en udramatisk form for abort, og abort. Alt vi behøver å diskutere er etter min mening hvor sent i svangerskapet abort bør være tillatt (etter min mening bør grensen for abort drastisk utvides). Alt annet bør vi overlate til den enkelte gravide kvinne, selvsagt forutsatt at hun har tilgang på all informasjon om fosterets tilstand som (innenfor rimelige kostnadsgrenser) lar seg frembringe.

Takk for et flott innlegg, skulle ønske jeg var like dyktig til å argumentere som du er. Det er viktig å slå tilbake de mørke kreftene som tilsynelatende har slått seg sammen for å underminere abortloven og det som burde være norske kvinners selvfølgelige rett til å foreta opplyste valg.

Jeg er helt uenig, Robin Haug, selv om jeg selvsagt kjenner denne argumentasjonen og erkjenner at den er vanlig.

For det første: Valget om å avbryte et svangerkap ved mistanke om Downs syndrom foretas i utgangspunktet av faren og moren sammen. Det er muligens forståelig som en glipp, men ikke akseptabelt i lengden, å bruke betegnelser som "kvinnefiendtlig" i debatten om tidlig ultralyd. Jeg er enig i at det formelt er kvinnen som ber om svangerskapsavbrudd, og slik må det være (jeg tilhører f.eks. ikke dem som mener at pappaen skal ha vetorett ift. begjæring om abort). Men som helsevesen må vi ta utgangspunkt i at dette er vurderinger som paret gjør som par, og at konsekvensene blir omlag de samme for mann som for kvinne. Joda, jeg skjønner at det er en ekstra belastning for kvinnekroppen rent fysisk. Men det er jo noe av poenget med selve gravideten. Var det kvinnefientlig av meg å besvangre min kone? Dette blir det rene sludder. Debatten om tidlig ultralyd handler om ultralydapparater på kvinners mage, men det er ikke noe kjønnsaspekt ved denne debatten. Dersom noen trekker det inn (annet enn som en glipp) så er det fordi man bevisst ønsker å avspore debatten med falske argumenter.

Jeg har ekstremt tydelig i tidligere innlegg skrevet at jeg ikke fordømmer de parene som velger å avbryte et svangerskap ved mistanke om Downs syndrom, og for å understreke det har jeg vært tydelig på at jeg to ganger selv har valgt å få gjort slik ultralyd tidlig i svangerskapet, med den hensikt å velge abort dersom det var mistanke om Downs syndrom (jeg synes dette er en privatsak, men føler behov for å klargjøre det). Det kan tenkes at det finnes debattanter som har en slik moraliserende holdning, men det helt umulig å beskylde MEG for det - all den stund jeg selv har gjort et slikt valg. I så fall rammer jeg meg selv mest av alle - DERSOM jeg altså har en slik fordømmende holdning. Det har jeg ikke.

Det at 90 % av norske kvinner velger abort er i stort monn summen av de private valg mange kvinner (par) gjør. Man kan mene hva man vil om det, jeg synes man skal være varsom med å mene noe om andres valg, og heller prøve å velge rett selv. Det er ikke så lett, alltid. Det er forøvrig et tankekors at når norske kvinner blir spurt om dette, så sier mange flere enn 10 % at de godt kunne tenke seg å føre fram et barn med avvik. Men når diagnosen står der, og ikke minst presset fra helsepersonell setter inn (her kan man med fordel lese Siri Fuglem Bergs beskrivelser) ender mange opp med et annet valg enn det de sto for da dette var en hypotetisk problemstilling. Noe av kjernen i ultralyddebatten er nettopp hvilken effekt presset fra samfunn og helsevesen har, for det valget kvinnene gjør. Det å bare glatt si at "kvinnene gjorde sine selvstendige valg" er like virkelighetsfjernt som de som sier at "reklame påvirker ikke meg".

Men uansett hva norske kvinner måtte velge, når mistanken om Downs syndrom først er reist: Dette er private valg, som ingen av oss andre kan ta ansvar for. Det vi derimot kan og må mene noe om, er hva vi som samfunn skal legge opp til. Det er noe helt annet, og det er ikke i seg selv noe oppsiktsvekkende i at personlige valg og samfunnsvalg er ulike. Dersom samfunnets valg bare skulle komme hinkende etter folks atferd - hva skulle fartsgrensene utenfor barneskoler være da? Når skulle skjenkestedene stenge?  Kunne vi opprettholdt forbudet mot narkotika? Hva skulle momsen for håndverkstjenester ligget på?

Jeg vil ikke utlevere meg selv mer, bare stadfeste at min egen livsførsel og mine egne personlige etiske valg bare sånn passelig samsvarer med de føringer jeg ønsker at samfunnet skal legge. Slik tror jeg i grunnen mange andre i arbeiderbevegelsen og resten av Norge har det. Vi erkjenner at vi selv gjør små og store valg, men ønsker samtidig at samfunnet skal ha noen rammer og normer, som vi i større eller mindre grad kan prøve å leve opp til. Kall det gjerne dobbeltmoral - særlig hvis du kan dokumentere at du er så fantatisk mye bedre. Jeg kaller det bare privat moral og samfunnsmoral (f.eks.), og lever veldig godt med at de er forskjellige.

----------------

Vedr. Arbeiderpartiet: De vet nå, hinsides enhver tvil, at økt abortering av fostre med Downs syndrom vil bli hovedeffekten av å innføre tidlig ultralyd til alle gravide. De vet at de positive helsegevinstene (økt deteksjon av delt morkake hos eneggete tvillinger, økt deteksjon av hjertefeil) er små og omstridte, og at de langt på vei oppveies av økt forekomst av spontanaborter pga. unødige fosterdiagnostiske undersøkelser. Dersom Arbeiderpartiet VELGER å gå inn for tidlig ultralyd til alle gravide, må det bety at de KJENNER TIL og GODTAR konsekvensen dette får for fostre med Downs syndrom, og at dette blir hovedeffekten av et slikt screeningprogram.

Arbeiderpartiet må gjerne si da, at dette med Downs syndrom er en beklagelig men uunngåelig bivirkning av dette tiltaket. Men da blir det enda viktigere for dem å forklare hvorfor det er så viktig (som Magelsen sier: Hvorfor ultralyd, Ap?) å innføre et tiltak som har denne svære etiske kostnaden, i tillegg til betydelige økonomiske og ressursmessige konsekvenser i en hardt presset spesialisthelsetjeneste.

Nistad, nå er vi i full gang med å repetere en ordveksling vi har hatt før, og som heller ikke den gang førte noe godt med seg. Jeg får prøve å holde meg selv i ørene.

Det er IKKE abort i seg selv som er problematisk for meg. Det er heller ikke fenomenet SELEKTIV ABORT - som egentlig er det vi snakker om her. Abort (av typen (klisje følger): Ung singel student blir gravid etter nachspiel - ønsker ikke bli fattig alenemor - velger abort (klisje slutt - vær så snill ikke å kveruler på dette, finn heller på en annen klisje som er mindre støtende, da...) - denne formen for abort har jeg ingen problemer med. Jeg synes det er helt OK at en kvinne velger selvbestemt abort i 1. trimester, dersom det er det hun mener er det beste for henne.

Selektiv abort er noe annet: Det er abort ikke pga. forhold hos kvinnen, men pga. egenskaper hos fosteret. Alt fra kjønn og øyenfarge til medfødte misdannelser. Dette er en selvfølgelig del av helsetjenesten, og ikke minst et viktig tilbud ved mange genetiske sykdommer, slik jeg bl.a. arbeider med som nevrolog. Jeg er glad for at vi har mulighet for å tilby kvinner selektiv abort av fostre med alvorlige genfeil og misdannelser. Siri Fuglem Bergs skildringer har vist oss at dette ikke nødvendigvis er et tilbud kvinner/par i en slik situasjon ønsker eller setter pris på. Men det er ingen tvil om at mange par er takknemlige for denne muligheten, og at uten åpning for selektiv abort ville de aldri tort å bli gravide.

Som jeg var inne på i min første kronikk i ultralyddebatten: Når vi tilbyr selektiv abort til kvinner/par, så er det 1) noe vi som helsevesenet tilbyr, basert på våre interne prioriteringer og verdier, det er ikke i utgangspunktet noe kvinnen/paret bare kan ønske seg. F.eks. kan du ikke bare komme og si at "nå VIL jeg ha en gutt", og få hjelp av helsevesenet til dette. Valget er kvinnens/parets (dog som før nevnt: med betydelig press fra helsearbeiderne), men det er vi i helsevesenet som lager menyen. 2) Vi tar primært utgangspunkt i barnets situasjon, ikke foreldrenes behov. Det er klart at foreldrenes situasjon kan spille inn i vurderingen, men det grunnleggende må være: Hva slags liv vil dette barnet få om det blir født, hvilke lidelser, hvilke leveutsikter.

Det er her det skurrer med Downs syndrom. Jeg er usikker på om Downs syndrom er en så alvorlig og plagsom tilstand, for den som er "rammet" av det, at det i seg selv rettferdiggjør selektiv abort ved Downs syndrom. Dersom foreldrene aktivt søker fosterdiagnostikk og selv aktivt går inn for å fjerne et foster med Downs syndrom, da har jeg vanskelig for å argumentere mot dem - dette er vel en gråsone, tenker jeg. Men jeg har vanskelig for å forstå at samfunnet skal ha en slik holdning - at det er bedre å ikke eksistere enn å eksistere med Downs syndrom. Jeg synes heller ikke at samfunnet har grunnlag for å mene at personer med Downs syndrom utgjør en så stor belastning på foreldre og omgivelser at det i seg selv gjør det nødvendig å lete etter dem mtp. selektiv abort - på samfunnets initiativ.

Så altså: Abort er ikke noe problem. Selektiv abort er ikke i seg selv et problem. Selektiv abort på grunnlag av Downs syndrom er ikke noe stort problem, dersom det dreier seg om en kvinne/et pars private valg. Selektiv abort av fostre med Downs syndrom ER et problem, dersom det dreier seg om et statlig og systematisk initiativ.

"Jeg kan hjelpe deg med å bli kvitt hikken din, ved å skille hodet fra halsen. Skal vi forsøke det?" En oversettelse tilbake gir: ”Du kan fjerne ditt foster med Downs syndrom, ved å abortere fosteret. Vil du det?” Her er det jo at 90% av norske kvinner istemmer. Et særdeles tungtveiende faktum.

At dette ikke er en egentlig ’behandling,’ er nokså likegyldig for de impliserte. De ønsker ikke barn med Downs syndrom. Vi kan mene hva vi vil om dette, men faktum gjenstår at 90% velger abort. Naturen sorterer individer. Det gjør vi mennesker også.

Vi vet alle at i siste ende er dette spørsmål som kvinnen alene fatter; hvis kvinnen insisterer på å ikke få barn, kan selvsagt ingen tvinge henne. Dette er ikke på noen måte av rent ’formell’ karakter, slik som du ser ut til å mene. Det er altså ikke egentlig paret som ”sammen” tar avgjørelsen dypest sett. Abort er da også enhver kvinnes selvfølgelige rett. Det er umulig å argumentere mot dette.

Jeg har ingen problemer med å bruke andre beskrivende termer enn ’kvinnefiendtlig.’ Kall det hva du vil. Rent faktisk innebærer det ikke desto mindre at noen utenfor vedkommende kvinne selv, ut fra en eller annen selverklært samfunnsetisk betraktning, skal styre kvinnens valg.

Det er heller ikke slik at man skal ha en type ’samfunnsetikk’ rundt slike spørsmål. Etikk vedrører valg relativ det gode liv, og således en individuell øvelse. ’Samfunnsetikk’ kjenner vi fra andre samfunn og kulturer vi virkelig ikke ønsker å falle tilbake på.

Vedr. Ap: vi visste alle allerede at 90% fravelger. En nøyere teknologi vil svært sannsynlig medføre at andelen bare vil øke. Men man kan ikke anklage Ap for noe i denne sammenheng. Med økt kunnskap kan mer kvalifiserte valg tas; valgene blir enklere. Det er da bare såre vel? Grunnen til at dette kanskje er viktig for Ap er at de nokså klokt baserer seg på hva en så stor majoritet allerede mener om spørsmålet.

Spørsmål: hva konkret mener du en såkallt samfunnsetisk anbefaling skulle målbære?