22/7: Ondskapens dilemma gjør at det er nødvendig med en samtale på tvers av tro og overbevisning.
«Hvordan kunne dette skje?» Spørsmålet blir hengende i rommet der 15 unge mennesker har møtt opp for å snakke om tro og virkelighetsforståelse etter 22. juli. Sammen har vi laget et rom utenfor de etablerte hellige rommene, midt i Oslo sentrum, med mulighet til å rive og slite i gudsbilder og menneskesyn. Vi er samlet som unge nordmenn med sorg som leter etter et fellesskap som tar alles tro og følelser på alvor.
Gruppen favner bredden i tros- og livssynssamfunn. De troende blir derfor også utfordret av dem som ikke tror på en guddom, men som derimot kjenner en tomhet i sorgen. Uten denne stemmen i gruppen ville vi manglet et viktig perspektiv. De siste par månedene har nemlig mange i vårt land kjent på en sorg og tomhet som ikke kan defineres inn i religiøse rammer. Kirka og til dels moskeen har fått mest oppmerksomhet, mens de som ikke har tent lys ikke har blitt like synlige i sin sorgreaksjon. Mennesker har mange måter å sørge på, og AUF-ungdommen er selv et godt eksempel på det. Mange AUF-ere taklet sorgen best ved å prate, være stille, spise chips, gråte og le sammen. Det er fantastisk at lys blir tent, at bønn og nattverd blir tilbudt, men som kirke i dialog med mennesker av annen trosbakgrunn og sorgpraksis, må vi også gå foran og tale minoritetenes sak. På Sundvollen var kun prester og imamer til stede de første dagene, mens andre ble stoppet. Dette er ikke deres feil, men mangel på bredde i kompetanse er alltid et savn i katastrofeberedskap og sorgbearbeidelse.
Som representant for en majoritetskirke blir jeg spesielt utfordret i møte med en agnostiker og en ateist. I livssynsdialogen blir jeg minnet på at også i kirkas sjelesørgiske rom er det den sørgendes egne reaksjoner som skal stå i sentrum. Kanskje er det nettopp når nattverdsgjester er av dimensjoner vi aldri hadde drømt om, at vi må spørre oss om samfunnet har klart å ivareta mangfoldet i sorgen. Har kirka vært så inkluderende at en nasjonal sorg er låst i en religiøs ramme?
Spørsmålene går til samfunnet som helhet, og primært til aktørene som valgte Den norske kirke som ramme for den første nasjonale markeringen. NRK og regjeringen inviterte seg selv, og dermed alle sine TV-seere, til en religiøs tolkningsramme for sorgen, uten å definere det som et enkelt trossamfunns ritual. Det er beklagelig at vi ikke fikk fram forklarende ord på hva hele landet var med på via skjermen i egen stue.
Som en sterk forsvarer av raus og åpen kirke med stor takhøyde, må jeg som prest i Kirkelig dialogsenter spørre meg selv om også vår folkekirke til nå har vært lite reflekterende etter 22. juli. Kirkens folk har rett i at de ikke var aktivt oppsøkende, men derimot åpent til stede i byen og tilbød kirkens kompetanse og ritualer. Jeg var selv frivillig i Oslo Domkirke etter terrorangrepet og ble rørt over det unike rom for sorg og sinne, men det er også nettopp på grunn av stoltheten jeg nå ser tilbake med stadig nye øyne på kirkas rolle i samfunnet. I møte med andres overbevisning blir jeg minnet på at hvis vi blir for fokuserte på oss selv, kan vi også miste evangeliets kjerne om respekt for annerledeshet og ansvar for minoritetenes stemme. Alle mennesker har utfordringer med felles eksistensielle spørsmål, og mangfoldet av tro er en stor ressurs for samfunnet. «Hvordan kunne gud la terroren skje?» «Hva skjer når vårt positive menneskesyn blir utfordret?» Det er ikke sikkert at ateistenes tomhet er verre å leve med enn «det ondes problem» som troende må stri med.
Nordmenn er forskjellige og sørger forskjellig. Samtidig ser vi en felles vilje til kjærlighet og bidrag til åpenhet. Det er ikke det religionsnøytrale rom som ønskes, men et rom som gir plass til ulik sorgbearbeidelse knyttet til alle eksistensielle spørsmål. Dette felles rommet må vi i fellesskap definere. Det var mangfoldssamfunnet som ble angrepet 22. juli. Det er mangfoldet som må bli verdsatt og få plass.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.
[...]
Innlegget er også merket med:
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.