Er hatet, frykten og sinnet vårt en trykkoker som eksploderer når den ikke luftes ut, eller en muskel som blir sterkere når den blir trent? Metaforene har makt over vår mørke side.
Debatten om debatten er i full gang etter angrepet på Regjeringskvartalet og Utøya. Noen sier at vi nå må slå ned på hatpratet, forby det, gjøre det vanskeligere tilgjengelig. Andre sier at
nettopp nå er det viktig at debatten blir enda mer fri for sperrer og hindringer, og at det er debattens begrensninger som har skapt en farlig aggresjon.
Jeg tror dette skillet har lite med høyre/venstre-aksen å gjøre. Jeg tror det handler om at vi i vårt språkfellesskap har to metaforer vi gjerne benytter når vi snakker om menneskets mørke sider.
Aggresjon, begjær, angst, frykt og hat er sider ved oss selv som vi ikke kan se, og som vi derfor trenger tankemodeller og mentale bilder for å kunne snakke om. Disse modellene og bildene er vi oss
sjelden særlig bevisste, men de er viktige når vi forsøker å forstå oss selv. Ikke minst er de viktige fordi de forskjellige tankemodellene leder til ulike syn på hva som nå bør gjøres.
Noen tenker på menneskers hat, frykt og irrasjonelle aggresjon som en trykkoker. Hvis den ikke luftes ut, vil den sprenge. Hvis den holdes lukket, vil innholdet tyte ut et annet sted med enda større
kraft. «Troll sprekker i sola,» sier vi gjerne. En slik metafor tilsier flest mulig frie og usensurerte ytringer – gjerne følelsesladde, intense og umiddelbare.
Den andre modellen ser på hatet, frykten og aggresjonen som om de var muskler. Jo mer de blir brukt, jo sterkere blir de. Hvis du reagerer på motstand med å skrike eller slå, skapes et spor i hjernen
eller sjelen som blir lettere å følge neste gang du er i samme situasjon. Etter hvert skapes en sti, en vei, en autostrada. En slik metafor tilsier begrensninger på offentligheten. Det blir viktig å
få på plass mekanismer som maner til ettertanke og ro.
Den offentlige debatten i Skandinavia er preget av dette skillet. Den danske offentlighetsretorikken er at det er et udelt gode at frontene er harde, at ordskiftet har høy temperatur og at
skjellsordene sitter løst. Trykkokermetaforen dominerer stort. Svenskene, derimot, er opptatt av at det som forstås som hatefulle eller krenkende ytringer ikke skal få for stor oppmerksomhet, og at
hovedsamtalen skal preges av refleksjon og kompetanse. Her dominerer muskelmetaforen.
Så vidt jeg kan se, finnes det ingen fasit. Jeg har ikke sett noen overbevisende forskning som tilsier at den ene modellen alltid er bedre enn den andre. Et bedre spørsmål å grunne videre på kan
være: Under hvilke forutsetninger fungerer offentlig debatt som en ventil på trykkokeren? Hvilke faktorer må være til stede for at offentlig debatt skal fungere som en treningsleir for hatets
muskler? Slik kan vi komme videre fra en debatt om debatten som stagnerer. Den står stille fordi debattantene gjør bruk av til dels motstridende tankemodeller i sine forsøk på å forstå menneskets
mørke sider.
På et personlig nivå er det lurt å etablere egne grenser for hva man synes er greit og ikke greit. Det gjør vi alle sammen, mer eller mindre bevisst, uansett. Det vi ikke gjør like ofte, er å tenke
på hvordan vi skal møte ytringer som krysser våre egne grenser for det akseptable. Altfor ofte tenker vi at andres normbrudd legitimerer at vi forlater de prinsippene vi egentlig vil følge. I stedet
for å lage regler for en praktisk debatt, der folk av og til er teite, lager vi reglene for den perfekte samtalen, og blir stående motløse igjen når den ikke finner sted. Det er når andre utfordrer
dine prinsipper at de har sjansen til å skinne.
På samfunnsnivå er det viktig å huske at diskusjon ikke alltid må føre til enighet. Det viktige er snarere at flest mulig føler seg som en del av diskusjonen, og at de bidrar til
uenighetsfellesskapet. Vi bør framelske følelsen av at vi er i samme båt, og at våre politiske avgjørelser kommer fra fellesskapet og påvirker fellesskapet. Denne følelsen tror jeg er samfunnets
viktigste lim i en globalisert verden. Da må vi tørre å snakke med fienden, og vi må tørre å inngå urene kompromisser. Alle sammen.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.