Det er diskusjon rundt dette.
Det armenske folkemordet bør hovedsakelig forstås som en reaksjon på tyrkiske misforhold og et trinn i den tyrkiske revolusjonen, og ikke som en reaksjon på armenske provokasjoner. Ungtyrkernes mistro skulle vise seg å bli en katastrofe for de kristne armenerne. Partiets ledende ideolog Zia Gökalp så på tross av sin sekulære overbevisning tidlig den religiøse sprengkraften i et fremmedfiendtlig og anspent miljø når han proklamerte: Tyrkia for de tyrkiskspråklige muslimer.
Når du da i tillegg tar D'himmi lovene som sørget for at Kristne hadde annenrangs borgerskap i Osmaniske Kalifat, var ikke veien lang til folkemordet. Det at du feiler i å se parallene mellom Nürnberg lovene og D'himmi, må det skyldes ditt religiøse ståsted.
Tusenvis av armenere flyktet i panikk fra en revansjelysten ottomansk retrett og søkte tilflukt ved den russiske grensen, noe som overbeviste krigsminister Enver Pasha om armensk forræderi. For den nasjonalistiske eliten i det ungtyrkiske parti var dette anledningen de hadde ventet på. Det armenske problem skulle løses. For Enver, som militærstrategisk hadde mislykkes totalt, var det også bekvemt å skylde på armenerne. I forlengelsen av dette klimaet ble det i ungtyrkernes indre organisasjon lagt planer for utslettelsen av armenerne.
Den amerikanske historikeren og forfatteren Peter Balakian mener at etter 24. april 1915 lå veien åpen for et folkemord, da den artikulerte delen av den armenske motstand var fjernet. Å kvitte seg med intellektuelle er blitt et kjennetegn for totalitære systemer, og sjelden har det blitt gjennomført så konsekvent som i Konstantinopel.Etter drapene i Konstantinopel foregikk massakrene på armenerne i et rasende tempo, noe hendelsene i Moush den 10. juli 1915 viser. Spesialstyrker samlet armenske kvinner og barn, skjøv dem inn i låver, dynket veggene med parafin og tente på. Mennene ble henrettet med bajonetter. Det er dokumentert at ofrene for massakrer som i Moush også ble utsatt for omfattende tortur og seksualisert vold.