Overlevende som forteller om grusomme opplevelser som ingen mennesker skulle være nødt til å oppleve noen gang, men likevel er mange av ungdommene romslige nok til å se fremover og ikke bli blindet av hat mot gjerningsmannen.
Terrorangrepene som ble utført av Anders Behring Breivik fredag den 22. juli 2011, var så voldsomme og avskyelige at det er vanskelig å fatte det. De første timene ble preget av sjokk og vantro. Er det mulig at en mann kan klare å gjøre så stor skade – på så kort tid. Tanker om Al Qaida og islamske ekstremister meldte seg selvsagt med en gang, men etter hvert så skjønte vi at det var en av våre egne som sto bak handlingene. En 32 år gammel mann fra Oslo vest har planlagt aksjonene i lang tid, laget en massiv bombe, skrevet et manifest med en begrunnelse for hvorfor han mener at dette er nødvendig og skremmende nok så virker han rasjonell og ryddig – i all sin galskap.
Selvsagt er han gal. Et normalt menneske klarer ikke å gå kaldt og rolig rundt og henrette unger, ungdommer og voksne. I over 1 time kunne han rusle rundt i fred og ro på Utøya, og jage livredde ungdommer foran seg, lokke de til seg og gi de håp, for i neste øyeblikk skyte de ned med en kraftig automat rifle. Vitnene sier at han utførte drapene med latter og jubelrop. Det beskrives som om at han nærmest koste seg under utførelsen.
Budskapet fra Jens Stoltenberg og andre er å møte terror og hat med mer demokrati og åpenhet. Dette er viktige ord. En av grunnene for at Breivik “tippet over” var at han følte seg kneblet og stemplet som rasist, når han fremmet sine meninger om flerkulturelt samfunn. Det er verdt å merke seg.
Inntrykket av ofrene på Utøya og de som overlevde, er at dette er en samling av ressurssterke og flinke ungdommer. Vitnesbyrdene om heltemot, forsøkene på å beskytte de yngste og ungdommer som ofret seg for andre er mange. Overlevende som forteller om grusomme opplevelser som ingen mennesker skulle være nødt til å oppleve noen gang, men likevel er mange av ungdommene romslige nok til å se fremover og ikke bli blindet av hat mot gjerningsmannen.
En av ungdommene sa at i stedet for å bruke livet fremover på å hate ham, så ville han heller minnes de som omkom. Det er fantastiske holdninger fra noen som har opplevd noe så brutalt.
200 000 mennesker på gatene i Oslo møttes for å hedre og minnes de døde, solidaritet med de overlevende og pårørende – men også for å enes om et budskap om fortsatt demokrati, dialog og åpenhet. Som en voldsom motvekt mot ondskapen. Det er fantastisk.
Når jeg ser og opplever all denne solidariteten og samholdet, så får jeg dårlig samvittighet for mine egne holdninger til dette. Jeg ser bildene av de smilende, livsglade og fine ungdommene. Jeg ser bildene samtidig som beskrivelsene om drapene streifer gjennom hodet mitt. Jeg bildene av mer voksne personer som ble drept i den voldsomme bombeeksplosjonen i Oslo. Vanlige mennesker som var på jobb eller tilfeldigvis passerte området.
Jeg føler et voldsomt sinne mot denne personen som sprenger en kraftig bombe midt i Oslo sentrum, uten noen skrupler eller tanker om hvem han rammer. Jeg føler et raseri mot denne personen, som fanger flere hundre barn og ungdommer i en dødsfelle på Utøya, og skyter med kraftige våpen mot det aller fineste vi har – barna våre.
Jeg skal forsøke ikke å hate ham. Jeg hater definitivt hans handlinger. Jeg hyller den gode måten som terroren imøtegås på av politikere og overlevende. Men jeg er sint og rasende på Anders Behring Breivik. For hans handlinger og holdninger. Hans totale mangel på forståelse av andre menneskers ukrenkelighet. Hans mangel på empati. Hans forskrudde ideer som han mener er god nok grunn for å utføre disse handlingene.