Fra det naturvitenskapelige til det samfunnsfaglige, og om polariseringens innebygde dynamikk.
I naturvitenskapene er det unison enighet om de grunnleggende fysiske lovene. Det gjelder også i hovedsak ingeniørvitenskapene som i høy grad bygger på disse lovene. Hypoteser om
årsaks/virkningssammenhenger innenfor teknologiske disipliner kan testes med gitte rammebetingelser i laboratoriene.
Men også innenfor det naturvitenskapelige området blir det vanskelig å komme med entydige svar på årsaks/virkningsmønstre når en skal si noe fornuftig om så vidt kompliserte problemstillinger som
klimautvikling og klimautviklingens årsaker. I klimaspørsmål snakker vi om svært mange variable og kompleks interaksjon mellom mange variable, om positive og negative tilbakekoblingseffekter, om
endringer i jordbanen i forhold til sola over tid, om solflekkaktivietet, om kosmisk stråling, om skydannelser, om interaksjon mellom luft og vann, mellom land og hav og mange andre former for
interaksjon.
Derfor er ikke enigheten like unison når det gjelder klimaspørsmål som når det gjelder basale fysiske lover. Klimaforskere, som ofte har en metrologisk utdanningsbasis, har lært mye om
kompleksiteten i klimabildet, og bruker denne kunnskapen for å lage klimamodeller. Det finnes noen og faktisk ganske mange fysikere, kjemikere og geologer, folk som har mer dyptgående kunnskap
innenfor snevrere områder, som er skeptiske til klimaforskernes konklusjoner om virkningen av de menneskeskapte pådrivsfaktorene på klimaet. Kanskje kan en si at generalistene kunne hatt behov for
bedre kunnskaper om de basale naturvitenskapelige prosessene, og at spesialistene burde hatt bedre kunnskap om de aktuelle samspillsmekanismene.
Innenfor alle ikke-naturvitenskapelige områder er det svært vanskelig å lage plausible og fremfor alt testbare teorier om hvordan verden ser ut og fungerer. Det er umulig å foreta eksperimenter
under gitte, ikke påvirkbare rammebetingelser.
Teorier i fag som økonomi, sosiologi, statsvitenskap og beslektede fag forblir i høy grad ubekreftede antagelser, som ofte har et normativt preg, og er i noen tilfeller mer et uttrykk for
teoribyggerenes ønske om hvordan verden burde se ut enn om hvordan verden faktisk er.
Det gjelder også historiefaget, og det er derfor ikke særlig merkelig at historieskrivning ikke er noen objektiv geskjeft i absolutt forstand. Noen legger særlig vekt på enkeltpersoners betydning
for historiens gang, andre på ulike åndsstrømningers betydning, og atter andre er tilhenger av den materielle historieforståelsen med klassekamp som en vesentlig faktor. Sannsynligvis har alle syn
noe for seg - neppe hver for seg, men samlet.
Historieforståelse har således et subjektivt preg og er åpenbart avhengig av den enkelte betrakters sosiale og kulturelle bakgrunn og politiske forankring i tillegg til konkrete kunnskaper i
faget. Og fordi tolkningene av historiens gang er svært avhengig av øynene som ser, er det stor uenighet om hvilke metoder som er best egnet for eksempelvis konfliktløsning.
Etter den første verdenskrigen ble Tyskland påtvunget kapitulasjonsbetingelser som var svært nedverdigende for landet og som blant annet innebar betydelige økonomiske belastninger over en ganske
lang tidsperiode. Arkitektene bak disse avtalene hadde åpenbart et svært autoritært tankesett som gikk ut på at taperen av krigen skulle straffes skikkelig og at en slik straff ville ha en preventiv,
langsiktig effekt. Det var før den demokratiske oppdragelsesmodellen var oppfunnet, og seierherrene var åpenbart tilhengere av det velkjente lærepengeprinsippet, som i hovedsak går ut på å kue folk
til lydighet og underkastelse
John Maynard Keynes, en av de mest berømte økonomene fra mellomkrigstiden, var en av noen få som ga offentlig uttrykk for at fredsoppgjøret ville kunne medføre både økonomiske og politiske
problemer for Tyskland, og at den nedverdigende behandlingen av taperen av krigen ville føre til en sterk og dypfølt revansjelyst som kunne få svært uheldige langsiktige konsekvenser. Han fikk
utvilsomt rett.
Etter den andre verdenskrigen ble det lagt vekt på å ta Tyskland hurtigere inn i varmen, og hevnmotivet ble sterkt dempet ned. Det som skjedde i de par første tiårene etter den andre verdenskrigen
var preget av en viss forsoning som blant annet førte til at tyskerene selv tok et oppgjør med sin fortid.
Disse to konfliktløsningsmetodene kan stå som eksempler på forskjellen mellom et autoritært og et demokratisk tankesett, og på hva som er polariseringsfremmende og hva som er konfliktdempende i
krigs- og fredsprosesser og andre motsetningsfylte prosesser.
Disse betraktningene er også relevante som bakgrunn for å analysere og vurdere nåtidens innvandrings- og integreringsspørsmål, og hvilke virkninger disse spørsmålene har på det almene
samfunnsklimaet.
Norge, som de fleste europeiske land, har i dag mange minoriteter fra mange land. Innvandring av noen minoriteter, og herunder muslimer, har hatt en relativ sterk økning over de siste ti-tyve
årene. Disse minoritetene og især fjernkulturelle mennesker kommer fra kulturer med seder og levesett som er temmelig forskjellig fra den vest-europeiske tenke-, være- og levemåten. Og muslimene har
brakt med seg en religion som nordmenn flest har hatt svært liten erfaring med tidligere.
Overgangen fra det monokultuelle til det multikulturelle har, slik jeg ser det, bydd på mange fordeler, men også på betydelige utfordringer.
Jeg har liten tro på at store forskjeller i seder og skikker i seg selv blir oppfattet som noe stort problem av et stort flertall av nordmenn, bortsett fra på områder der slike seder og skikker
bryter med menneskerettighetene. Naturligvis vil det alltid finnes noen nordmenn som ønsker fullstendig assimilering og noen som er imot fjernkulturell innvandring meg utgangspunkt i rasistiske
motiver. Jeg mener det er gode grunner til å anta at disse menneskene utgjør et lite mindretall. Sannsynligvis er de fleste nordmenn sterke motstandere av seder og skikker og herunder æresbegreper
som fører til menneskerettighetsbrudd, og det er antagelig en betydelig gruppe nordmenn som ser med skepsis til dem som tolker religionen islam som et totalitært prosjekt, slik militante islamister
og mange konservative muslimer tydeligvis gjør.
Siden den gjengse nordmann har begrensede kunnskaper om at muslimer kan inndeles i mange gruper - fra militant islamister i den ene ende av skalaen til sekulære muslimer i den andre - er det grunn
til å anta at ganske mange nordmenn tror at langt flere muslimer er for en totalitær statsdannelse enn det det faktisk er grunnlag for. I så måte har muslimer selv et betydelig ansvar for å korrigere
denne oppfattelsen ved at flere stemmer tar del i den offentlige debatten.
Hovedproblemet i den norske (og europeiske) debatten er dels at det er mangel på korrekt informasjon om meninger, holdninger og adferd i mange minoritetsgrupper og ikke minst når det gjelder
muslimer, og dels at sterkt høyreorienterte, henholdsvis sterkt venstreorienterte krefter har sett det som en hovedoppgave å overdrive, henholdsvis bagatellisere og bortforklare
integreringsproblemene, ledsaget av en retorikk som ofte er stigmatiserende, demoniserende og med et markant islett av hersketeknikk. Snikislamisering er et mye bruk ord av høyrekreftene og
islamofobi av venstrekreftene. Og ikke bare det: ved økt polariseringsnivå utvides anvendelsen av ordbruken til stadig nye grupper som mistenkeliggjøres for å ikke å ha det politisk korrekte synet på
innvandring og integrering, og med politisk korrekt mener jeg i dette tilfellet både venstresidens og høyresidens gjennomsnittlige oppfatning av hva som er den mest tjenelige innvandrings- og
integreringspolitikken. Polariseringen har således en dynamikk som mer og mer skiller befolkningen i to grupper der mellomstandpunkter nesten ikke lenger er levedyktige og i lav grad kommer konkret
til uttrykk.
Som jeg har vært inne på tidligere, er jeg tilbøyelig til å tro at resultatet blir en høyredreining i samfunnet, og at denne tendensen forsterkes ved økt konfliktnivå. Fornekting og bortforklaring
med bruk av stigmatiserende og demoniserende ordbruk har en større negativ effekt på folk flest enn høyresidens overdrivelser, selv om også disse har en stigmatiserende og demoniserende komponent. En
av hovedgrunnene til en slik antagelse er at dypt forankret i enkeltmenneskets finnes det en frykt for det ukjente og det fremmede, menneskelige egenskaper som vi alle vet eksisterer.
Her er jeg tilbake ved det jeg sa om utviklingen i Tyskland etter første og andre verdenskrig, der stigmatisering og demonisering var sterkt til stede hos vinnerne etter første verdenskrig, mens
holdningene til dem som vant krigen var langt mer forsonende etter andre verdenskrig.
I den norske integreringsdebatten er det viktig å unngå å skulle straffe hele tiden dem som oppfattes ikke å ha det politisk ukorrekte synet, og især hvis slike straffereaksjoner bres til
flere og flere grupper som har andre synspunkter og oppfatninger enn de politisk korrekte.
Når jeg innledningsvis sa noe om naturvitenskapene i sammenligning med samfunnsvitenskapene, var det for å påpeke at i førstnevnte tilfeller kan vi i høy grad snakke om objektive kjensgjerninger,
mens vi i sistnevnte tilfeller har å gjøre med mye mer subjektive analyser og konklusjoner. Derfor er vi alle uavhengig av bakgrunn og kunnskapsnivå mye mer likeverdige til å uttale oss om
samfunnsmessige spørsmål enn de naturvitenskapelige.
I et demokrati er det og skal det være folk flest som danner kjernen. Og folk flest har like stor rett til å mene noe som alle andre.