Mange vil si terrorangrepet styrket det norske mangfoldet. Men «mangfold» er neppe en god betegnelse på samfunnets reaksjoner i dagene etter. Det var heller snakk om en gjenkjennelse som kan være viktig når nasjonen skal uttrykke sin felles identitet
«Kulturelt mangfold» er et begrep med mange betydningsnivåer. Kanskje går dets tyngste innhold i retning av kulturell åpenhet, inkludering og så videre. I hverdagsspråket betegner «mangfold»
synlige forskjeller. Uttrykket «kulturelt mangfold» kobler idealet om inkludering til synlige forskjeller. Begrepet fokuserer på slikt som er forskjellig, mens det toner ned slikt som måtte være
felles. Det som preget de mange markeringene etter terrorangrepene den 22. juli, var imidlertid ikke ulikhet og forskjeller. Ikke siden siste krig har nasjonen hatt så enhetlige reaksjoner. En
analyse av gatebildet i Oslo etter 22. juli kan føre til en bedre forståelse hva som egentlig skjedde med oss etter det som rammet oss.
I dagene etter angrepet var Oslo sentrum ett stort minnested. Min pilegrimstrasé startet i Akersgata, gikk rundt VG-bygget til Trefoldighetskirken, ned til Youngstorget, bort Torggata til Domkirken,
over Stortorget til sperringen ved Grubbegata, Karl Johan opp forbi Stortinget, Løvebakken, Eidsvolls plass, Spikersuppa, Nationaltheatret, Universitetet og Slottsplassen. Den 27. juli var hele ruten
kranset av blomsteraltere, lys, fotografier, kosedyr, brev, og så videre.
Folk hadde markert ting direkte relatert til hendelsene; politisperringer, knuste ruter. De hadde også dekorert ting med estetisk verdi, som fontenen på Youngstorget, vannspeilet i Spikersuppa, ulike
skulpturer. Sentralt sto blomster som symbol for det levende og vakre. Politisperringen i Grubbegata var talende. Det stygge jerngitteret symboliserte død og ødeleggelse. Men det var kledd inn og ble
et reisverk for håp: en klagemur av blomster.
Naturligvis er byens befolkning mangfoldig. Et analytisk blikk kunne den 27. juli se ulikheter bak minneritualene. Mange av montasjene markerte verdier som ikke var felles for alle sørgende. På
Youngstorget hadde mange markert statuen for den norske arbeider. Ved Nationaltheatret hadde folk dekorert «sine» kulturarbeidere. Ved Løvebakken var demokratiet i fokus, ved Domkirken religionen,
ved Universitetet vitenskapen, og på Slottsplassen antakelig den unge nasjonens historie.
De sørgende var en mangfoldig forsamling, men det var ikke mangfold som var poenget. Poenget var det som var felles: sorg, omsorg, demokratiske verdier. Oslo var ikke 20 minnesteder, men ett.
Wergeland, Michelsen, Gerhardsen, kong Olav og Wenche Foss gikk opp i en høyere enhet. Nordmenn av alle slag møttes i sorgen, gjenkjente hverandre som medmennesker og borgere. Minnestedet var en
felles bekjennelse til byen og landet. Norske muslimer, kristne, jøder, asiater, afrikanere, europeere: Alle var sjokkerte og fortvilet. Alle bearbeidet sine traumer i et rituelt og symbolsk rom der
resten av befolkningen også var til stede.
Det er ikke overraskende at minnestedet Oslo skulle virke slik. Kollektive markeringer fremmer gruppeidentitet. De husker det som er felles, og glemmer det som skiller. At minnemarkeringene bygget
kollektiv identitet, bekreftet statsministeren da han kunngjorde «det nye norske vi». Det var et «vi» født i gjenkjennelse over felles sorg. Hvis dette nye «vi-et» skal overleve, er det viktig å
sette rett navn på det som skjedde.
Gjensidig gjenkjennelse er viktigere enn tilslutning til programmet «kulturelt mangfold». Men den løser ikke spenning knyttet til kulturelle forskjeller. I beste fall legger gjenkjennelse et nytt
grunnlag for å drøfte slike spørsmål. 22. juli viste at kulturell og religiøs integrering i Norge har kommet et stykke på vei. Det finnes verdier som allerede er felles, som blir gjenkjent. La oss
bruke ord som ikke skjuler dette!
Kollektive minnemarkeringer søker å glemme alt som truer identitetsprosjektet. Den som eier minneritualet, bestemmer hva som ikke er synlig på minnets arena. I slutten av juli var det lite spillerom
for rabiate islamister og militante innvandringskritikere. Fløyene ble nøytralisert av det retoriske grepet å sette mangfold opp mot terrorisme.
På sikt er det uklokt å bruke 22. juli til slik stillingskrig. En ting er at et ideologisk forsvar for kulturelt mangfold fort får moralistiske overtoner. Da virker det kontraproduktivt. Folk som
trenger positive tverrkulturelle erfaringer, avstår fordi de misliker en implisitt anklage om å være umoralske.
Verre er det at den som foreskriver «mer kulturelt mangfold», foregir å kjenne løsningen og derfor står i fare for å unndra seg selvkritisk prøving. Holder det å be om «mer av det samme»? Mer av det
samme kan jo i verste fall bety mer terror.
Snart er det to måneder siden 22. juli. Den 18.–20. september feirer Det teologiske fakultet sitt 200-årsjubileum. Kanskje er tida inne for å begynne å utarbeide mer overgripende, selvkritiske
perspektiver? På ett eller annet tidspunkt må vi spørre: Var Anders Behring Breivik primært et medisinsk tilfelle? Eller finnes det sosial, kulturell og religiøs dynamikk i landet som bidrar til å
generere denne typen terror?
Har vi for eksempel gode nok sosiale arenaer, rollemønstre, læringsprosesser og fritidssysler for unge gutter av norsk avstamning? Vet vi nok om hvordan de former identitet og menneskelighet i et
informasjonssamfunn med svake sosiale nettverk, kulturell spenning og ideologiske provokatører? Hvilke roller spiller debatten om kulturelt mangfold i den sammenhengen? (Tilsvarende spørsmål må
stilles innen innvandrede miljøer også, men det var nå engang en norsking som ble terrorist.)
Kanskje må helt andre spørsmål belyses. Det som er klart, er at situasjonen krever mer enn et prinsipielt forsvar for kulturelt mangfold. I den samtalen som kommer, vil det være viktig å ha presise
navn på det som skjedde i Oslos gater i tida etter 22. juli. Minneritualene hadde et potensial for nasjonal helbredelse som ikke bør få gå til spille.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.