Ultralyd: Prioriteringsrådet vil tilby tidlig ultralyd til alle gravide i uke tolv. Dette trass i at det ikke er vist noen helsegevinst for mor eller foster ved et slikt tiltak.
De har valgt å ignorere det faktum at tidlig ultralyd medfører tap av ca. 20 friske fostre årlig (Bjørn Hoffmann, Aftenposten 1/3-11) på grunn av falske positive tester som igjen medfører invasive undersøkelser med risiko for spontanabort.
En viktig begrunnelse i rådet var «likhetsprinsippet» – siden kvinner i Oslo-området kjøper seg slike tjenester, bør det tilbys alle gravide.
Med manglende helseeffekt og med mulige ugunstige bivirkninger, er avgjørelsen om å innføre tidlig ultralyd på det offentliges regning underlig. Et tilbud til alle vil raskt føles som en plikt for den gravide, og det vil gi falske signaler om helsegevinst. Alle ønsker å gjøre det beste for barnet sitt. Svært få vil våge å takke nei når man tror det kan oppdages ting som kan repareres.
Sturla Eik-Nes (Nasjonaltsenter for fostermedisin) sier til NTB: «Alle fostermedisinere med akademisk grad i Norge vil si at det er klare helsegevinster ved tidlig ultralyd.»
Hva var dette med bukken og havresekken? Og skylapper?
Eik-Nes har tidligere hevdet at «Downs syndrom er totalt uinteressant for fostermedisinen». (NRKs «Puls»). Så synd at han da nekter å forholde seg til den største effekten/bivirkningen av tidlig ultralyd – over 90 prosent av fostre med Downs syndrom blir abortert. Eik-Nes hevder med rette at man kan oppdage tvillinger med felles morkake så de får nødvendig oppfølging med utvikling av transfusjonssyndrom. I 2010 ble seks gravide behandlet for dette, ikke alle fostrene ble reddet trass i behandling. Totalregnestykket blir da fortsatt at tidlig ultralyd koster flere liv enn det redder.
Videre sier Eik-Nes at de regner med å øke total oppdagelse av hjertefeil. Det gir altså ingen gevinst med tanke på hjertefeil under dagens praksis. Det blir da løgn å påstå at vi redder liv med tidlig ultralyd. Faktisk bærer det med seg en stor kostnad i form av tapte liv, både friske og syndrombarn. Eik-Nes innrømmer dette og sier at mødre som får påvist dødelige sykdommer vil kunne avbryte svangerskapet seks uker før.
Vet de så sikkert om dette gir økt helsegevinst? Hvem går det best med – de som bærer fram alvorlig syke barn, eller de som tar abort? Eller er målet tidlig utrenskning av «uønskede fostre», en tidlig avslutning av «unyttige svangerskap»?
For hvem er dette uønskede fostre og unyttige svangerskap? Ikke for mødrene som bærer fram det alvorlig syke barnet. Felles for oss er at det opplevdes som en verdifull og berikende tid. Den største belastningen var å ikke bli møtt med respekt og aksept hos leger.
Ugunstige helseeffektervedtidlig ultralyd må regnes med. For mange fører det til økt bekymring, økt sykeliggjøring av svangerskapet. Mange vil føle de har et «svangerskap på vent» fram til uke 12. Om lag 3.000 kvinner årlig vil få falske positive prøver, med alle bekymringer og videre testing det medfører. Alle som får påvist feil hos fosteret vil stå overfor et dilemma – de må velge; abort eller ikke.
Hvordan er veiledningen de får om avviket? Veileders holdninger skinner ofte gjennom, kun de negative sidene ved tilstandene blir presentert, en negativ medisinsk vinkling blir rådende. Den gravide blir presset på tid, hun må ta et valg uten egentlig å vite nok om fosteret, uten å vite hvordan livet med slike barn kan arte seg på godt og vondt.
Per i dag har vi ikke god oppfølging der avvik påvises. Kan ultralyd i uke tolv gi noen helsegevinst for denne gruppen gravide? Har vi noe annet å tilby dem enn abort?
Min erfaringetterå ha fått en alvorlig diagnose på barnet i magen er at alternativer ikke eksisterer. Aborttilbudet presenteres i ett med diagnosen. Vi møtes med fravær av forståelse for å takke nei, for å velge annerledes. Til tider føler vi at barnet i magen blir betraktet som et monster som burde vært fjernet for lengst.
En bekjentbaom en grundig ultralyd av sitt foster med alvorlig syndrom, hun ville vite mer om den lille. Etter få sekunders undersøkelse sa legen «Dette er ingen vits!» og slo av apparatet.
Selv ble jeg møtt med grov skepsis overfor mitt valg, samt motargumenter. Jeg fikk beskjed om å «tenke på mine andre barn». Jeg ble på ny tilbudt abort rundt uke 27, med informasjon om at i tilfeller som mitt får vi innvilget abort helt fram til fødsel. Implisitt ligger en oppfordring om å revurdere mitt valg.
Kunnskapen om fosterets tilstand gir oss ikke bedre og tryggere oppfølging, tvert imot må vi hele veien kjempe for barnet der inne, vi må forsvare vårt valg. Våre svangerskap blir tyngre å bære i møte med et fordomsfullt helsevesen.
Ved enkelte kromosomavvik blir babyens kromosomtall brukt mot den – den nektes overvåking under fødsel, den får ikke livreddende behandling etter behov, den får ikke oksygen, CPAP eller sondemat ved behov. Vår baby kunne tydeligvis ikke dø fort nok for helsevesenet.
Om jeg ble gravid igjen, skulle ingen få vite min babys kromosomtall. Den skulle ikke nektes tiltak som vårt forrige barn ble nektet. Så lenge det ikke foreligger et reelt tilbud om oppfølging og likebehandling av gravide som ønsker å bære fram sine annerledesbarn, er det betenkelig med innføring av ultralyd til alle. Det blir dårlig skjult eugenikk fra samfunnets side.
Men det er jo en genial måte å gjøre det på. Man oppnår at de fleste fostre med Downs syndrom og andre feil fjernes tidlig i fosterlivet, med billige inngrep. Penger spares på sikt, det blir færre barn med spesielle behov.
Det mest geniale er fraskrivelsen av ansvar, både fra politikere og helsevesen – for det er jo den gravides valg! Mor tar avgjørelsen til syvende og sist. Hun velger, hun bestemmer, hun signerer abortsøknaden. Alle vi andre har ryggen fri.
De gravide gjøres til samfunnets bødler.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.