Om det hadde vist seg at det virkelig var Al Qaida som stod bak ugjerningen, ville livet i østlige bydeler blitt et mareritt i mange år fremover. Nå må det bygges flere fora som samler.
Sist lørdag – etter en søvnløs natt – dro jeg fra Holmlia, hvor jeg bor, inn til Oslo sentrum for å se selv. Se regjeringskvartalet, høyblokken, hvor jeg på 70- og 80-tallet hadde min arbeidsplass og mitt kontor i 14. etasje, med vinduer ut mot Akersgata – gata som rommet landets viktigste aviser, som jeg daglig forholdt meg til som informasjonssjef i Justisdepartementet. Begge ”mine” vinduer var borte. Vekk. Blåst inn i vraket av en bygning som inntil 22. juli var selve styrehuset i vårt demokrati, med kapteinen, statsministeren på broen.
Der jeg stod nede på bakkenivå, så man tvers igjennom hele første etasje. Dører, vinduer og installasjoner var sprengt i biter, og kantinen, hvor jeg som enslig far jevnlig hadde inntatt middager med mine barn (selv byråkrater må nemlig jobbe overtid) var tømt for bord, stoler og dekketøy. Der ved inngangen til bygningen hadde vaktene sittet- altså i min tid, 30 år tilbake - og nikket blidt når besøkende kom inn og fortalte at de hadde en avtale med departementsråden. Hva de besøkende måtte ha i sine vesker eller under frakkene var det ikke spørsmål om, og gjestene – gjerne flere i følge – tok uten videre undersøkelser heisen oppover i nervesenteret i landets styringsverk. Denne idyllen, denne tiden kommer aldri tilbake. Slike erindringer kan være vakre og vemodige, de kan endog minne oss om viktige verdier – men romantiserende nostalgi kan også være farlig, veldig farlig. Anders Behring Breivik ville ifølge sitt 1500 siders Manifest nettopp føre oss tilbake i tid, helt til 50-årene, med hjemmeværende mødre, et samfunn uten P-piller og bare en religion, hans egen.
Rundt meg langs sperrebåndene i kjernen av Oslo sentrum stod flokker av tause tilskuere. Ryddearbeidet var ennå ikke kommet i gang. Kaoset var skremmende. I våre ører lød fortsatt skrik vi hadde hørt på TV kvelden før. Og der, like ved siden av meg stod to svartkledde kvinner i hijab, og stirret med gravalvorlige blikk på ødeleggelsene. Vakte dette minner fra egne erfaringer? Minner fra vold og ondskap de hadde søkt ly for i vår egen by – kanskje i min egen bydel, Holmlia. Og plutselig slo det meg – ja, det var faktisk som et smertelig slag: Hvor hadde disse to kvinnene nå vært hvis det ikke allerede hadde vært kjent at det var en hvit, ”kristen” mann som var tatt for ugjerningen? Hvor hadde de nå befunnet seg om det fortsatt hadde vært ”mest sannsynlig” at det var militante islamister som hadde skylden, som det het i TV-sendingene før mannen var pågrepet. Jo, de ville ha sittet bak nedrullede gardiner langt fra Oslo sentrum, med bitende angst både for seg selv og sine barn. Om det så hadde vist seg at det virkelig var Al Qaida som stod bak ugjerningen, ville livet i østlige bydeler blitt et mareritt i mange år fremover.
Jeg har i disse dager lagt ned blomster og båret lys - og grått av sorg, men også av rørelse over all deltagelse, blomsterhavet, fakkeltogene. Vi er stolte av statsministeren, kongehuset, hele folkets varme hjerte. Men vi må være forberedt på at blomster en dag vil visne. Lys vil brenne ut. Vi vil måtte erkjenne at ond og voldelig egoisme også er en del av det mangfold vi må leve videre med. Hat og fremmedfrykt vil fortsatt eksistere. De fanatiske ekstremistene er kanskje ikke så mange, men deres effekt kan være eksplosiv i mer enn en forstand. Gale fanatikere har skapt folkebevegelser gang etter gang i Europas historie.
Det kan være krevende for en moralist, oppdratt i en kristen-puritansk arbeiderkultur – som meg selv – å leve i omgivelser hvor nye innvandrere skal tilpasse seg mine idealer om trappevask og at sigarettsneiper ikke skal slenges på fortauet, men jeg innser at det fins viktigere etiske idealer her i verden. Og jeg kan si etter 25 år på Holmlia, at jeg finner disse idealer praktisert i like høy grad der ute som jeg gjorde i mitt tidligere liv på Majorstua. Som aktiv kulturkritiker forebeholder jeg meg retten til å problematisere dogmer og tradisjoner i islam og muslims kultur, på samme vis som jeg retter søkelyset mot det jeg opplever som usunne forhold i andre religiøse miljøer og karismatiske trossamfunn. Jeg vil her – for ikke å bli misforstått - også tilføye at jeg mener at vår innvandringspolitikk må baseres på en god integreringspolitikk. Mislykket integrering skaper irrasjonelle sosiale forhold, fremmedfrykt og toveis hat.
Like ved nærbutikken i Dyretråkket borettslag, en kilometer syd for Holmlia stasjon, står det en liten bronsestatue av Benjamin Hermansen. Han var mørkhudet og ble drept som 16-åring, samme alder som mange av ofrene på Utøya. Han ble stukket ned av hvite rasister i januar 2001, for 10 år siden. Det skjedde utenfor mitt rekkehus. Jeg hørte oppstyret og gikk ut for å undersøke. Der lå Benjamin på asfalten, døende. Vår reaksjon var den gang som i disse dager. Den samme ild ble tent i det norske folks hjerter – og i fakkeltoget med titusener deltakere i Oslo sentrum. Den gang som nå. Vi ville ikke ha et slikt Norge. Folk kom kjørende til Holmlia fra Frogner og Holmenkollen så vel som fra Tøyen og Grorud. For en del av dem som parkerte sine biler i Dyretråkket borettslag var nok omgivelsene en eksotisk engangsopplevelse, men de la ned sine blomster, tørket tårer, holdt hverandres hender.
Både i 2001 og 2011 var det altså etnisk norske som begikk ugjerningene som skaket hele vårt samfunn. Skaket og vekket til samlet aksjon. Vi opplevde moralske folkevekkelser. Problemet med vekkelser er at det sterke følelsesmessige engasjement som skapes, ofte ikke følges opp med retningsgivende veiledning, praktiske tiltak, ivaretakelse av de vaktes nytente motivasjon. Statsminister Jens Stoltenberg hadde et viktig poeng når han i sin tale til 150.000 ved Rådhuset, henvendte seg spesielt til de unge og ba dem videreføre sitt engasjement ved å melde seg inn i de polititiske ungdomsorganisasjonene. Det er nok liten tvil om hvilke av disse som vil nyte mest godt av Stoltenbergs oppfordring, men jeg tror han har rett, og at hans råd bør vise vei til alle demokratiske organisasjoner, også de ikke-politiske. Vårt samfunn bør nå prioritere og oppmuntre positive alternativer til holdningsløs tidtrøyte, rastløse gatemiljøer og ruskultur – og skape felles arenaer for ungdom av ulik hudfarge og opphav, blåse nytt liv i vår organisasjonskultur - den religiøse så vel som den humanistiske, avholdsbevegelsen, speiderpatruljene, fredsorganisasjonene, idretts- og friluftsaktiviteter.