I denne artikkelen vil jeg vise hvordan den ideverdenen som selverklært kalles ”islamkritikk” sammenfaller med antisemittismens ideverden. Men først vil jeg grunngi hvorfor det å sammenstille disse ideene ikke bare er legitimt men også nødvendig.

Aldri mer Holocaust

Etter 2. Verdenskrig lovte alle verdens stater at den formen for menneskelig grusomhet som utspilte seg gjennom Holocaust aldri mer skulle kunne gjentas. Et viktig element i dette er kunnskap om hva som skjedde i Holocaust. Som lærer i historie i den videregående skolen, er min opplevelse at dette i hovedsak har lyktes i Norge.

De aller fleste elever kjenner både begrepet Holocaust og hovedtrekkene i hvordan dette artet seg i form av konsentrasjonsleire, gasskamre og forbrenningsovner. Mange har også fått kjennskap til personlige opplevelser av grusomhetene. Selv om det etterhvert finns få overlevende fra konsentrasjonsleirene å snakke med, har vi litteratur som Anne Franks Dagbok og en rekke filmer. Slik kunnskap gir grunnlag for å bygge opp empati og moralsk avstandtakelse. Dette er viktige elementer i det å bygge opp en folkelig beredskap mot framveksten av tilsvarende politiske bevegelser og regimer som det som utførte Holocaust.

Empati og moralsk avstandtakelse er nødvendig men ikke tilstrekkelig som politisk vaksinering mot nye Holocaust. Det er også nødvendig å forstå hvordan og hvorfor nazismen som ide kunne vokse fram og oppnå stor oppslutning i et høyt utvikla industriland som Tyskland. På dette feltet er min opplevelse fra skolehverdagen at det står langt dårligere til. Nesten ingen elever kjenner ved starten av historieundervisninga i 3. klasse på videregående til hvordan Adolf Hitler faktisk kom til makta. Mange tror han kom til makta gjennom militærkupp. Andre tror han kom til makta gjennom at flertallet av tyske velgere stemte på nazistene. Nesten ingen vet at Hitler kom til makta med rundt 1/3 av velgerne i ryggen som leder for en koalisjonsregjering med tradisjonelle borgerlige politikere.

Forståelsen av hvorfor jødehatet kunne blomstre så sterkt i store deler av Europa i denne tida er også svært begrensa. En del kjenner til at Hitler ga jødene skylda for alt som var galt, spesielt den økonomiske krisa og Tysklands tap i 1. verdenskrig. Men nesten ingen kjenner mer i detalj til hvordan den antisemittiske retorikken var bygd opp og hvordan den klarte å bli så bredt akseptert som den ble. Dette handler ikke bare om at hver tredje tysker ved det siste frie valget i november 1932 stemte på NSDAP. Det handler også om hvordan disse holdningene hadde så bred aksept at det framsto som akseptabelt for velgere og støttespillere av det ledende konservative protestantiske partiet DNVP at partiet gikk inn i koalisjon med NSDAP, og at de to partiene også fikk med seg utbrytere fra høyrefløyen av det katolske kristendemokratiske partiet Zentrum inn i regjeringa som ble dannet i januar 1933.

Nå er jeg heller ikke av den oppfatninga at slik detaljkunnskap bør forutsettes fra elevene når de går ut av ungdomsskolen. Det å formidle denne typen historisk kunnskap hører absolutt hjemme nettopp i historieundervisninga på VG3. Poenget mitt er snarere at heller ikke her blir denne kunnskapen tilstrekkelig prioritert av lærebokforfattere og lærere. Når man, som man må, må gjøre valg i hva som skal fokuseres, mener jeg at dette er en viktigere samfunnsoppgave å formidle kunnskap om enn for eksempel hvordan kampene på øst- og vestfrontene utvikla seg. Hvis elevene, som de ofte har, allerede har kunnskap om hva Holocaust besto i fra ungdomsskolen, er det å formidle årsakene til at antisemittismen kunne vokse fram i Europa på denne tida kanskje også en viktigere oppgave i videregående skolen enn å repetere og utdype hvordan Holocaust ble gjennomført i praksis.

Konkret kunnskap om den forestillingsverdenen som levde og florerte i Europa før 2. Verdenskrig har altså et konkret formål i dagens virkelighet i forhold til å kunne gjenkjenne og identifisere farene ved lignende tankesett i en tidlig fase, før slike ideologier får anledning til å vokse og spre seg til å anta genocidale proporsjoner. Men for at kunnskap om den retorikken og det tankesettet som førte til framveksten av nazismen virkelig skal kunne nyttegjøres, må det også samfunnsdebatten akseptere som både nyttig og relevant påpekninger av likheter til dette tankegodset når det dukker opp. Det må ikke aksepteres at slike påpekninger avfeies uten debatt som ”hitling”. Det gjelder sjølsagt når antisemittismen igjen viser seg i form av nynazisme eller på annen måte. Men relevansen i kunnskapene og erfaringene fra tida før 2. verdenskrig må ikke begrenses til å identifisere og påpeke hatretorikk rettet mot jøder.

Forfølgelse og i verste fall folkemord har også ramma, og kan også ramme, andre folkegrupper og religiøse minoriteter. Usaklige og upresise sammenligninger med antisemittisme skal selvsagt også påtales og imøtegåes for å hindre trivialisering av referanser av dette svært viktige historisk-politiske referansepunktet. Men dersom det er slik, som jeg mener å kunne vise at det er, at det finns svært mange paralleller mellom tradisjonell antisemittisme slik det særlig kom til uttrykk i Europa før 2. verdenskrig, og viktige deler av dagens islamfiendtlige retorikk, da er det ikke bare relevant og legitimt, men riktig og viktig å bemerke dette. Det blir da viktig ikke bare at noen påpeker dette en gang, men at det blir påpekt igjen og igjen av så mange som mulig hver gang noen gjør bruk av typer av retorikk som vi har denne typen av historisk erfaring med, sånn at ingen kan unngå å høre det, bli klar over parallellene og dermed kanskje gå en runde til med seg selv i forhold til argumentene og retorikken man bruker. At toneangivende politikere som Erna Solberg går ut med dette, blir spesielt riktig og viktig.

Fra religionskritikk til rasisme

Et hovedargument mot å sammenstille islamofobi og antisemittisme, er forestillinga om at ”islamkritikken” kun retter seg mot en ide, en religion, mens antisemittismen retter seg mot en folkegruppe. Noe slikt klart skille finns imidlertid ikke når man studerer antisemittismens historie. Også antisemittismen har sitt utgangspunkt i spesifikk kritikk av den jødiske religionen. Kritikken av jødene som folk har i stor grad vært en oppfølging av kritikk av jødedommen i det at jødene er bærere av jødedommen akkurat som muslimer er bærere av islam. Den moderne rasebiologiske forestillingsverdenen om jødene som var viktig for Hitler personlig er et mye yngre historisk fenomen enn antisemittismen, og også mye mindre viktig enn ”jødedomskritikken” for å forstå omfanget av, og oppslutninga rundt, antisemittiske konspirasjonsteorier i Europa fram mot 2. verdenskrig.

Det at også antisemittismen har gjort bruk av ”religionskritikk” kan selvsagt ikke bety at all religionskritikk framover skal måtte regnes som en form for rasisme. Både jødedommen og islam, kristendommen og andre religioner kan og skal kunne kritiseres helt legitimt for så vel metafysiske trossetninger som sosial praksis. Det som skiller saklig kritikk av jødedommen fra antisemittisk retorikk og saklig kritikk av islam fra islamofobisk retorikk er kombinasjonen av tre forhold: Mangel på kontekstualitet og mangel på proporsjonalitet i kritikken.

Mangelen på kontekstualitet handler om at kritikerne av jødedommen eller islam forholder seg til religiøse tekster fra oldtida og middelalderen som om de skulle være moderne politiske pamfletter, og til religioner som om de skulle være sammenlignbare med moderne politiske ideologier. Enten man leser Tanakh og Talmud eller Koranen og Hadith, eller for den saks skyld den kristne Bibelen eller de hinduiske Vedatekstene, kan man, dersom man leter etter det, finne autentiske sitater og passasjer som framstår som både groteske eller bisarre sett med moderne øyne. I fortolkninga av hva som er religionenes ”sanne karakter” ser man konsekvent bort fra passasjer som formidler motstridende og mer humane budskap, og fortolkninger som utøverne av religionene selv vektlegger i forståelsen av de vanskelige delene av de religiøse tekstene.

Dersom man også forholder seg til utøvernes egen forståelse av religionen, velger man konsekvent å forholde seg til de mest ortodokse, fundamentalistiske og politisk reaksjonære fortolkerne innad i religionene. Det paradoksale oppstår dermed i det at de mest unyanserte religionskritikerne og de mest reaksjonære kreftene innad i hver av religionene i praksis står sammen i den kampen om hva som er riktig fortolkning og forståelse av religionens budskap som pågår innad i alle religioner.

Religiøse mennesker må tåle å bli konfrontert med vanskelig forklarbare passasjer fra egne religiøse tekster og må finne seg i at det blir stilt spørsmål fra ikke-troende rundt det faktum at vi likevel anser våre tekster som budskap fra Gud. Det at ikke-troende stiller seg undrende og eller kritiske til at vi likevel velger å tro, er ikke rasisme uavhengig av om kritikken framstår som reflektert eller pedantisk og unyansert. Religionskritikken nærmer seg derimot ”negativ stigmatisering av bestemte etniske grupper” når den blir monoman og utelukkende retta mot én bestemt religion.

Det som har kjennetegnet antisemittisk religionskritikk er at alle mulige problematiske passasjer fra jødiske hellige tekster har blitt sett på som beviser på jødedommens iboende onde karakter, mens passasjer med tilsvarende eller tilsvarende problematisk innhold fra Bibelen blir kontekstualisert eller bortforklart. Tilsvarende skjer nå med islam. Sitater fra Koranen eller Hadith blir hentet fram for å underbygge en forestilling om at islam, spesifikt, representerer alle mulige former for ondskap. Typisk for disse ”islamkritikerne” er at de samtidig ”frikjenner” både kristendommen og jødedommen for sitater fra deres hellige tekster som framstår som like ille med moderne briller.

Et eksempel velkjent fra ”islamkritiske” nettdebattanter, er påstanden om at islam hyller pedofili fordi det finns en hadith som forteller at profeten Mohammed fullbyrda ekteskapet med sin yngste kone Aisha da hun var 9 ½ år gammel. De enspora ”islamkritikerne” velger nå å ikke legge vekt på yndlingssitatene fra jødenes hellige tekster til ”jødedomskrikere” fra tidligere tider som skulle bevise at jødedommen oppfordra til pedofili og voldtekt, spesifikt av ikke-jøder: ”Det er tillat å ha samleie med en pike som er tre år og én dag gammel” og ”En jøde kan gjøre hva han vil med en ikke-jødinne. Han kan behandle henne som et stykke kjøtt” (Gardell 2010 s. 182). Verken ”jødedomskritikerne” eller ”islamkritikerne” forholder seg til at prepubertale ekteskap verken er mer utbredt eller mer akseptert i henholdsvis jødiske eller muslimske miljøer enn i ikke-jødiske og ikke-muslimske miljøer.

Også i bruken av ”representanter” for religionen selv, opptrer antisemitter og islamofober systematisk selektivt. ”Jødedomskritikere” som i dag gjerne velger å referere til jødiske ekstremister og terrorister som Baruch Goldstein som representanter for det jødiske, og ”islamkritikere” som bruker terrorister som Osama bin Laden eller marginale politiske ekstremister som britiske Anjum Chaudhary blir framført som beviser for islams sanne karakter, har tatt det endelige steget fra religionskritikk til rasistisk stigmatisering.

Overtakelse av Europa

Antisemittismen i sin mest ekstreme form inneholder forestillinger om at jødene arbeider målbevisst for å tilrane seg makta i land etter land med sikte på verdensherredømme. Tilsvarende forestillinger finner man i de moderne islamofobiske konspirasjonsteoriene. I nazismen framstilles det som om jødiske kapitalister og kommunister arbeider sammen for å etablere et ”jødebolsjevikisk” verdensdiktatur. I denne konspirasjonsteorien er ikke-jødiske venstresideaktivister å regne som medløpere og forrædere mot det hvite kristne Europa. Også i de islamofobe konspirasjonsteoriene forstås ikke-muslimer på venstresida som medløpere og forrædere som tilrettelegger for islamsk maktovertakelse i det kristne Europa.

En nyanseforskjell er det i det at den antisemittiske konspirasjonsteorien går direkte til det politiske nivået hvor maktovertakelse fra venstresida, enten det skjer gjennom parlamentariske valg eller arbeiderrevolusjon leder direkte til innføring av ”jødebolsjevikisk” diktatur. I den islamofobe konspirasjonsteorien er maktovertakelsen gradvis og gjør bruk av demografiske våpen som fødsler og ekteskap i tillegg til asylinstituttet for å oversvømme Europa.

Selv om det her ligger noen nyanseforskjeller i den konkrete metoden for maktovertakelse, er begge teoriene like fjerne fra de empiriske realitetene. Men ved å referere til enkeltelementer av sannhet og overdrive disse massivt, har de likevel klart å overbevise en ikke ubetydelig mengde mennesker. Teorien om ”jødebolsjevismen” kunne empirisk vise til at jødene faktisk var betydelig overrepresentert blant de ledende kommunistiske revolusjonære. Leder for Den røde arme under borgerkrigen, Leon Trotskij var jøde. Det samme var den første lederen for Den kommunistiske internasjonalen, Grigorij Zinovjev. Også lederen for det ungarske kommunistiske revolusjonsforsøket i 1919, Bela Kun, og flere av de ledende tyske kommunistiske revolusjonære, blant andre legendariske Rosa Luxemburg, var jøder, i tillegg til at selve grunnleggeren av kommunismen, Karl Marx, var av jødisk opphav. Samtidig var det også en historisk realitet at mange jøder var velstående og særlig involvert i finansbransjen. Kjernepunktet, forestillinga om at de kommunistiske og de kapitalistiske jødene sto i ledtog med hverandre, var imidlertid løgn.

Teorien om at Europa vil bli til Eurabia gjennom kombinasjon av asylinnvandring, høyere fødselstall, henteekteskap og, har også små elementer av sannhet i seg. En betydelig andel av asylsøkerne til Vest-Europa har de seinere årene kommet fra muslimske land, men antallet asylsøkere som får bli er i sum forsvinnende lite sammenlignet med antallet ikke-muslimske arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa. Muslimene har hatt høyere fødselstall enn ikke-muslimer, men denne differansen er i ferd med å forsvinne helt. Ekteskap for muslimske minoritetsungdommer går fortsatt i betydelig grad i retning av foreldrenes hjemland, men trenden er nedadgående. Skulle henteekteskap fra foreldrenes hjemland kunne gi muslimsk flertall i et land som Tyskland, med dagens fruktbarhetsrater, måtte alle tyrkiske ungdommer i Tyskland gifte seg med en tyrker fra Tyrkia i flere titalls generasjoner inntil de historiske landskapene Øst-Thrakia og Anatolia, som Tyrkia består av, ville ligget fullstendig folketomme igjen, klare til å bli gjenskapt som naturlig villmark. Tilsvarende kunne et muslimsk flertall i Frankrike gjennom familiegjenforening bare tenkes om både Marokko og Algerie ble tilsvarende fullstendig avfolka.

Religiøs løgn/Taqqiya

Et felles element i begge konspirasjonsteoriene er at jøder/muslimer per definisjon ikke er til å stole på. Igjen, ved bruk av mistolka sitater fra de hellige tekstene, blir det utledet at jøder/muslimer ser på det å lyve for ikke-jøder/ikke-muslimer ikke som en synd men som en dyd eller en nødvendighet for å nå målet. På det grunnlaget kunne forestillinga om ”Den evige jøde” utvikle seg i retning eksistensen av en egen biologisk jødisk rase. Selv om jødene eventuelt sa at de hadde forlatt den jødiske troen, sa at de var ateister og internasjonalister, var alt i realiteten bare et stort skuespill for å narre ikke-jødiske arbeidere til å slutte seg til marxismen som bare er en front for jøde-kapitalistisk diktatur.

Tilsvarende blir det faktum at det overveldende flertallet av muslimer i Vesten avviser ekstreme islamister og støtter opp om progressive og eksplisitt feministiske partier ved valg, bortforklart med at muslimene stemmer taktisk i den nåværende situasjonen og venter med å vise sitt ”sanne jeg” til de gjennom innvandring har blitt flertall. Da vil de snu om og avskaffe demokratiet gjennom demokratiet og innføre et muslimsk khalifat med straffelovgiving etter modell av Saudi-Arabia eller Taliban.

På samme måte som det er umulig for en jødisk marxist å bevise for en antisemitt at han faktisk er marxist og tilhenger av et internasjonalt fellesskap hvor alle mennesker har like rettigheter uavhengig av etnisk eller religiøs bakgrunn, er det umulig for en muslimsk demokrat å bevise for en islamofob at han faktisk er tilhenger av flerpartisystem, religionsfrihet og kvinner i arbeidslivet. Han vil alltid kunne bli møtt med at det han sier bare er ”Taqqiya”. Da hjelper det ikke å forklare at ”taqqiya”, altså hvit løgn, kun handler om det ellers absolutte forbudet mot løgn i islam når man står i en akutt situasjon og løgnen potensielt kan redde eget liv eller andres liv.

Muslimer, jøder og voldtekt

Mindre ekstreme varianter av antisemittisme og islamofobi legger mindre vekt på trusselen om jødisk/muslimsk maktovertakelse og mer vekt på de angivelige nedbrytende effektene deres tilstedeværelse i samfunnet har. Påstander om at jøder/muslimer står for spesielt mye asosial adferd og ulike typer kriminalitet står her sentralt.

Forestillinga om den jødiske voldtektsforbryteren var et av de mest brukte propagandaelementene i nazistisk hatpropaganda i mellomkrigstida. Tilsvarende er forestillinga om den muslimske voldtektsforbryteren et av de mest brukte temaene i islamofobisk retorikk.

Det er åpenbart sannsynlig at det i løpet av mellomkrigsårene i Tyskland forekom at en jødisk mann voldtok en etnisk tysk kvinne. Det er også høyst sannsynlig at en ikke-jødisk mann voldtok en jødisk kvinne i denne perioden. Tilsvarende er det ingen tvil om at finns tilfeller av muslimske menn som har voldtatt ikke-muslimske kvinner. Ikke-muslimske menn har også voldtatt muslimske kvinner. Selv om ”islamkritikerne” nok vil erkjenne dette, framstiller de det gjerne som om de aller fleste voldtekter i Norge og andre vestlige land i dag begås av muslimer og hevder samtidig at noe tilsvarende ikke var tilfelle i forhold til jøder i mellomkrigstida, og at parallellen i forhold til politisk retorikk derfor ikke blir relevant fordi den ene retorikken var løgnaktig og den andre sann.

Realiteten er at verken ”islamkritikernes” påstand om at muslimer i dag er overrepresentert på voldtektsstatistikken eller antisemittenes framstillinger av den typiske voldtektsmannen som jøde har noen dekning i empiriske fakta. Det føres ingen statistikk noe sted på gjerningsmenns religiøse tilhørighet i forhold til noen former for kriminalitet. Oslopolitiet fører derimot statistikk på gjerningsmenns geografiske opprinnelse. Av kjente gjerningsmenn de siste årene har nær halvparten hatt ikke-vestlig bakgrunn. Nær halvparten ikke-vestlige forteller oss dermed at over halvparten har vestlig bakgrunn. At en person er ”ikke-vestlig” forteller oss samtidig fortsatt ingenting om personens religion. Den ”ikke-vestlige” befolkninga i Oslo kommer fra en rekke land i Asia, Afrika og Latin-Amerika og i mange av disse landene er andelen muslimer minimal. Med mindre det er sånn at ”ikke-muslimske ikke-vestlige” aldri begår voldtekter, i motsetning til vestlige, må vi legge til grunn at andelen av voldtekter begått av muslimer er vesentlig færre enn halvparten, også i Oslo. Samtidig er det ikke i Oslo, hvor andelen av muslimer er høyest, som rapporterer flest voldtekter i forhold til innbyggertall i Norge, men Finnmark, hvor det er svært få muslimer. En framstilling om at de fleste voldtektsmenn er muslimer må dermed åpenbart være direkte løgnaktig.

Med basis i at muslimene utgjør en betydelig andel av de ”ikke-vestlige” i Oslo, og en antakelse om at muslimer ikke er underrepresentert i forhold til andre ”ikke-vestlige” kan ”islamkritikerne” logisk komme i land med en sannsynliggjøring av at muslimer er noe overrepresenterte på voldtektsstatistikken for Oslo. Det er heller ikke utenkelig at tilsvarende bilder kan eksistere i andre byer i Europa med betydelig muslimsk minoritetsbefolkning. Spørsmålet er så om dette legitimerer stempling av muslimer som voldtektsmenn og islam som en religion som innbyr til dette.

Hvis man mener at en viss overrepresentasjon av muslimer på voldtektsstatistikken i europeiske storbyer i dag rettferdiggjør bruk av politisk propaganda som framhever voldtekt som et samfunnsproblem knyttet til islam og muslimer, må implikasjonen av dette bli at dersom det faktisk var en overrepresentasjon av jøder på voldtektsstatistikkene i storbyer som Berlin og Wien i mellomkrigsårene kan også politisk propaganda som framhever voldtekt som et samfunnsproblem knyttet til jødedom og jøder rettferdiggjøres. Jeg sitter ikke på noen form for statistikk som kan belyse dette.

Siden jeg uansett ikke mener at overrepresentasjon av en gitt etnisk eller religiøs gruppe på en gitt kriminalstatistikk legitimerer det å stemple hele den etniske gruppa til denne formen for kriminalitet og bruke det i politisk agitasjon, ser jeg heller ikke på det å finne ut av om jøder var overrepresenterte på voldtektsstatistikkene for Wien og Berlin i mellomkrigstida som noen viktig, eller en gang legitim, oppgave for historikere. Ser man på de sosiale bakgrunnsfaktorene som kan forklare en sannsynlig moderat overrepresentasjon av muslimer på voldtektsstatistikkene i vesteuropeiske storbyer i dag, vil man imidlertid kunne finne de samme bakgrunnsfaktorene for store deler av den jødiske befolkninga i tysktalende områder i mellomkrigstida.

En av faktorene som er korrelert med voldtektsanmeldelser, er sosial bakgrunn. Fattige og sosialt marginaliserte menn er, om de ikke nødvendigvis voldtar oftere enn sosialt vellykka menn, i hvert fall oftere anmeldt og dømt for å ha begått voldtekter. Den muslimske befolkninga i Vest-Europa har i hovedsak enten bakgrunn fra arbeidsinnvandrere fra Sør-Asia, Tyrkia eller Nord-Afrika i tida fram til den økonomiske krisa på 1970-tallet, eller fra flyktninger og asylsøkere fra muslimske land som har vært herja av krig i perioden etter 1990. Begge disse gruppene har gjennomgående en lavere sosioøkonomisk status enn majoritetsbefolkninga.

En annen forklaringsfaktor kan være at menn som kommer fra samfunn med et tradisjonelt patriarkalsk kjønnsrollemønster er mer tilbøyelige til å begå voldtekt enn menn som er vokst opp med likestillingsidealer. De landene flertallet av muslimene i Vest-Europa har opprinnelse i, er utvilsomt mindre økonomisk utvikla og mer prega av patriarkalske holdninger som typisk preger tradisjonelle jordbrukssamfunn.

Hva så med jødene i mellomkrigstida? Det er viktig her å skille mellom to grupper. ”De gamle jødene” var i stor grad assimilert sosialt og kulturelt i den tyske befolkninga. De var ofte velstående på grunn av historiske tradisjoner som knytter jødene til blant annet finansvirksomhet. Det er lite sannsynlig at denne kategorien jøder var overrepresentert på typer av kriminalitet som i størst grad begås av sosialt marginaliserte grupper. I storbyer som Wien og Berlin var imidlertid flertallet av jødene i mellomkrigstida ikke velstående ”gamle jøder” men ”nye jøder” som relativt nylig, fra slutten av 1800-tallet og fram mot 1. verdenskrig hadde flyttet vestover fra området som tidligere var del av det store polsk-litauiske riket.

Det var i det polsk-litauiske riket at de fleste europeiske jødene hadde kunnet søke tilflukt etter at antisemittismen strammet grepet om Vest-Europa, spesielt fra reformasjonen. Jødene her var ikke spesielt rike, men involvert i småhandel og håndverk, i tillegg til pantlånervirksomhet. Med delinga av Polen og begynnende modernisering av økonomien i disse områdene kom jødene under dobbelt press fra økonomiske drivkrefter som gjorde deres tradisjonelle økonomiske roller overflødige, og økende antisemittisme, spesielt fra det russiske tsarriket. Mange reiste da vestover og ble del av proletariatet i den raskt framvoksende industrien i det tysktalende området. Økonomisk var disse jødene derfor i det nedre sjiktet i samfunnet. Samtidig hadde de, i likhet med muslimene i Vest-Europa i dag, relativt nylig utvandra fra mindre økonomisk utvikla områder som fortsatt var tradisjonelle jordbrukssamfunn, med tilhørende patriarkalske verdinormer. Det er derfor ikke usannsynlig at disse jødene kan ha vært overrepresentert på de samme kriminalstatistikkene som muslimer i Vest-Europa kan være overrepresenterte på i dag. Det er samtidig sannsynlig at et lite element av tabloidisert sannhet kan ha bidratt til å gi nazistenes propaganda mot jødene som blant annet voldtektsmenn en sterkere klangbunn i befolkninga, i kombinasjon med selektiv sitering fra jødiske hellige tekster som er nevnt tidligere i artikkelen.

Konklusjon

Skal vi nå unngå nye perioder med systematisk diskriminering av bestemte etniske eller religiøse grupper og i verste fall folkemord, er det viktig å kjenne til det tankesettet og den retorikken som muliggjorde nazismen og holocaust i sin tid. Derfor er det ikke bare legitimt, med viktig å påpeke det når nye tankeretninger oppstår med klare likheter til det antisemittiske tankegodset fra tida før 2. Verdenskrig. En betydelig del av den retorikken som rettes mot islam og muslimer i dag har mange og slående likheter med antisemittisk retorikk.

Et kjernepunkt i både antisemittisk og islamofobisk retorikk er bruk av utvalgte sitater fra de hellige tekstene som presenteres på en måte som framstiller den aktuelle religionen i et svært negativt lys. Det typiske for antisemittisk retorikk er at det bare er de jødiske hellige tekstene som utsettes for denne typen ”kritikk” mens det typiske for islamofobisk retorikk er at det bare er islams hellige tekster som utsettes for denne formen for ”kritikk”.

I både antisemittismen og islamofobien finner vi en ytterliggående variant som framhever forestillinga om at henholdvis jødene og muslimene konspirerer for å underlegge seg Europa og Verden og redusere ikke-jøder/ikke-muslimer til slaver eller annenrangs borgere. Det er nyanseforskjeller i nøyaktig hvordan maktovertakelsen skal skje, men et felles referansepunkt er hvordan jødene/muslimene er allierte med den forræderiske politiske venstresida. Et annet felles referansepunkt er at konspirasjonsteoriene henter ut små elementer av sannhet som settes sammen til en gedigen løgn.

I både antisemittismen og islamofobien finner vi også en retorikk rettet mot en minoritetsgruppe hvor denne stemples som årsak til kriminalitet, og spesielt seksualforbrytelser. I denne retorikken fremmes det gjerne svært bastante påstander om omfang og andelen av jøders/muslimers andel av forbrytelsene som både mangler fullstendig empirisk faktagrunnlag og som også befinner seg skyhøyt over det som på noen måte kan sannsynliggjøres. I den grad det faktisk kan tenkes å eksistere en viss overrepresentasjon av enten jøder eller muslimer på gitte kriminalstatistikker, blir slike tendenser forklart som utslag av religionens iboende ondskap snarere enn som utslag av de konkrete sosiale omstendighetene som befolkningsgruppene lever under.