Jeg er enig med Heger i at troll ikke sprekker når de kommer ut i sola. At de faktiske liker seg i solskinnet. Og ikke bare det: jo mer de demoniseres og stigmatiseres, desto bedre liker de seg. Konklusjonen er altså at sterk fordømmelse har den motsatte virkning av det som var hensikten når det gjelder den harde kjernen av hatefulle høyreekstremister.

Nå er det åpenbart ikke den harde kjernen av islamofober og rasister som den ventreintellektuelle eliten har som målgruppe med sin stigmatisering og demonisering av ekstremistene, men folk flest gruppen. Gjennom sterk ordbruk rettet mot de høyreekstreme skal folk flest innse faren ved det totalitære tankesettet og ta avstand fra det.

Men er det det som skjer? Det er høyst tvilsomt.

Høyresiden, og da snakker jeg ikke om den hatefulle ekstreme høyresiden som utgjør et lite mindretall, besvarer stigmatiseringen og demoniseringen med stadig påvisning av at det eksisterer integreringsproblemer, og høyresidens målgruppe er også folk flest gruppen. Den gjensidige påvisning av motpartens uredelige og uhederlige motiver og agenda øker polariseringen og konfliktnivået i samfunnet.

Det sentrale punktet i denne debatten gjelder altså saklighetsnivået i argumentasjonen. Folk flest vet at innvandring og integrering medfører mange utfordringer, og mange er mer tilbøyelige til å ha større tillit til de som overdriver integreringsproblemene enn de som gjør sitt beste for å bagatellisere og fornekte at slike problemer eksisterer.

Konsekvensen blir en deling av samfunnet i to markante blokker: de som er for innvandring og de som er mot innvandring. Og konsekvensen blir øket konfliktnivå med en tiltagende høyredreining i samfunnet.

Stigmatiserende og demoniserende ordbruk appellerer ikke til fornuften men til følelser, og er derfor uegnet til å få til en realitetsorientert og kunnskapsbasert om innvandring og integrering.

Debatten om innvandring og integrering i Norge bør gå på å presisere hva som bør være det felles verdigrunnlaget for alle som bor i landet uavhengig av bakgrunn. Og dette felles verdigrunnlaget bør bestå av demokrati, demokratiprosesser, menneskerettigheter og kjernen i velferdsstaten. Med utgangspunkt i dette felles grunnlaget bør vi alle kunne reise berettiget kritikk mot alle grupper, i majoritet eller i minoriteter, som gjør seg til talspersoner for meninger, holdninger og adferd som bryter med de nevnte kjerneverdiene.

Og det er berettiget å diskutere hvor grensen går for det norske samfunnets økonomiske, sosiale og kulturelle bærekraft med hensyn på størrelsen og sammensetningen av innvandringen.

Jeg påstår på ingen måte at denne grensen er nådd pr. i dag. Men problemstillingen er reell, dersom innvandringen skulle fortsette med samme styrke som den har vært de siste ti årene gjennom de neste tre-fire tiårsbolkene.

Det er ingen tvil om at den sittende regjeringen over de siste par årene har skjerpet kravene til å få lovlig opphold i Norge, og at styresmaktene har gjort mer for å sende folk som ikke har krav på opphold ut av landet. Hvis en slik politikk videreføres fremover, burde de være fullt mulig å gjennomføre en fornuftig og bærekraftig integreringspolitikk. Basert på fornuft og ikke på følelser.

Når de ser lyset og all den forferdelige hatpropagandaen som råder i den bakstreverske og onde verden utenfor trollhulen.

Da er det bedre å lukke døren og koke videre på trollsuppen og dikte eventyr selv om de er aldri så triste og fantasiløse.

I vår tid dukker det fra tid til annen opp debatter om hvem som var verst av det forrige århundres massemordere. Var det Hitler, Stalin eller Mao? Når antall offer kommer opp i millioner, blir det likegyldig hvem som var "verst". Massemord er massemord og mishandling er mishandling.

I denne makabre debatten pleier man å glemme (?) massedrapene som ble begått av ulike europeiske kolonialistiske makter. Likeledes tar man ikke den rasistiske ideologien som ledsaget europeernes herjinger i andre verdensdeler, alvorlig nok.

Man regner med at rundt ti millioner kongolesere ble drept av belgierne under kong Leopold II. I tillegg ble et stort antall lemlestet og utsatt for grusom tortur. Ulike kunstnere har latt sine inntrykk av livet i Belgisk Kongo komme til uttrykk. Blant annet i form av tegneserien om Tintin.

I konsentrasjonsleirene i Hitlers Tyskland ble elleve millioner drept, en million flere enn i Kongo. Av disse var et sted mellom 500 000 og 1,5 millioner sigøynere og seks millioner var jøder.

Den største forskjellen mellom det som skjedde i Leopolds Kongo og i Hitlers Tyskland er at Kongo ligger i Afrika og Tyskland i Europa. Nazistenes ofre var lyse i huden, de belgiske kolonistenes ofre var mørke i huden. Det uvanlige med Hitlers grusomheter var at de foregikk i Europa og var rettet mot europeiske borgere.

"Det vil være meningsløst på grensen til det latterlige å forby et åtti år gammelt tegneseriehefte. Når saken først er reist, kan det likevel ikke benektes at skriftstykket er rasistisk. Valget blir altså enten å gå mot loven eller gå mot historien – og kunsten." I følge Anders Heger.

Ville han brukt de samme argumentene om et tilsvarende underholdende og rasistisk tegneseriehefte om Hitlers ofre? Ville man bagatelisert hån mot de europeiske ofrene for den rasistiske volden - om den tok seg kunstneriske uttrykk?

I kampen mot rasismen kommer vi neppe noen vei om vi ikke legger vesentlig vekt på historiske hendelser og erfaringer. Derfor er saken mot gjenutgivelsen av det rasistiske Tintin-heftet både viktig og riktig. Kanskje vil belgierne (og andre europeere) ved det bli inspirert til å ta et oppgjør med kong Leopold II og sin kolonialistiske fortid, slik tyskerne har tatt et oppgjør med Hitler og nazismen.

Jeg mener å huske et program på TV som omhandlet Harriet Beecher Stowe`s bok "Onkel Toms hytte". Svarte studenter ville boikotte boken fordi den inneholdt ordet "negro", som de mente var rasistisk. Derfor hadde et forlag utgitt boken uten bl.a dette ordet. Men en professor i litteratur mente at dette var tull, og at boken måtte leses som et historisk dokument. Og at ettertiden fikk innblikk i den inngrodde rasismen som var på den tiden.

Professoren var selv av afrikansk herkomst.

Hva som er rett eller galt skal ikke jeg uttale meg om, men blir det ikke historieforfalskning hvis all litteratur fra "forne dager" som inneholder rasistiske ord og meninger blir fjernet, eller omskrevet.

I "gamle dager" så var vel ikke tegnefilmer, Donald osv uten nedlatende karakteristikker.

Og misjonærene viste filmer av "dansende halvnakne hedninger" på møtene. Men jeg tror vi barna tolket det litt forskjellig fra de voksne. Mest på grunn av at vi likte den livsglede som ofte ble vist i filmene.

Og i dag leker mine barnebarn med barn fra alle verdensdeler, og det får meg til å tro at verden stort sett går fremover.

Vi bør alle lære av historien. Og gjerne ta et oppgjør med tankesett og holdninger som var gjeldende under kolonitiden. Vi kan imidlertid ikke forandre historien, og bør ikke verken overdrive eller bagatellisere det europeere og andre folkeslag har gjort opp gjennom tidene. I et historisk perspektiv er det belegg for å si at de fleste folkegrupper som har eksistert rundt omkring i verden har begått grusomheter som er sterkt kritikkverdige.

Jeg er imidlertid sterk motstander av at fordi europeere i en forholdsvis nær historie har drevet utbytting og utnytting av andre folkeslags naturressurser, ofte med lav grad av respekt for de berørte menneskene, så skal vi (europeere) føle en kollektiv skyld som bør vare i mange ættledd.

Vest-Europa har ingen grunn til å skamme seg over det som kontinentet har frembrakt av humanistiske ideer og fokus på menneskerettslige verdier, som skjøt fart især etter den andre verdenskrigen. Og vi bør være stolte av at vi har etablert relativt godt fungerende demokratier basert på universelle frihets og likhetsidealer. (Så er det naturligvis uenighet om våre samfunnsstystemer ikke kunne vært enda bedre. Og uenighet om vi burede ha mer eller mindre markedsliberalisme).

Faktum er at det norske samfunnet av i dag er langt mer tolerant enn samfunnet var for femti til hundre år siden, og jeg vil påstå at den gjennomsnittlige nordmann er mer tolerant ovefor annerledes tenkende og troende enn svært mange mennesker i andre verdensdeler. Og det har utvilsomt med den europeiske kulturarven å gjøre.

Retter vi blikket spesielt mot temaområdet innvandring og integrering i dagens og fremtidens Norge, så har det lite for seg å trekke inn argumenter om at vi alle har en slags historiske skyld overfor folk i sin alminnelighet i den fattige delen av verden; en skyld som vi alle må bidra til å betale tilbake.

Hovedfokus bør være på følgende forhold: For det første må innvandringen være innenfor en ramme som sikrer at det norske samfunnet ivaretar sin økonomiske, sosiale og kulturelle bærekraft. For det andre bør alle samfunnsdeltagere være enige om at samfunnet og samfunnsutviklingen skal bygge på et felles sett av grunnverdier representert ved demokrati og menneskerettigheter. For det tredje bør alle som bor i Norge utvise såpass mye toleranse at de ulike kulturgruppene fritt skal kunne pleie sin kultur og tradisjoner, såfremt slike holdninger og adferd ikke er i konflikt med grunnverdiene.

Hvis de tre ovenstående betingelsene er oppfylt, skulle det være mulig å få til god integrering som gjør at vi alle, hva enten vi tilhører majoriteten eller en minoritet, kan leve i fred og fordragelighet.

Et slikt samfunnssyn innebærer at integreringsproblemene ikke må overdrives, men heller ikke bagatelliseres. Det er dessverre det som skjer i Norge i dag.

I det minste ser Anders Heger ut til å ha forstått at lovparagrafer ikke er egnet til å stanse ytringer han ikke liker. Det er tross alt noe.

De fleste kan skille klinten fra hveten.

`Men hva når det er formidling av direkte hat, rasisme og sjikane det handler om?`

Det er ytringsfundamentalistene som synes overnevnte må være ok i den offentlige debatt (vel, de mener sikkert bare på nettet - ikke i de større trykte avisene). Hvorfor skal det være ok? Man kan fint holde seg innenfor normal anstendighet og få fram sine poenger uten å `måtte` bruke negative personkarakteristikker og generaliseringer. Slik jeg ser det så er det best om ikke Tintin blir trykket på nytt. Det finnes allerede mange eksemplarer - disse blir ikke borte - ikke filmene heller - man skal jo ikke forby dem heller. Gjengir man dem som tegneserie så tar man jo et standpunkt - i dag - om at historiene (for barn, vel og merke) kun er ment som underholdning/spennende (men på grov bekostning av alle mennesker som bor i...osv...). Å her kun tenke at `nordmenn skjønner jo så klart at tegneserien må sees i et historisk lys bla bla bla`) så forandrer ikke dette det rasistiske innholdet som man I DAG kanskje sier OK til.

Btw, jeg har sett masse Tintin på TV jeg - og har litt følelser for serien, men hadde det vært meg hadde jeg sagt Nei, vi dropper ny gjenutgivelse, så klart! Ikke noe tvil.

"Mens vi ikke evner å lage paragrafer som stanser en Fjordmann når han forteller oss at vi langsomt blir kolonisert av ondsinnede muslimer."

Hvem hadde vel hørt om Fordman før 22.7.2011? Fjordmans "forbrytelse" er vel først og fremst å ha et svært pessimistisk fremtidssyn.

Dette er ren meningsterror som vanlig fra Heger. Alle ytringer som Heger ikke ønsker skal forbys/straffeforfølges mao, ikke uvanlig denslags fra kommunister.

Denne debatten kan rote til hovedproblemstillinga som debatten om ytringsfridom dreier seg om. Spørsmålet som må stillast er kva det er vi skal BESKYTTE, .....ikkje kva vi skal forby ?

Det som ytringsfrheten er laga for å beskytte er i prinsippet :...alle menneske sin rett til å utrykke sine oppfatningar omkring samfunnet og seg sjølv. Dette kan truleg kallast personleg, kunsterisk og politisk frihet ?

Vi kan då ikkje tillate at nokon trugar andre til taushet.Dette gjelder uansett hvilkemidlar som brukast,dvs: ingen kan heller, under dekke av ”lova om ytringsfridom” tillates å truge andre til taushet. Verre er det ikkje, det er det lova om ytringsfridom dreier seg om, slik eg forstår det.

Dei som i ein debatt om ”ytringsfridom” ikkje klarer å skilje mellom ei fri demokratisk ytring, som nevnt ovanfor og ei ytring som spesifikt trugar andres livsrett, eller rett til demokratisk deltagelse, forstår i grunnen ikkje kva ytringsfridom er for noko. Det blir då vanskeleg å diskutere dette på ein meiningsfull måte.

( Det er elles forskjell på "forhåndsensur" og reaksjonar på "straffbare forhold." Dvs....det er ein ting å bli forbudt å ytre seg, noko anna er å måtte stå til ansvar for både det ein seier og det ein gjer. Noko som absolutt alle, etter mi meining, bør kunne gjere. )

Skriver dette her under denne artikkelen til Heger, fordi ei del debattdeltakarar alltid prøver å dreie begrepet "ytringsfridom" til noko udefinerbart.

Anders Heger har igjen bekreftet at han er en av våre klokeste og mest innsiktsfulle rikssynsere.

Meget lesbart, lærerikt og inspirerende.

Disse refleksjonene forsvarer sin plass i ethvert pensum om norsk humanistisk historie. Takk!

... for at du nevnte Kong Leopold IIs folkemord, i sitt daværende "Fristaten" Kongo. Han mottok storkorset av St. Olavs orden for sitt humanitære bidrag, i 1896, og Norge har siden ikke engang beklaget utnevnelsen, langt mindre trukket den tilbake.

Det er en skam!

I 1896, da kong Leopold II mottok storkorset av St. Olavs orden, var det knapt noen som brydde seg om hva hvite mennesker foretok seg med fargede mennesker, og for datidens norske politikere var det derfor sikkert naturlig å tildele den belgiske kongen en orden. Skal dagens norske politikere beklage at nordmenn for hundre år siden tenkte annerledes enn de fleste av oss gjør idag?

Som historiker reagerer jeg på denne type krav. Det som skjedde, har skjedd, og vi bør forholde oss til det som historie - ikke prøve å gjøre historien "renere" enn den var ved å beklage fortidige hendelser. Av samme grunn reagerer jeg når noen vil stanse utgivelser av et rasistisk Tintin-hefte, forvandle Pippi Langstrømpes far fra negerkonge til sydhavskonge og lignende. All kunst, herunder bøker og tegneserier for barn, vil selvfølgelig være preget av opphavspersonens verdier og tiden vedkommende levde i; og det ville være grov historieforfalskning om vi skulle fremstille populære kunstnere, herunder barnebokforfattere, som om de hadde de samme verdiene som vi har.

Skal noen "sensurere" barnebøker, får det være foreldrene selv. Faren til Pippi Langstrømpe bør omtales som negerkonge i barnebøker utgitt idag, på samme måte som han ble omtalt som negerkonge da den første Pippi-boken utkom i 1945 (om jeg ikke husker feil). Synes dagens foreldre "neger" er et stygt ord de ikke vil at barna deres skal lære, får de selv finne på et alternativ til negerkonge eller forklare at man ikke bør kalle noen for neger.

Som menneske reagerer jeg på denne typen holdninger. Å beklage noe endrer ikke fortiden. En beklagelse er en ny (historisk) hendelse, som tydeliggjør en endring som har skjedd i ettertid. En beklagelse markerer, ovenfor ofrene (det kongolesiske folk), en holdningsendring som vil bidra til å beskytte dem mot at historien gjentar seg. På samme måte som utnevnelsen var en symbolhandling, for å hedre noe som var skjedd i fortid, er også en beklagelse en symbolhandling - ikke en medalje, men en annerkjennelse av urett - gitt i samme ånd som utnevnelsen.

Samfunnet har lange, historiske tradisjoner for slike beklagelser, selv om de er få (f.eks. minnesmerkene over ofrene for jødeutryddelsen), og de har en svært viktig tilleggsfunksjon: De blir stående som et oppgjør med fortiden og åpner for å kunne snakke om det vonde som har skjedd, istedet for å fortie det. De færreste kjenner til Kong Leopold IIs folkemord, i dag, men hvem kjenner vel ikke til jødeutryddelsen? Slike markeringer koster lite, men de har enorm betydning - både for ofrene, og for samfunnene som deltok i udådene.

Det er som oftest umulig å gjøre godt igjen, en udåd som alt har skjedd, og emosjonelt skiller ikke et lands politikk seg fra det som skjer i privatsfæren. Vi beklager vonde ord som falt isted - jo før jo heller - men selv 50 år etter at man f.eks. var med å plage et mobbeoffer, så vil en slik beklagelse kunne ha enorm betydning for offeret. Selv uhell som rammer andre beklager vi, og slike kotymer er av avgjørende betydning for å få et samfunn, og et privatliv, til å fungere.

Vi bør ikke gjenta fortidens synder, ved å mangfoldiggjøre antisemittisk propaganda fra 30-åra, på ny. Like lite bør vi mangfoldiggjøre tidligere tiders rasisme mot afrikanere - og særlig ikke så lenge den lever i beste velgående, selv den dag i dag. Ingen kan slette ut alle spor etter Georges Remis rasistiske tendenser fra tidligere tider, men vi kan respektere hans ønske om ikke å reprodusere dem.

`Av samme grunn reagerer jeg når noen vil stanse utgivelser av et rasistisk Tintin-hefte` (Nistad). Tintin er allerede utgitt. Serien finnes der ute. Den blir ikke borte. Hvis det var slik at noen bestemte seg for å brenne alle tidligere utgivelser ville jeg forsøkt å redde tegneserien - men det å gå fra det til gjenutgivelse - trykke på nytt - det synes jeg ikke er ok. Ellers så synes jeg det er en fin tankegang som jeg er helt enig i at foreldre selv kan stryke ut uheldige passasjer i både historiefortellinger og i hellige skrifter - hvis de vil det :) Gjør de det er det en utrolig fin gest til kommende generasjoner fordi man (mor/far `Guden` i forholdet til barnet) eksplisitt tar avstand fra utdaterte holdninger og voldsbruk. Når det så gjelder karikaturtegninger så synes jeg det er helt greit at de ble trykket. Det var noe nytt. Men om aviser skulle velge å trykke de igjen om 50 år - der hadde jeg nok ment; Nei.

Tallbergs argumenter og funderinger synes jeg var fine.

Jeg synes det er mest fruktbart å ta innover seg de signaler man sender hvis man utgir Tintin på nytt. En historie fra virkeligheten (historiske fakta) er noe annet enn en fiktiv historie fra en `samtid`som har flettet inn (på en følelsesbasert måte) grov rasisme og stygge fordommer om andre. Noen vil spørre seg; greit nok - serien er skrevet i en annen tid - det er helt ok - men vi skal si OK på NYTT til innholdet? Uten revisjon? I dag? Distributere flere tegneserier rundt om i verden med dette innholdet? Det er vel ikke nødvendig. Den finnes der ute for de som vil se. Ferdig med det. Det blir det samme som å si; slakt av dyr uten bedøvelse skal få en oppblomstring i Europa. Det var jo greit før - vi fortsetter så med det nå. I lys av moderne Dyrevelferdsprinsipper (og kunnskapsbasert informasjon og viten om dyrs behov, smerteterskler, følelser, opplevelse av redsel etc.) så skal vi bryte denne tankegangen fordi....? Fordi noen fortsatt praktiserer det slik. Talsmenn for nyutgivelser av Tintin må vel også ikke synes det er så ille at disse fordommene i Tintin blir gjentatt heller. Åja, det er jo slik. I Ytringsfrihetens navn så er det lov å inspirere i ALLE MULIGE RETNINGER. Snakk om relativisme!

Det er en utrolig vanskelig øvelse å gjøre inngrep i ytringsfriheten. Men jeg tror ikke på en løsning i å erklære seg for ytringsfrihetsfundamentalist. Hver sak må debatteres for seg. Ingen generaliseringer må finne sted. Når det gjelder Tintin - og kun Tintin - så tror jeg at argumentene mot gjenutgivelse er så gode at det ikke bør bli sett på som nødvendig - i ytringsfrihetens navn - å måtte utgi denne tegneserien på nytt. Hvis det er både fruktbart og mulig å tenke slik viser det at ytringsfrihetsfundamentalisme ikke er den eneste rette vei.

Jeg er enig med Tallberg i at det i noen tilfeller kan være positivt å innrømme at et lands myndigheter har begått feil, og spesielt i tilfeller der det dreier seg om menneskelig overgrep i stor skala.

Det er imidlertid lite hensiktsmessig å pålegge seg selv en skyldfølelse som varer i flere ættledd, og også å ensidig forklare at manglende utvikling i eksempelvis mange afrikanske land skyldes kolonitiden. Slike argumenter er i beste fall bare delvis en forklaring på manglende utvikling. Fortiden kan som bekjent ikke forandres og de tidligere kolonilandene bør i langt høyere grad enn tilfellet er systematisk undersøke hvordan de kan påvirke og endre interne mobiliseringsfaktorer for å skape vekst, og ikke minst for å få til en bedre fordeling av vekst og velstand.

Svært mange afrikanske land - ikke minst Kongo - har gode naturlige forutsetninger for en gunstig økonomisk utvikling, hvis forholdene legges til rette for det.

Jeg tillater meg med dette å gjøre oppmerksom på at en overlege, Morten Horn, i dagens utgave av Dagsavisen retter et snikangrep mot abortloven ved å moralisere over farene knyttet til at vi angivelig er i ferd med å få et "sorteringssamfunn". Etter min mening tjener denne type innlegg kun til å undergrave abortloven og å gi kvinner som av ulike grunner velger å ta abort, dårlig samvittighet.

Jeg ber derfor om hjelp til å tilbakevise dette angrepet på abortloven, etter min mening den mest siviliserte loven vi har i dette landet, og til å forsvare kvinners rett til selv å bestemme hvorvidt de vil fullføre svangerskapet, herunder å få tilgang til relevant medisinsk kunnskap uten å måtte be om det.

Gravide kvinner risikerer å bli fratatt helsetjenester de burde ha selvfølgelig rett til. Engasjer deg før det er for sent!