Den helgen tallet for voldtatte kvinner i Oslo hittil i år steg til 48, da våknet Norge.
På kort tid steg antall natteravner betraktelig, Facebook-grupper ble opprettet med menn som gjerne ville følge fulle damer trygt hjem, og politiet satte ekstra politifolk ut i gatene. Politikere
uttalte seg mer eller mindre spissformulert om hva som var roten til dette ondet, og mer eller mindre konstruktive forslag ble lagt på bordet. Den første helgen kunne vi heldigvis endelig gå fritt,
både kvinner og asylsøkere, uten noen voldtekter i hele Oslo by.
Jeg er overveldet over det engasjementet som både sivile, politi og politikere har vist for kvinnene i byen vår. En voldtekt setter varige, dype spor hos offeret. Vi har den siste tida blitt
eksponert for flere slike historier fortalt av kvinnene selv, og det er vondt å høre på. At så mange slår ring om oss for at vi skal kunne gå trygt hjem om natten, rører meg derfor veldig. Jeg vil
benytte sjansen til å gi en virkelig stor takk til alle som har engasjert seg, fra politi til natteravner til bra menn for bra damer. Takket være dere steg ikke tallet ytterligere denne ene
helgen.
Jeg vil også benytte sjansen til å gi et annet perspektiv på dette effektive tallet jeg nevnte innledningsvis. 48 er nemlig også antall voldtatte kvinner i Kongo per time. Jeg ønsker å informere om
dette fordi det engasjementet spesielt sivilbefolkningen, men også politikere har vist, det kan strekke seg lenger. Disse damene er også bra damer. De er også våre medmennesker, våre medsøstre.
450.000 kvinner blir voldtatt hvert år i Kongo. Voldtekt er et stadig mer utbredt, og effektivt våpen i krig. Samtidig har oppmerksomheten rundt det vært liten. Spesielt har oppmerksomheten rettet
mot Kongo vært laber. Her har det pågått konflikter som har tatt mest menneskeliv siden andre verdenskrig, mens det eneste mange nordmenn vet er at det sitter to nordmenn i fengsel der.
Det er mye vi kan gjøre. Det sivile samfunn må være med å utøve press. Meld dere inn i organisasjoner som Amnesty, Human Rights Watch og andre som har problematikken på agendaen. Slik kan vi også slå
ring om kvinner utenfor vårt lille land. Informer og engasjer din arbeidsplass, din skole, ditt fakultet, slik at disse kvinnene ikke blir glemt, og slik at de kan få hjelp. Det finnes ideelle
organisasjoner som har lang erfaring med å hjelpe disse kvinnene, og som vi kan støtte.
La oss ikke si oss ferdig med den innsatsen vi har lagt ned for at kvinner skal få være trygge. Det er all grunn til å fortsatt la ermene være oppbrettet en god stund til.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.