Mange på den norske høyresiden har vært og er sterke tilhengere av at innvandrere bør assimileres, det vil si at de bør ta til seg og anvende et bredt spekter av norske verdier og holdninger, og ikke bare akseptere noen grunnleggende prinsipper om demokrati og menneskerettigheter.
Og dersom de ikke er villige til å bli norske i en slik bred forstand, kan de dra tilbake der de kom fra, eller til et annet land der de måtte ha mange likesinnede.
Selv om det er få om noen som hevder at for å bli skikkelig norsk, bør en ha vært på tre ukers sledetur med Lars Monsen over Finnmarksvidda i stormvær i den kaldeste årstiden, er de ekstreme assimilerings-tilhengerne helt urealistiske i sine krav om tilpasning; alle som er født og oppvokst utenfor Norge, vil naturlig nok alltid være preget av sin bakgrunn, og ha med seg en betydelig kulturell ballast fra opprinnelseslandet, en ballast som i mange tilfeller er svært forskjellig fra det som kan betegnes som det norske.
Konservative muslimer tolker også assimilering som et svært omfattende prosjekt, men med motsatt fortegn i forhold til mange på høyresiden: Forsøk på assimilering omfatter alle forhold der den muslimske minoriteten ikke får gjennomslag for sine særkrav, og, ikke minst, hvis storsamfunnet skulle kreve muslimers aksept av de grunnleggende kjerneverdiene som sekularitet, demokrati og menneskerettigheter. Slike krav definerer konservative muslimer som uakseptable forsøk på assimilering.
Hvis assimilering defineres på den måten, er det lite håp om at konservative muslimer lar seg integrere i de norske samfunnet. Og her er vi ved kjernepunktet i integreringsdebatten: Konservative muslimer ønsker ikke integrering, de ønsker utvikling av en parallellkultur basert på helt andre verdier enn de norske kjerneverdiene.
En slik samekistens kan likevel fungere på et vis, så lenge de konservative muslimene er i mindretall, og så lenge storsamfunnet motvirker fremveksten av en slik parallellkultur og ikke er ettergivende når det gjelder særbehandling av muslimer. Og samtidig støtter opp om moderne og sekulære muslimer som ønsker å modernisere islam.
La det ikke herske noen som helst tvil: Verdisettet i islam, hvis religionen tolkes konservativt, og verdisettet i det norske majoritetssamfunnet er på vesentlig punkter inkompatible størrelser.
Som hevdet ovenfor, er assimileringstankegangen urealistisk og beror på en konformitetsanskuelse som i sin basis er uforenlig med frihetsidealene i de vestlige samfunnene. Menneskene skal få leve sine liv som de vil, så sant de ikke er til ulempe for andre, og så sant de er villige til å yte noe til fellesskapet og ikke bare nyte av samfunnsgodene. Og så sant de ikke er intolerante overfor andre - hva enten de andre er troende eller ikke-troende.
Det er en av velferdsstatens store utfordringer.
Høyresiden, og især FRP, har altså ganske sterkt tatt til orde for en integreringspolitikk som har sterke elementer av assimilering i seg. For venstresiden og også det liberale sentrum, har det i alle år FRP har eksistert, og ikke minst i de siste ti-tyve årene, vært av største viktighet å distansere seg fra FRP, og konsekvensen har vært at alle forslag denne høyresiden har kommet med, er blitt kontant avvist, uansett hva innholdet i forslagene har vært.
Det har vært viktig å gi FRP et slags spekdalskhetsstempel, fremstille FRPere som asosiale, ultraegoistiske individer med et litt brunstripet livssyn, som ethvert fornuftig norsk menneske burde ta avstand fra.
Og det har utvilsomt både vært overraskende og sikkert også irriterende for venstresiden at FRP har hatt stor og i perioder voksende oppslutning, og det er ikke urimelig å anta at venstresiden til tider hadde kunnet ønske seg et annet folk, en annen befolkning som ikke så lett hadde latt seg besnære av holdningene i et parti som venstresiden gang på gang har forsøkt å fremstille som halvfascistisk.
Hvor ofte har ikke venstresiden ønsket seg et annet folk, som var bedre i stand til å forstå det åpenbare og selvinnlysende behovet for å frigjøre seg fra kapitalismens undertrykkende åk?
FRP har på sin side flittig bruk følelsesladede ord som snikislamisering i sin propaganda, et uttrykk som er egnet til styrke antiislamske og antimuslimske følelser i majoritetsbefolkningen, og i takt med høyresidens sterke påvisning av nåtidige og især fremtidige farer ved innvandringen, har venstresiden og det liberale sentrum gjort sitt beste for å bagatellisere problemene, avvise at slike problemer eksisterer, en politikk som i stor monn har vært styrt av det overordnede målet: alltid klart og tydelig å ta avstand fra alt FRP står for.
I denne selvforsterkende polariseringsprosessen er det liten tvil om betydelige deler av det norske folk, som har mer tiltro til Siv Jensen enn Hylland-Eriksen, har dreid mot høyre, en utvikling som en også finner mange andre steder i Europa.
Islam adskiller seg fra andre religioner på vesentlige punkter når det gjelder å gjøre seg gjeldende i den offentlige rommet - utenfor den private sfæren.
Religionen har mange påbud som fordrer at muslimer må forskjellsbehandles i det daglige liv, en forskjellsbehandling som blant annet finner sted på arbeidsplasser og i utdanningssammenheng.
Krav om egne bønnerom, krav om egen mat, spesielt tilberedt (ikke i samme rom der det finnes svinekjøtt), krav om særegne slaktemetoder, som mange ikke-muslimer mener er etisk-moralsk uforsvarlige; krav om en viss påkledning (hijab i politi og rettsvesen, hijab i barneskolen, niqab og burka i det offentlige rom), krav om minareter og bønneropsprosedyrer, krav om egne skoler, fortrinnsvis egne jente- og gutteskoler, der indoktrineringen av den sanne religion kan skje mer effektivt, krav om egne sykehjem, der de muslimske eldre kan leve sin siste tid uten å måtte leve sammen med annerledes troende eller ikke-troende, krav om særbehandling i eksisterende skoler med adskillelse av gutter og jenter når det gjelder visse aktiviteter, krav om egne lover på ulike sivile områder, krav om spesielle låneordninger etc. etc.
Listen kan tenkes å bli betydelig forlenget, og den tyder på at det foreligger en systematikk og en struktur i disse sakene, som klart og entydig peker mot at konservative muslimer ønsker å bygge et parallellsamfunn, et muslimsk samfunn, som i sin form og sitt innhold er sterkt inkluderende for dem som har den sanne tro, og meget sterkt ekskluderende for alle andre.
At alle disse forsøkene på å føre islam ut i det offentlige rom er ledd i en langsiktig strategi, kan det herske liten tvil om. Pådrivere i denne prosessen er de konservative og bokstavtro muslimene, og gjelder så absolutt ikke alle muslimer.
En norskpakistansk imam, som har søkt myndighetene om å starte skole for to hundre muslimske elever, har for nylig sagt at han er for dødsstraff for muslimer som ikke fullt ut overholder den muslimske fasten. Og at halshogging er en passende straff.
Det forundrer visst mange at noen kan ha slike holdninger, og at imamen har gitt sånne synspunkter til kjenne styrker naturligvis ikke søknaden.
Det forunderlige er imidlertid ikke uttalelsen i seg selv, men at så få synes å vite hva den islamske dødsstrafflisten kan innholde, hvis skriftene tolkes strengt og bokstavelig.
Skoler som truer med dødsstraff eller forsøker å indoktrinere barn i strid med holdningene i læreplanen om toleranse og menneskeverd, kan ikke drive skole, sier kunnskapsministeren.
Det bør ikke komme på tale å starte muslimske skoler i Norge, før islam moderniseres og virkelig blir tolket av lærere og andre autoriteter som en tolerant religion, hvilket blant annet betyr:
Full aksept for at en muslim skal kunne konvertere til en annen religion eller ingen religion; full aksept for at en muslimsk kvinne skal kunne gifte seg med en mann som har en annen religion eller ingen religion; full aksept for at svært mindreårige jenter umulig kan være skikket til å kunne si ja til ekteskap; full aksept for at dødsstraff ikke bør være en passende straff for utroskap; full aksept for at folk med ulik seksuell legning skal kunne leve sine liv som de vil; full aksept for at uttalelser som av noen anses for blasfemiske ikke kvalifiserer til dødsstraff; full aksept for at likestilling mellom kjønnene reelt betyr likestilling og ikke
liksomlikestilling“ med påståtte forskjeller i gudgitte roller; full aksept for at ytringsfriheten er en særs viktig og grunnleggende menneskerett som omfatter retten til å ytre omfattende samfunns-, kultur- og religionskritikk; full aksept for at alle mennesker, uavhengig av religiøs tilknytning eller ikke-religiøs tilknytning, skal få en likeverdig behandling i samfunnet, det vi si full respekt for at religionsfriheten, som også innebærer frihet til å ikke ha noen religion, er absolutt og ufravikelig; full aksept for at alle borgere i en land skal ha de samme demokratiske rettigheter, og at all lovgivning skal skje på basis av demokratiske prosesser, og at et slikt lovverk ikke består av lover som var alminnelig i Midtøsten for femten hundre år siden; og ikke minst full aksept for at alle de ovenstående kravene er rimelige og rettferdige, uavhengig av om muslimer er i flertall eller mindretall - bare for å nevne noen få saker som har med toleranse å gjøre.
Realiteten er at islamister og konservative muslimer, inklusive det muslimske establishment, både i Europa og ellers i verden, i høy grad tolker sin religion på en måte som er svært lite tolerant i ovennevnte og mange andre spørsmål.
Det er de uomtvistelige fakta.
Så vidt meg bekjent finnes det ingen andre religiøse grupper noen steder i verden som stiller så mange særkrav som muslimer gjør, og som gjør så sterke anstrengelser for å nå ut i det offentlige rommet for egen religionsutøvelse.
Her dreier det seg om forskjellsbehandling og særbehandling og ikke likebehandling.
At muslimer på mange områder krever forskjellsbehandling, og ikke er fornøyd med likebehandling, er ganske opplagt et forhold som setter majoritetsbefolkningens tålmodighet på prøve. Og som har gitt FRP gode argumenter for sine synspunkter, og der venstresiden og det liberale sentrum har hatt lite å fare med for å påvirke opinionen - på annen måte enn å bagatellisere problemene, og å komme med de sedvanlige angrepene på det“spedalske”og lite stuerene FRP.
Når det gjelder radikalisering av muslimsk ungdom, som skjer også i Norge, er det først og fremst det muslimske miljøet, representert ved lederskap, imamer og de som underviser på Koran-skolene, som må ta det største og tyngste ansvaret for radikaliseringen, for det er disse gruppene som har innsikt i og kunnskap om hva som foregår i ulike lag av de muslimske miljøene, og som derfor har de reelle mulighetene for å gripe inn for å få de berørte ungdommene på bedre tanker.
Det er mye som tyder på at disse instansene ikke tar denne oppgaven alvorlig nok, og det finnes eksempler, blant annet i England, på at indoktrineringen på muslimske skoler tvert imot er av en
slik art at den bidrar til radikalisering. Det kan en ikke se bort også kan skje og kanskje skjer også i Norge.
Storsamfunnet har naturligvis også et ansvar og alle grupper som deltar i debatten har et ansvar for polariseringen. Jo mer polarisert en debatt er, desto mer sannsynlig er det at radikaliseringen
styrkes.
Hagen innførte uttrykket “å kalle en spade en spade”. Nå er det slik at en spade kan ha ulik størrelse og ulik form, og kan, fremfor alt, brukes til forskjellige formål. En kan gjøre mye
samfunnsnyttig med en spade, men også grave graver for andre, og en kan bruke en spade til å slå noen i hodet.
Spadeanalogien er en overforenkling av virkeligheten og er bevisst brukt for det formål. At en spade er en spade betyr for eksempel ikke at alle muslimer er potensielle selvmordsbombere, selv om noen
få er det.
Det er imidlertid ingen tvil om at venstresidens gjentatte forsøk på spedalskliggjøre FRP og alt partiet står for først og fremst har to virkninger: Den norske befolkningen dreies mot høyre, for folk
flest tror mer på Hagen enn på talsmenn/-kvinner for Rødt og andre på den ytterste venstresiden.
For det andre fremstilles det ofte som om det er FRPs skyld hvis muslimsk ungdom radikaliseres; det innebærer at venstresiden effektivt bidrar til noen omdreininger på polariseringsskruen: ved å fortelle unge muslimer at det er FRPs skyld at de blir radikalisert, bidrar venstresiden naturligvis til å fremme en tendens den sier den ønsker å motarbeide.
Hagen har hatt noe rett i sitt spadeprat: i innvandrings- og integreringspolitikken har det politisk korrekte Norge vært lite villig til å kalde en spade en spade.
Over de siste ti femten årene har det skjedd noe forunderlig i Norge og også i mange andre land i Europa. Venstresiden er - en smule spissformulert - blitt reaksjonær, det liberale sentrum kulturrelativistisk, og høyresiden fremstår som progressiv, og som forsvarer for demokratiske og menneskerettslige verdier.
Ikke den ekstreme høyresiden naturligvis, som aldri har vært forsvarer for de egentlige frihetsidealer. Like lite som den ytterste venstresiden har vært det.
Arbeiderpartiet har vært svært opptatt av å knekke FRP-koden, en kode som i høy grad har referanse til innvandrings- og integreringspolitikken.
Koden knekkes ved følgende resonnement: Arbeiderpartiet burde utvikle og iverksette en innvandrings- og integreringspolitikk som på alle vesentlige punkter er uten referanse til hva FRP har ment, sagt og sier. En innvandrings- og integreringspolitikk som imidlertid er basert på en kunnskapsbasert erkjennelse av at innvandring og integrering medfører betydelige problemer og utfordringer.
Så enkelt er det.