Hendelsene på disse datoene kan bli sagt å bestå en hel del likhetstrekk, men også vesentlige ulikheter spesielt i det som utspilte seg i etterkant av tragediene.
Hatpregede hendelser
Begge hendelsene, som alle sikkert er klar over, var motivert først og fremst ut fra hat. Hat mot et konstruert fiendebilde, mot et samfunn man ikke anerkjente og, ikke minst, hat mot ”de andre” – det være seg vantroende eller landsforrædere. Begge hendelsene krevde mange uskyldige ofre, de var preget av en livsfarlig gruppetenkning (jf. ”de andre”) og de som utførte handlingene var på ett eller annet punkt blitt radikalisert i forhold til det samfunnet de levde i. Ingen av de skyldige innvolverte trodde på demokratiske virkemidler, men valgte vold som redskap for sine budskap. Men det som skjedde i etterkant av begge tragediene skiller seg tydelig fra hverandre.
”Enten er dere med oss eller så er dere mot oss.”
Jeg vil først og fremst rose vår statsminister Stoltenberg for å stå opp og mane til samhold og ettertanke i dagene som fulgte etter 22. juli. Etter min, og mange andres, mening framsto han som en god og samlende leder. Og ikke bare det, der Stoltenberg kunne ha tegnet klare fiendebilder av Breiviks, i ord og tanker, likesinnede, unnlot han å gjøre det og manet heller til mer vern om vårt demokrati og verdier. Ære være ham for det.
Men hvordan var det så med uttalelsene fra Bush og hans administrasjon? De kan neppe si å ha opptrådd særlig konstruktivt. En rekke uttalelser fra Bush selv og medlemmer av hans administrasjon viser oss hvordan en leder også kan reagere etter et slikt trauma, og med det vil jeg si at den allmenne reaksjonen vi hadde her i Norge ikke kan bli tatt for gitt. Og ikke minst at sammenhengen med hvordan en lederskikkelse omtaler en hendelse og dennes fremtoning kan ha sterk innflytelse på så mange av oss.
Det som skjedde i det politiske klimaet i USA etter 9.11. var noe man kalle konstruering av en svart/hvitt-verden, en med de snille oss og de slemme andre. Gud skulle, ifølge Bushs stadige uttalelser, velsigne Amerika – altså ingen andre. Vage uttalelser og generalisering ble mer og mer vanlig, stigmatisering av troende muslimer ble nærmest hverdagskost (noe det også er den dag i dag). Og i tillegg ble motstandere stemplet som forrædere, svikere, feige, og andre negative uttrykk. Uttalelser som: ”Enten er dere med oss eller så er dere mot oss” og ”Hvorfor hater du Amerika?”, samt den beryktede ”Kollisjonen mellom sivilisasjoner” (les: The Clash of Civilizations) ble vanlige. Få medier, i USA, turde å stille kritiske spørsmål og ble effektivt gjort til tannløse vakthunder som heller logret enn å knurre til uttalelser som kom fra Det Hvite Hus. Som Al Franken, en (etter amerikanske standarder) liberal komiker, skriver i sin sylskarpe bok ”Løgner” fra 2003: ”Etter den 11. september skulle balansen mellom borgerrettigheter og nasjonal sikkerhet settes på en hard prøve... De som anså borgerrettighetssiden som viktigst, måtte passe på hva de sa. Som Ashcroft sa til Senatets justiskomité den 6. september 2001: ”Til dem som skremmer fredselskende mennesker med spøkelser om tap av frihet, har jeg denne meldingen: Taktikken deres er utelukkende en hjelp til terrorister – for de tærer på vår nasjonale enhet og svekker vår besluttsomhet. De gir Amerikas fiender ammunisjon.”” (Al Franken, 2004, s. 165 – 166, norsk utgave). Borgerrettighetsforkjemperne, meg innkludert, fortviler, mens sikkerhetsselskaper gnir seg i hendene. Og siden fikk USA den ukonstitusjonelle Patriot Act, mens vi fikk skjerpede (jeg vil si paranoide) sikkerhetsreglement på hver en flyplass, og vår privatssfære er stadig under press. Datalagringsdirektivet kommer til å bli innført her i Norge og det spørs om det stopper der. Det hjalp heller ikke godt på forholdet mellom ulike religiøse og kulturelle grupperinger, i og med at ytterliggående grupper og partier (religiøse og nasjonalistiske) fikk mer bensin på sine bål og begynte å skrike enda høyere. Kultursjåvenisme og diskriminering forkledd som kulturdebatt fikk også en tydelig oppsving. Dette står, i hvert fall så langt, i klar kontrast til hva som skjedde her i Norge i etterkant av vår kanskje største nasjonale tragedie siden 2. verdenskrig.
Individtenkning i stedet for generalisering
Vi er mange som har gått i oss selv etter 22. juli og spurt hva vi kan gjøre anderledes. Jeg vil framheve viktigheten ved å se hvert individ, og at det individet faktisk tilhører mange kategorier og dermed har mange identiteter (jf.Amartya Sens bok ”Identity And Violence: The Illusion of Destiny”, 2009).I kontrasten står generaliseringen (les: å gre alle over én kam), gjerne ”kun” utfra egne erfaringer (noe som ikke er rettferdig i det hele tatt). En kan selvsagt komme med personlige erfaringer, men man bør også kunne legge til fakta. Jeg tror også på å gi plass for ytringer som kan kalles radikale i det offentlige rom enn heller å forby og dermed henvise dem til undergrunnen. Disse ytringene vil selvsagt ikke bli stående uimotsagt, snarere tvert imot. Vi bør alle strebe etter å se hva vi har til felles heller enn å fokusere (utelukkende) på det som skiller oss fra hverandre, for det igjen kan skape en grobunn for tankegangen om ”oss” og ”dem” – og da er vi på vandring ned en farlig vei. Politikk som utelukkende tegner fiendebilder bør satt tydelig på plass med alle demokratiske midler.