Det var mektig å bo i USA i dagene etter 11. september. Å bo i Norge i dagene etter 22. juli 2011 er mye større.

Jeg husker en episode fra dagene etter 11. september 2001. George Bush hadde erklært nasjonal sørgedag, og vi bestemte oss for å komme oss ut, vekk fra TV-en. Jeg bodde i et østeuropeisk nabolag i Minneapolis, Minnesota, hvor barene og kirkene lå på annethvert gatehjørne. Rett ned i veien lå 22nd Ave Station, populært kalt «The Double Deuce», et sted der strippere kunne jobbe etter pensjonsalderen. Det var morsomt å gå innom sent på kvelden og se damene ligge behagelig henslengt på scenen, mer opptatt av å fortelle stamgjestene om en slitsom dag enn å utføre nakenakrobatikk.

I den tidlige skumringen så det stille ut, dørene var lukket. Plutselig åpnet dørene seg, og ut av The Double Deuce kom strippere og stamgjester, hver og en varsomt bærend e på tente stearinlys. De stilte seg opp langs den trafikkerte veien og klokken slo åtte. Samtidig la alle bilførerne seg på hornet og lyden var som fra en stor båt som kom ut av tåken. Det var mektig å bo i USA i dagene etter 11. september. Jeg visste at det bak de store amerikanske flagg som dekket vinduene satt noen som hadde det på samme måte som meg. Vi sto sammen – i sorgen, men også i frykten og sinnet.

Å bo i Norge i dagene etter 22. juli 2011 er mye større. Som en nasjon har vi kommet sammen – i sorgen, men også i fryktløshet, åpenhet og kjærlighet. Da jeg gikk nedover mot Rådhuset på mandag, tok jeg følge med hundretusenvis av rakryggede nordmenn av alle etniske opprinnelser. Da vi spontant løftet blomstene i været for første gang, opplevde jeg en fantastisk glede over det vakreste fellesskapet jeg noensinne har tatt del i. Jeg tenkte at ingen makt kan være større en dette. Kjærlighet overvinner frykt – hos ofre, pårørende, medmennesker – og kunne også ha gjort det hos gjerningsmannen, hvis noen hadde kunnet nå igjennom til ham før det var for sent.

Det er lettere å være sterk når man deler på det som er vanskelig. De siste dagene har jeg møtt flere blikk og gjengjeldt flere smil enn jeg vanligvis opplever på gatene i Oslo. Mitt håp er at vi fortsetter å dele, at vi fortsetter å ha mot til å se hverandre. Og at vi reflekterer litt over hvordan Norge kunne vært veldig annerledes i dagene derpå hvis fienden hadde kommet utenifra. En gjerning representerer kun menneskene som står bak, uansett opprinnelse. Jeg tror det er mange nye nordmenn som puster lettet ut i dag fordi de kan dele dette med oss, istedenfor å stenges ute i enda større grad.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.