Og i mine øyne bærer de ekstreme på begge ytterkanter det samme ansvaret! Både de som hater og forakter innvandrere, og de som hater og forakter "rasister"!

Intoleranse og hat er det samme, uansett hvem det er rettet mot!

Intoleranse og forakt blir ikke noe mer akseptabelt fordi man mener man kjemper i den gode saks tjeneste!

Mvh Sverre

Mine tanker har også gått til Hamsun-diagnosen. Med motsatt formål. Vår store dikter måtte frikjennes, mens diagnosen som er blitt ABB til del, er den verste straff han kan idømmes. Sett fra hans side, men kanskje ikke av folket.

Når det er sagt så er en mann som skyter forsvarsløse ungdommer med kalt blod, splitter pine gal. Det trenger en ikke være psykolog for å mene.

De norske domstolene har fritatt seg selv for byrdene ved å dømme, og overlater dette til psykologene. Siden psykologene besitter den ultimate menneskekunnskapen.

Nå skal psykologene dømme han til evig "behandling".

Da bør en stille spørsmålet om hva målet og hensikten er med behandlingen.

Dersom det er at Breivik skal få et mer meningsfylt og godt liv er det forståelig. Slik vi kjenner psykologiens rolle i behandling av syke mennesker. Men kanskje er hensikten også å tilbakeføre Breivik til samfunnet raskest mulig?. Vil vi se han på utenfor institusjonen om noen uker ?

Hva må til. Psykisk terror. Karakterdrap. Psykofarma ?

Nå har jeg fortsått at Breivik aksepterer fengselstraffen, - isolatet som vil forhindre han i å gjøre flere lignende misgjerninger. Han aksepterer denne straffen og ønsker å leve et liv i sitt lille isolat, der han bør kunne tilkalle psykologer, prester eller andre dersom han trenger det. Der han kan fortsette sin drømmetilværelse i fred.

Kanskje er både gjeningsmannen og ofrene enige om det ?

Det høres her ut som du likestiller hat mot mennesker med en bestemt bakgrunn de ikke kan gjøre noe med, med hat mot et ekstremistisk og ekskluderende tankesett - rasisme. Når du til og med setter "rasister" i anførselstegn, virker det som en antydning om at du mener de ikke finnes. Dersom du har uttrykt deg klønete er det greit, hvis ikke, mener jeg at holdningene du selv legger for dagen er rimelig "ekstreme".

Erik Brenna skriver: "Jeg mener generelt at man går for langt i å sykeliggjøre folk som ikke er som alle andre. Hva Breivik gjorde var groteskt, motbydelig og utilgivelig, men det er mange med hans diagnose som aldri har gjort noe alvorlig mot andre mennesker."

Hva mener du med at man går for langt i å sykeliggjøre folk som er syke? Skal man ikke kalle en spade for en spade? Og hvilken relevans har det for diagnosen om mange med samme diagnose aldri har gjort noe alvorlig mot andre mennesker?

Videre savner jeg svar på din kommentar om at det er rasisme, ekstremisme, innvandringsfiendtlighet og muslimhat som har fått en diagnose. Står du fortsatt fast ved denne påstanden?

Sakser fra Wilkipedia:

Megalomania is a psycho-pathological condition characterized by delusional fantasies of power, relevance, or omnipotence. 'Megalomania is characterized by an inflated sense of self-esteem and overestimation by persons of their powers and beliefs'.[1]Historically it was used as an old name for narcissistic personality disorder prior to the latter's first use by Heinz Kohut in 1968, and is used these days as a non-clinical equivalent.[2][3] It is not mentioned in the Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM)[4] or the International Statistical Classification of Diseases (ICD).

- - -

Denne delen av Breiviks diagnose var "megalomani". En lidelse som ikke omtales som sykdom.

Det er allikevel en lidelse som er en forutsetning for å bli politiker.

Breiviks illusjoner har forledet han til å få noe utdaterte visjoner ihht våre sosialdemokratiske. Og metodene hans hører hjemme i den verden motstanderene hans lever i. Der mord er et akseptert politisk virkemiddel og metode.

Det blir spennende å se hvordan psykologene helbreder Breiviks megalomani. En sykdom som ikke er definert som sykdom

Det har vært skrevet meget om ABB. Venner, bekjente, familie og andre som kjenner ABB har uttalt seg i media. Alle sier omtrent det samme. Han var litt utenfor, fjern og til tider sosialt på sidelinjen. Allikevel så var han en del av gjengen og gjennomførte også skolen.

Han har som mange andre ungdom slitt med å finne sin identitet og plass i samfunnet. Han var ekstremt selvopptatt og jålete. Men det er jo mange ungdommer i dag. Jeg har også lest litt i manifestet. Jeg har ikke inntrykk av at han skriver irrasjonelt eller fremviser paranoide trekk. Helt mot slutten når han nesten er ferdig med bomben. Da viser han paranoide trekk. Det er kanskje helt naturlig når du har bestemt deg får å sprenge regjeringsbygget i filler og drepe ungdom på Utøya. I tillegg hadde han stappet kroppen full med medikament. Noe han beskriver. Virkningen av medisinene og hvordan han følte. Særlig har han fortalt hva det gjorde med aggrersjonsnivået.

Det er for meg ubegripelig at ingen i hans nærmeste omgangskrets, på noe tidspunkt, har sagt at de opplevde han som syk, unormal eller gal. Bare at han til tider var en merkelig person som ikke fikk det helt til.

Hvordan er det mulig over en periode på 7 år, planlegge og gjennomføre et slikt prosjekt! Hvis du mangler helt eller delvis forankring i virkeligheten. Jeg har truffet flere paranoid schizofrene. Så fort de åpner munnen, skjønner du at noe er galt. Når jeg leser ABB og måten han resonerer på, kan jeg bare ikke tro at han er gal.

Derimot får jeg et inntrykk av at han over en lang tid har bygget opp et hat som overgår det meste av hat. ABB plannlegger i minste detalj og skisserer hva som skal skje. At han faktisk også greier å forutsi det som faktisk skjer. Vitner det om galskap!

Han hadde mange reiser til utlandet. Kjøpte utstyr fra nett. Han unngikk radaren til PST. Han greide å stable på beine nok penger til å finansiere utstyr og leie gård. Selv om mye av dette ble finansiert på kreditkort. Han satte seg ned og studerte, og var aktiv på nett. Han skrev et manifest på over 1000 sider. OK - det var en del klipp og lim, men allikevel et formidabelt arbeide.

Han førte detaljert dagbok de siste 30 dagene, og beskriver inngående veien frem til bomben var ferdig. Han greide å finne en gård avsidesliggende. Fikk fraktet utstyr og bygget denne bomben uten å bli oppdaget.

Så har han gjennomført alt sammen. Planlagt med biler, ekstra utstyr, uniformer etc. Han fikk distribuert manifesten på nett. Jeg kan ikke skjønne at et menneske som er gal kan opprettholde kontakter med venner, og familie, samtidig planlegge alt dette. Siste året isolerte han seg fordi han ikke ønsket å bli avslørt. Som han sier måtte han mentalt forberede seg.

Jeg forstår din fortvilelse over hva du har opplevd og at noen bør hjelpe både den lidende og hans/hennes omgivelser

Allikevel, det er ikke Breivik du har opplevd, og ingen av hans nærmeste har noensinne vært synderlig plaget av hans påståtte lidelse.

Hvordan kan du gjenkjenne en ulv når ikke engang lammene han levde sammen med gjorde det ?

Breivik er en politisk illusjonist som valgte mord som metode. Og det er mordene han bør dømmes for, ikke illusjonene eller "visjonene". Mord er bare legitimt sålenge det utføres i det godes tjeneste, for den gode sak. Slik som Norges deltakelse i Libyakonflikten var det.

Jeg har ikke uttrykt meg klønete, så du har nok oppfattet mitt poeng. Jeg mener at ytterliggående grupper på begge sider suger næring fra hverandre og fremprovoserer en polarisering i de fleste debatter som gjelder innvandring.

De ekstremt høyrevridde svartmaler, og de ekstremt venstrevridde fornekter at problemer eksisterer, samtidig som de går til kraftige angrep på de såkalte rasistene, for å si det meget enkelt.

Dette synspunktet deler jeg med mange debattanter f eks her på forumet, har jeg erfart etter hvert. Det er også et synspunkt som er fremført på kommentatorplass i flere av Norges største aviser i det siste. Så det er nok ikke så ekstremt som du innbiller deg, er jeg redd.

Her er et lite knippe karakteristikker som er brukt flittig i debattene her f eks: nazist, rasist, islamofob, foraktfull, hatefull, stigmatiserende, fordomsfull, osv osv

Dette er karakteristikker som anvendes mot relativt moderate debattanter som stiller seg kritisk til ulike sider ved innvandring.

I mine øyne uttrykker flere av de såkalte "antirasistene" som har ytret seg her på forumet større forakt mot sine meddebattanter enn det de fleste som stiller seg kritiske til ulike sider ved innvandring gjør. Og her snakker jeg av erfaring.

Slik bidrar de til å fremprovosere harde og uforsonlige fronter som gjør en saklig debatt umulig. Her stiller begge yttrgruppene temmelig likt, spør du meg. Men jeg er nok en tanke mer kritisk til venstresiden, fordi jeg har mitt utgangspunkt der, og fordi jeg forventer litt mer av dem som selv innbiller seg at de kjemper for toleranse.

Men toleranse kan aldri utbres ved hjelp av intoleranse!

Mvh Sverre

Dette er selvsagt et synspunkt man kan gå for, men om det er mest riktig, vil helt klart meningene være delte. Jeg er heller ikke fremmed for tankegangen, selv om jeg stoler på de sakkyndige i denne saken.

Men om vi skal dømme på den måten, må det sikkert noen lovendringer til. Psykiaterne har jo bare gjort en jobb i følge de retningslinjene de er gitt, og har konkludert "etter boka"!

Så er det opp til retten hvordan de velger å forholde seg til diagnosen.

Mvh Sverre

Håvard Moen: Poenget mitt er at det finnes nok av folk uten noen diagnose som kunne gjort akkurat hva Breivik gjorde, og verdenshistorien er full av slik galskap. Det er altså et skjønnsspørsmål om hva som er årsak og hva som er virkning, eller samvirkning, i denne saken - i Breiviks hode.

Jeg kan forøvrig tipse om denne kommentaren i Adressa, som jeg mener sier omtrent det samme som jeg tenker: http://www.adressa.no/meninger/article1735338.ece

Sverre: Angående ADHD, så skal jeg si meg enig med deg i at det definitivt finnes en del mennesker som kan og bør få hjelp for å takle sin ADHD. Det er imidlertid flere faktorer som bør vurderes:

• I hvilken grad har sosialt miljø, oppvekst, skole, venner, lærere etc. betydning for hvilke utslag en ADHD-diagnose får? Kan man gjøre noe med dette først?
• Har det gått inflasjon i ADHD-diagnoser, der flere enn de som faktisk har det, får diagnosen bare fordi de har forbigående utfordringer på det sosiale planet?
• Er det blitt for enkelt for foreldre eller lærere å si at han eller hun "har ADHD", istedenfor å ta tak i andre årsaker som kan ligge bak utagerende, aggressiv adferd?

Jeg har selv indirekte kjennskap til skoleverket gjennom familie og venner. Jeg hører nå at det hos foreldre nå har gått inflasjon i å få diagnostisert autisme eller aspbergers syndrom hos sine barn, og flere får diagnosen. Samtidig går antallet med ADHD ned. (Jeg vil gjerne se statistikk som kan bekrefte dette. Tips meg gjerne.)

Jeg er ikke i tvil om at det finnes en del mennesker som har ADHD, autisme, aspbergers syndrom, allergier/intoleranser, ME, dysleksi, bipolar lidelse osv. Samtidig er dette sykdommer som kan være svært vanskelig å diagnostisere, og noen vanskeligere enn andre. Som biolog og stor fan av TV-serien Hjernevask, som satte "født sånn eller blitt sånn" på dagsorden, så er jeg fullt klar over at det er svært viktig å se på hva som er medfødt. Samtidig ser man at det er trender i samfunnet, spesielt i skolen, som viser at forskjellige diagnoser går i bølger. Det skyldes nok i svært liten grad miljøgifter etc. (selv om det også kan være en årsak), men heller at det blir vekselvis for mange, eller for få reelle diagnoser.

ME kan nok være reelt for noen, men for de fleste er det sannsynligvis noe vi tidligere kalte utbrenthet eller depresjon, og ikke et fysiologisk/immunologisk/nevrologisk problem, men et forbigående psykisk problem.

En rekke diagnoser gis også til barn som simpelthen ikke er like egnet til eller begeistret for teoretiske fag, og som derfor sliter på skolen. Normale mennesker kan være både skoleflinke og lite skoleflinke, beskjedne og utagerende, behersket og aggressive, uten at det behøves, eller bør stilles noen diagnose. Det er de alvorlige tilfellene som behøver hjelp, ikke normale mennesker.

Jeg mener det er svært trist at et barn kan få diagnose som i større eller mindre grad sier barnet er fysisk eller mentalt utviklingshemmet, selv om årsakene oftere kan være miljøet, en mer eller mindre mislykket oppdragelse, rusmisbruk, dårlige venner, mistrivsel på skolen etc. En diagnose er et stempel som kan følge dem resten av livet, og gjøre dem til tapere, selv om de egentlig kunne ha hatt en strålende karriere.

Det finnes nok dessverre altfor mange tilfeller der foreldre fraskriver seg ansvaret for oppdragelsen av sine barn, og isteden leter etter en diagnose de kan skylde på. At mange barn får slike diagnoser i dag, kan speile at vi har et samfunn som ikke er godt for barn. Kanskje det burde vært mer disiplin i hjem og skole. Kanskje burde barn leke mer ute, istedenfor å spille dataspill og se på TV. Kanskje mangler de faglige utfordringer. Kanskje jobber foreldre for mye. Kanskje går for mange i barnehage, fra for ung alder. Kanskje mangler barna gode forbilder. Kanskje er det ikke noe galt med barna, men med de voksne og samfunnet? Parallellt med dette, finnes altså de barna som faktisk har problemer, og som bør og må få tidlig diagnostisering og behandling, tilrettelegging og medisiner.

Mennesker er naturlig en broket forsamling, et spekter fra beskjedne og rolige, til mer utadvente og utagerende. Slik variasjon kan skyldes gener, men også miljø og memer, og spesielt for mennesker er memene viktige. Vokser du opp i et hjem der banning og boksesport er vanlig, er det mer sannsynlig at du også får tilsvarende interesser, framfor musikk og litteratur.

Jeg mener altså at man skal være svært forsiktig med å sette diagnoser på barn, spesielt når diagnosene kun kan fastsettes utfra skjønnsmessige vurderinger. Selv allergier, som jo egentlig kan måles ved blodanalyser og prikktester av leger, er noe foreldre ofte gir barna egne diagnoser på, og som dermed kan bli helt feil, og dermed blir også behandlingen/symptomlindringen mangelfull eller feil. (Jeg har selv en rekke allergier, og vet hvor vanskelig det er å finne ut hva man reagerer på, og hvordan det kan lindres, også med hjelp fra leger og medisiner.)

Sitat:

Når det er sagt så er en mann som skyter forsvarsløse ungdommer med kalt blod, splitter pine gal. Det trenger en ikke være psykolog for å mene.

- - -
Gale mennesker er ofre for sin sykdom, og bør ikke straffes.

Jeg fortrekker å betrakte Breivik som strafferettslig tilregnelig og at han må sone sin straff for det. Liksom alle andre forbrytere må han akseptere samfunnets hevn for sin ugjerning.
Det synes Breivik og ofrene å være enige om. Så hvorfor all denne psykologiseringen og galskapen ?

Som skolemann ser jeg at du har et nyansert og reflektert syn på skolens utrfordringer i forhold til barn som ikke klarer å fungere i skolehverdagen.

Det er bra, og jeg kan forsikre deg om at de overveiningene du gjør deg til talsmann for, er en viktig del av våre vurderinger.

Det jeg gjerne ønsker å nyansere, er en del misoppfatninger som av og til fremsettes i media, om at diagnoser er noe som lærerne nærmest har funnet opp for å kunne dope ned bråkete elever, for å slippe dispiplinproblemer!

Intet kunne vært lengre fra sannheten! Den norske pedagogstand er gjennomgående en meget hardt arbeidende og seriøs faggruppe, som strekker seg uhyre langt for å få den enkelte elev til å trives på skolen.

På internasjonale trivselsundersøkelser scorer Norge ofte i toppsjiktet!

Det er langt verre med fagnivået - der er vi høyst middelmådige.

Det er hevet over tvil, at Norge er et land som satser på trivsel og inkludering, mye mer enn de fleste andre land. I "rasisme"-sammenheng, er det forresten verdt å merke seg at skolen gjør en enorm innsats for å få det flerkulturelle Norge til å fungere - mye mer enn folk flest er klar over, vil jeg hevde!

Inkludering, toleranse og likeverd er honnørord som omsettes i praksis i norsk skolehverdag!

Men man kan ikke underslå at enkelte barn fungerer dårligere i en barnegruppe enn andre, og enkelte barn har så store problemer at det nesten umuliggjør deres læring. Da må man selvsagt hjelpe dem!

For å kunne vite hva slags hjelp den enkelte trenger, har man utviklet et diagnosesystem for å kunne gjøre hjelpen mest mulig målrettet og effektiv. Det er liten vits å gi en blind og en døv samme type hjelp for å si det enkelt.

På begynnelsen av 1800-tallet ble alle "avvikere" gjemt bort i hjemmet i skam, og fikk ingen form for opplæring. Men etter hvert som humanistiske ideer vant terreng, skjønte enkelte pedagigiske pionerer at også stumme, døve, blinde og psykisk utviklingshemmede hadde et læringspotenisale, og ofte kunne lære seg et yrke.

Men for å kunne hjelpe den enkelte elev, måtte man ha diagnoser, man måtte kartlegge vanskene, og gi tilpasset undervisning. De fleste steiler fullstendig når de hører hva slags begreper som en gang i tiden var en diagnose, men som etter hvert har utviklet seg tilå bli et skjellsord: Idiot, åndssøv, abnorm, osv var opprinnelig ganske nøytrale begreper som en gang i tiden betegnet en diagnose. Men slike diagnoser har det ved seg, at de etter hvert oppleves som stigmatiserende og går over til å bli et skjellsord. Dessverre synes det å være en innebygget mekanikk i selve diagnosevesenet som sådann.

Så med nye tider, kommer nye diagnoser. Både fordi man ønsker å gå vekk fra betegnelser som har fått et belastende innhold, og fordi diagnosene med økt innsikt blir mer fininnstilt mot selve problemet. Det er derfor ganske naturlig at enkelte diagnoser med tiden forsvinner og nye dukker opp!

Jeg har selv studert pionertiden i pedagogikkens historie, og kan gå god for at den er full av idealistiske humanister og menneskevenner, som bokstavlig talt klarte å trekke "avvikerne" ut fra fjøsene der noen av dem levde som dyr, og inn i skolestuene, der de fikk en verdig behandling og opplæring.

Den samme idealismen er drivkraften for et meget stort antall lærere også i dag, og ønsket om å gjøre barna i stand til å lære, er drivkraften for de aller, aller fleste i skoleverket, det kan jeg forsikre deg om! Man kan sikkert finne enkelteksempler på dårlige avgjørelser, og enkelte er ikke så dyktige som andre, slik det er i alle yrker.

Men i min 30-årige karriere har jeg ikke personlig opplevd at en eneste elev har fått en diagnose før etter meget grundige observasjoner og omfattende testing og bruk av "diagnoseverktøy", samtaler med foreldre og foresatte, samarbeide med ulike faginstanser osv

Jeg håper ikke at mytene om læreren som ønsker å ha en neddopet og sløv klasse for å få en enklere hverdag brer om seg. Det er faktisk utrolig kjedelig å undervise en klasse som ikke gir noen respons eller inngår i en dialog! Gi meg heller en gjeng med friske og sunne barn enn en gjeng sløvinger!

Men igjen, takk for et nyansert innlegg fra deg, Brenna!

Mvh Sverre

I norsk sammenheng må man vel si at Breiviks handlinger er særdeles enestående i fredstid?

Jeg tillater meg nok også å betvile at det finnes mange som han "der ute"(i Norge) som er i stand til å gjøre noe lignende!

Jeg vet ikke om det er naivt, men det er i hvert fall min oppfatning av nordmenns generelle "volds"-nivå.

Mvh Sverre

Jeg forstår godt at mange er overrasket over at Breivik ble erklært sinnssyk av de psykiatrisk sakkyndige, og synes det er vanskelig å akseptere deres diagnose. Jeg må innrømme at jeg selv ble overrasket.

Men jo mer jeg har lest om og fra rapporten, og om Breiviks liv og hans uttalelser, må jeg innrømme at jeg kjenner igjen utrolig mange trekk som jeg har opplevd før hos paranoid schizofrene.

Et meget viktig trekk er isolasjonen. Såvidt det fremgår i mediene, isolerte Breivik seg mer og mer på gutterommet hjemme hos sin mor fra 2002, og fra 2006 var isolasjonen nærmest totaltomfattende. Moren har sagt at sønnen gradvis endret seg og hun oppfattet ham som syk.

Mange omtaler Breivik som en person full av ondskap og hat, men det som fremkommer i mediene tyder mer på at vi har å gjøre med en meget kald og følelsesløs person. Altså ikke hatefull, men fravær av følelsesdybde, nærmest endimensjonal.

Grandiose selvoppfatning, synet på seg selv som en frelser, kombinert med sykelig frykt for bakterier, overvåkningskameraer, skjulte mikrofoner, at han var forfulgt o.l., er også typiske paranoide trekk. Breivik gikk med munnbind innendørs hos moren for å unngå smitte!

Null innlevelsesevne og evne til empati, kjølig, manglende evne til å se ting fra andres perspektiv, den ultimate egoisme, der personens eget ego er verdens sentrum og det eneste som betyr noe i enhver sammenheng er også typiske trekk! Når Breivik ble spurt om sine følelser for ofrene, så svarte han med å snakke utelukkende om sine egne opplevelser!

Null samvittighet er også noe som kjennetegner Breivik, og i hans egne øyne er det han som er offeret og føler seg forurettet fordi ingen forstår ham.

Jeg vil også understreke at det synes som om enkelte journalister helt har misforstått hvorfor Breivik er blitt erklært sinnssyk. Det er ikke fordi de mange drapene i seg selv er en syk gjerning, men det er fordi hele hans personlige fremtoning vitner om at han er sinnslidende, helt uavnhengig av de grusomme drapene.

Det er også viktig å ha klart for seg at selv en psykotisk person kan bevare en liten rest av "normal" oppfattelsesevne, og forstår at han må skjule visse ting for omverdenen for å ikke bli "avslørt". Den paranoide vil lett tro at alle er ute etter ham, og vil være mistenksom og forsiktig med å utlevere seg. Det sanne jeg vil kun avsløres for de aller nærmeste eller overhode ikke for noen.

For utenforstående vil personen lett oppfattes som litt fjern og tilbaketrukket, men ganske normal.

Det ovenstående er skrevet på bakgrunn av personlig erfaring med personer med diagnosen paranoid schizofreni. Det er ganske tydelig i mine øyne at Breivikhar svært mange personlighetstrekk som samsvarer med denne diagnosen!

Mvh Sverre

Diagnosen kan være nesten helt korrekt, men det vil vel fremdeles være et skjønnsspørsmål om hvorvidt symptomene var fremtredende eller ikke på de tidspunkter Breivik gjorde avgjørende valg for veien videre i livet? Som da han meldte seg inn i Frp og ble aktiv der. Som da han meldte seg ut igjen og begynte å tenke ut og finpusse den ekstreme planen. Og han kan vel ha hatt bedre perioder også utenom dette, der han kunne ha valgt annerledes? Eller kan han virkelig ha vært psykotisk eller "bevisstløs" i mange år til ende? Eller ville "klare øyeblikk" og mer fornuftige tanker uansett senere blitt avfeid av ham selv?

Se forøvrig:

http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread215489/

(Og evt.: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/oslobomben/artikkel.php?artid=10024126)

Nå er det vel kanskje Avnskog som bør besinne seg: Det er ikke bare venstresiden som undrer seg over at Breivik ikke er strafferettslig ansvarlig. Les Anders Giæver i VG f.eks.

EN rekke psykiatrikere og psykologer har uttalt seg med undring over konklusjonen.Faktisk stillt spørsmål ved de to sakkyndiges erfaringsgrunnlag i forhold til "fordypelse i nettspill" og isolasjon i høyreekstreme miljøer på nettet.

Fra Wikipedia siterer jeg følgende:

"Paranoia betegner en tankemessig og følelsesmessig tilstand preget av sterk mistenksomhet. En paranoid person tolker gjerne tilfeldige og for andre uvesentlige eller ikke virkelige hendelser som tegn på forfølgelse eller sammensvergelse. Dette kan ofte føre til feiltolkning av andres intensjoner. Ofte, men ikke alltid, vil paranoia ha et klart psykotisk innhold med åpenbare vrangforestillinger. Paranoia kan inngå i symptombildet ved schizofreni, vrangforestillingslidelse og paranoid personlighetsforstyrrelse. Paranoia er også vanlig ved misbruk av sentralstimulerende og hallusinogene psykoaktive stoffer, og kan forekomme ved noen nevrologiske og nevrokirurgiske tilstander. I dagligtale brukes paranoia oftest synonymt med forfølgelsesvanvidd."

Siden du avskriver Breivik som " "bare" en alvorlig sinnsforvirret og psykotisk person?"

Hvor mange med samme symptomer bør ikke da behandles psykriatisk?

Kanskje først og fremst Breiviks "mentor" Fjordman", men også enkelte andre skribenter på diverse nettsteder. Ikke dermed sagt at de for tiden vil begå samme handlinger som Breivik.

Så kan man spørre om hva Breiviks bruk av en "dopcoctail" har betydd. Dersom det har fremmet hans psykiske sammenbrudd er det etter min mening ikke grunn for ansvarsfraskrivelse.

Det er forøvrig symptomatisk at det ikke er "venstresiden" som sterkest roper på "omkamp", men FrPs leder av justiskomiteen, Per Sandberg som viser en totalt mangel på respekt for maktfordelingsprinsippet når han ber "Regjeringen" (sic) sørge for en ny/bekreftelse av undersøkelse.

I motsetning til Sandberg ser vi at de overlevende fra Utøy, Regjeringskvartalet og de etterlatte i det store og hele aksepterer avgjørelsen som en del av det rettssamfunn vi har.

I senere innlegg fraskriver du Breivik evnen til å hate fordi han ikke har evnen til dypere følelser.

Hva er det hans handlinger og "Manifest", som ingen kjennelse kan underkjenner, bærer preg av? Jo det er et grunnleggende hat mot samfunn, politiske representanter, AUF/DNA/SV etc og muslimer.

Dette hatet har fått sin næring, i den senere tid hovedsaklig fra nettet men det er klart at hans medlemskap i FrP også har satt sine spor, kanskje ennå sterkere med bakgrunni den diagnosen han har fått nå. Og han var jo ikke alene i FrP med slike holdninger; Kent Andersen og Christian Tybring Gjedde f.eks.

Hvis man leser uttalelser på en del nettfora, og hvis man ser på uttalelsene fra Demokratenes ordførerkandidat i Kristiansund kom med, ser man at handlingene til Anders Behring Breivik ligger i det ekstreme spekteret innafor et gitt politisk segment som rett nok (heldigvis fortsatt) er marginalt, men som på ingen måte er unikt for Breivik.

Enda tydeligere blir dette når vi veit at Anders Behring Breivik ikke er den første nordmannen som lar seg inspirere av dette tankegodset til å bli morder, men faktisk den tredje på bare tre år i Norge aleine. Sett i sammenheng får vi da et mønster av "smittsom psykose".

Jeg ser klart at forestillinga om en psykose som en smittsom sjukdom som spres gjennom internett er problematisk, men det må faktisk bli konklusjonen om det psykiatriske fagmiljøet faktisk samler seg om at den formen for virkelighetsfjerne, men politisk-ideologisk motiverte, forestillingsverdener som Anders Behring Breivik og hans to øvrige meningsfeller befinner seg (De to andre som sto bak henholdsvis Heimdalsdrapet på en somalisk taxisjåfør og skyting mot og nestendrap på en 16 årig asylsøker på Hvalstad i Asker, har allerede blitt erklært som strafferettslig utilregnelige i norsk rett) faktisk skal kunne defineres som psykose.

Samtidig vil jeg få gi uttrykk for at jeg finner det problematisk at "grandiose forestillinger", uansett om dette gjelder egen person eller egne politiske visjoner, eller begge deler, skal være relevant for å bli erklært sinnssjuk av en rettsspykiater bare fordi han eller hun anser forestillingene som urealistiske. Som medlem i partiet Rødt vil jeg forbeholde meg retten til å se for meg en framtid for Norge som sosialistisk samfunn i en sosialistisk verden, og i stor grad innrette livet mitt mot å jobbe for dette målet, uten å skulle risikere å bli diagnostisert av noen psykiater som anser dette som usannsynlige visjoner. Heller ikke om jeg eventuelt hadde hatt "grandiose" forestillinger om hvilken rolle jeg som person skal kunne spille i denne prosessen bør jeg kunne erklæres som sinnssjuk av psykiatere på grunnlag av at de verken deler mine vurderinger av realismen av mine visjoner generelt eller mine personlige ambisjoner spesielt.

Om mine "grandiose forestillinger" gikk over til å oppkaste meg sjøl i rollen som anklager, jury og bøddel for medlemmer av overklassen, slik enkelte venstreekstremister gjorde på 1970-tallet, ville jeg heller ikke forvente noen annen reaksjon fra statsmakta enn den som faktisk har blitt gitt til tyske RAF-terrorister og italienske Brigate Rosse-terrorister, og som i vår tid har blitt gitt til Al-Qaida-terrorister, men som altså hittil IKKE har blitt gitt til noen av vår tids og vårt lands muslimhatende terrorister.