Miljøvernminister Erik Solheim vil finne verdien av norsk natur. Økosystemtjenester tilfører samfunnet stor nytte. Det er svært viktig å synliggjøre denne verdien i kroner og øre slik at vi kan se nytten av de fellesgodene naturen gir. Dette er et viktig arbeid som vil gi en høyere prioritering av natur.
Regjeringen oppnevnte sist fredag et utvalg som skal finne verdien av norsk natur. Leder er Stein Lier Hansen, direktør i Norsk Industri. Vi snakker ikke om diffuse filosofiske verdier, men verdier i kroner og øre. Naturen betyr mye for menneskene også økonomisk og det skal utvalget nå finne verdien av.
Det er økosystemtjenester saken handler om. Vi får mange fellesgoder fra naturen uten at vi tenker stort over det; rent vann levert av vannrensende organismer, pollinering av frukt levert av bier, rekreasjonsverdier, mat, fiber og brensel. Dette er derfor et velkomment tiltak. Ren luft for eksempel, eller rett og slett bare luft. Uten grønne planter med fotosyntese blir det ikke produsert oksygen som vi kan puste. Det er ganske verdifullt. Jeg er i hvert fall villig til å betale mye for å kunne puste fritt.
Å sette pris på noe har to betydninger; å verdsette noe ved å ha høy respekt for noe og prioritere dette ved å framheve det og bevare det, og mer prosaisk: sette en pris noen er villig til å betale i kroner og øre.
Begrepene å sette pris på og verdsette springer ut fra samme betydning, men oppfattes diametralt motsatt i debatten om verdsetting av natur. Noen mener at immaterielle verdier som rent vann, ren luft biologisk mangfold og naturopplevelser ikke kan verdsettes i kroner og øre. Andre mener at slik verdsetting uansett vil finne sted i de daglige prioriteringer enkeltmennesker og samfunnet gjør, og da kan vi like gjerne verdsette det i et marked eller i samfunnsøkonomiske beregninger.
Økosystemtjenester gir et direkte og målbart bidrag til velferd og verdiskapning. Det bør være mulig å sette en riktig verdi på det. I det politiske ordskifte blir det ofte referert til idealistiske og prinsipielle verdsettinger. Man er i en forhandlingsposisjon for å få gjennomslag for sin politikk og mange finner det formålstjenlig å holde pengeverdier utenfor prioriteringene.
Både landbruk og miljø bruker verdsettingsbegrepet politisk og markedsmessig. Likevel har man fortsatt debatter om verdsetting av natur. Man er uenige om verdien i kroner og øre. Ikke ukjent for enhver markedssituasjon der man har kjøper og selger. Det er nok grunn til å tro at det er en sammenheng mellom verdsetting fra et verdisyn og verdi i penger, dvs betalingsvilje.
Den største utfordringen i verdsetting finnes mellom natur og andre aktiviteter. Natur verdsettes høyt av de som ikke eier den, men betalingsviljen er lav, i noen tilfeller null. Andre sektorer ser på natur som en ubegrenset og dermed lavt verdsatt produksjonsfaktor. Man trenger arealer til næringsvirksomhet eller samfunnsutbygging. Dette gjenspeiles også i tradisjonell sosialistisk tenkning; miljøvern hindrer industrien og fører til nedbygging av arbeidsplasser. På sikt er dette feil og skal man ha full bærekraft må også det biologiske perspektivet inn i beregningene.
Det er grunnlag for å hevde at næringslivets og samfunnets verdsetting av natur er for lav, særlig i et langsiktig perspektiv. Vi må bli flinkere til å påvise sammenhenger, ikke bare filosofisk og prinsipielt, men også praktisk og konkret, dvs kroner og øre. Dette krever samarbeid mellom ulike fagmiljøer. Fordelen er at vi får en riktigere prioritering av natur i samfunnet. Det mener jeg samfunnet og naturen vil tjene på. Derfor er det et viktig arbeid miljøvernminister Erik Solheim har startet nå.