Det er ingen tvil om at fornuftofobi er en sinnstilstand som har en betydelig vekst i Europa og i Norge. Og at islamsk økende tilstedeværelse i Europa er en vesentlig årsak til fremveksten og utbredelsen av denne fobien.

Fornuftobofien har en dogmatisk basis, som er forbeholdt religionene, spesielt de abrehamske, som jo hver især påberoper seg å være de eneste sanne; og siden dogmene er gitt av gud kan de ikke diskuteres av sekulære mennesker; det er umulig å føre en fornuftbasert ugudelig samtale med gud.

Fornuftofobien kan naturligvis variere i styrke og intensitet hos det troende mennesket, men felles for de fornuftofobiske er at en fornuftsbasert diskusjon aldri kan dreie seg om de viktige tingene, om de grunnleggende trosreglene, om dogmene og doktrinene, om hva som er sant og usant, om hva som er rettferdig og urettferdig, om hva som kvalifiserer til paradiset og til helvete, om det finnes noe paradis og helvete, og en masse andre viktige spørsmål, som fornuften stiller seg tvilende til.

Og for de sterkt troende, som har et svært dogmatisk syn på himmel og helvete, og det finnes en del av den sorten, for jeg møtt og snakket med noen av dem, ganske mange forresten, har vi å gjøre med diskriminerende og rasismelignende holdninger, som det er vanskelig å finne maken til når det gjelder andre former for rasisme.

For hva kan være mer diskriminerende enn å tro, mene og hevde at ikke-troende medmennesker skal leve et evig liv i helvetes pøl.

Da snakker vi om fundamentalistiske holdninger, som utvilsomt er på fremmarsj, også i Norge.

Alle oss, som ikke er fornuftofober må nå manne oss opp til den store kampen i dette århundret: å beskytte den sekuære samfunnsdannelsen, tuftet på demokratiske og menneskerettslige prinsipper, i møte med det, i tiltagende grad, religiøst doktrinære, det fanatiske og fundamentalistiske.

Ja, rent ut sagt: Det fornuftofobe.