"Ondskap i en politisk kontekst" er ikke vanskelig å få øye på. Vesteuropa har et selvbilde som et demokratisk samfunn, men deltar i krigshandlinger som er av en større størrelsesorden enn de vi har sett i Oslo. Å unnlate å forholde seg til denne utbredte praksis, fører til en utspaltning av ondskapen og aggresjonen (fra den politiske bevissthet), som derved overføres ene og alene til den ene personen som nå sitter i fengsel. Det er en måte å kvitte seg med skylden på, og alle krigsnasjoner samler seg og skriver sine navn i protokollene og sender kondolanser.

Takk for at du klarte å rydde opp i begrepa for oss. Nistad var tydelegvis ivrig etter å kritisere Jagland. Eg for min del klarar ikkje å sjå at Jaglands bodskap er provoserande. Kva er det som bur i ryggmargen til Nistad, klarar eg ikkje å finne heilt ut av. Sjølv om han har klart å vrikke seg litt i fornuftig retning etter sitt første tøvete innlegg.

Dette med DLD og europeiske verdiar: Her er det EU som har laga eit direktiv, så å komme med at tilhengarar av DLD ikkje delar europeiske verdiar, bør underbyggast betre.

Du har rett i at min "ryggmarksrefleks" er annerledes enn din. Det jeg er redd for, er at de siste års etter min mening rimelig ærlige og saksorienterte debatt om asyl, innvandring og integrering nå skal bli avbrutt. Faren for høyreekstremisme og høyreekstremistisk vold betrakter jeg derimot som særdeles liten - forutsatt at vi klarer å bevare vårt åpne samfunn. Dette skrev jeg om i et leserinnlegg som kom på trykk i Dagsavisen igår (men ikke ble gjengitt i den elektroniske utgaven av avisen):

"Vi er alle i sorg og sinne på grunn av terroren som har rammet samfunnet vårt. I denne situasjonen er det imidlertid viktig å holde hodet kaldt. Til tross for at terroren fikk et uhyggelig omfang, tyder alt på at den ble forårsaket av én – muligens gal – person. Det er ytterst sjelden at det til de grader ”klikker” for en person at vedkommende tyr til vold for å fremme sitt budskap. Antallet politisk motiverte voldshandlinger i Norge etter krigen kan trolig telles på en hånd.

Jeg tror den viktigste grunnen til at vi har hatt særdeles lite politisk motivert vold, er at vi har et åpent samfunn der få føler at de blir stengt ute. Når det nå gjøres forsøk på å diskreditere den helt legitime innvandringskritikken for eksempel Fremskrittspartiet har stått for, blir jeg skremt. Om vi får et samfunn der avisene slutter å trykke innvandringsskeptiske leserinnlegg, diskusjoner om innvandring i lunsjpausene opphører, og folk ikke tør å besøke innvandringskritiske nettsteder av redsel for å bli overvåket, skaper vi virkelig grobunn for ekstremisme. Ja, vi ender i den fellen Breivik har satt for oss. Breivik – som midt i sin galskap trolig er en intelligent person – vet selvsagt at hans terrorhandlinger ikke vil utløse noe opprør mot det ”systemet” han hater. Det han håper på, er at det i sjokket etter terroren skal bli tilnærmet umulig å diskutere temaer som innvandring, muslimer og integrering, slik at antallet personer som føler at myndighetene, de politiske partiene og eliten ikke tar hensyn til dem, øker. Da vil også antallet personer det kan komme til å ”klikke” for øke, og Breivik vil kunne få etterfølgere.

Svaret på Breiviks syke gjerninger er derfor ikke å prøve å skru ”klokken” tilbake til en tid da det ikke var mulig å diskutere innvandring og integrering. Tvert imot er det ved å tørre å diskutere vanskelige spørsmål og å la alle meninger slippe til så lenge de ikke oppfordrer til voldsbruk, at vi motvirker politisk ekstremisme og terror."

En annen kilde til uro er at de som krever et oppgjør med det de oppfatter som islamofobi, fremmedfrykt etc, ikke har noe annet enn "flerkultur", et "flerkulturelt samfunn" og lignede å tilby, altså rene floskler. Hvorfor kan de ikke heller si hva de virkelig vil? Om de for eksempel mener at de siste års innstramninger i asylpolitikken har ført til til fremmedfrykt og rasisme, bør de åpent kreve mer innvandring, erklære at fremmedfrykten ble borte om det ble så mange utlendinger fra ulike deler av verden at Norge ble en kopi av "smeltedigelen" USA eller lignende. Da foreligger det to alternativer (mer eller mindre innvandring), og vi kan føre en saklig debatt om spørsmålet. Tilsvarende med hijab. Om noen mener det er rasisme å være mot hijab, burde de selv åpent erklære at det er viktigere at folk får uttrykke sin religiøse identitet enn at vi har et sekulært samfunn, foreslå å lovfeste retten til å bruke religiøse symboler i diverse sammenhenger (for eksempel i politiet) med mer. Da ville vi kunne føre en saklig debatt om sekularisme kontra religionsutøvelse, forholdet mellom den offentlige og den private sfære med mer.

Når det gjelder tiltak for å få et demokratisk, sekulært og åpent samfunn har jeg ikke flere enn de jeg allerede har pekt på (innlegg 16). Dessuten synes jeg vi som i Frankrike, Tyrkia og diverse andre stater burde ha lover som forbød bruk av hijab, burka og lignende kvinneundertrykkende klesplagg i det offentlige rom. Slik jeg ser det, ville det være et klart signal om at vi som samfunn ikke godtar kvinneundertrykkelse, uavhengig av hvilken hudfarge eller kulturbakgrunn kvinnene som utsettes for undertrykkelsen, måtte ha. Og jeg mener en restriktiv asyl- innvandringspolitikk som hindrer at det vokser frem en underklasse med annen etnisitet enn resten av befolkningen, vil gjøre integreringen lettere. Slik jeg ser det, er det innvandrerne selv, og ressurssvake grupper av etniske nordmenn, som taper på dagen store ikke-vestlige innvandring - ikke "hvite menn i grilldress". At det skulle være et uttrykk for rasisme å være mot denne innvandringen har jeg derfor vanskelig for å forstå.

Jeg synes Jagland har skrevet en veldig god artikkel. Bortsett fra avslutningen. Her er han for upresis. Det er sant at drømmen om den "rene" nasjon og den "rene " rase er ytterst skadelig. Men det er ikke sant at dette er nasjonalisme. Hadde det ikke vært for nasjonalismen hadde vi ikke vært et selvsetendig land. Det var nasjonalismen som seiret i 1814 og 1905. Den skapte framskritt og rettferdighet i hele Europa, noen stder helt fram til vår tid. Noen steder er den fremdeles en positiv og nødvendig kraft. Men det var når vrengebildene av nasjonalismen kom, når den ble ekskluderende og selvgod, det gikk galt. Jeg mener at den nasjonalismen som hittil har sørget for å holde oss utenfor EU, er en god ting. For EU er ikke noe særlig til demokrati, iallfall ikke enda. EU styrer fortsatt på premissene til de som først og fremst skal tjene seg styrtrike, og som sitter på alt for mye økonomisk makt. Selv om jeg ser positive utviklingstrekk også.

Det er ikke sant det du skriver her. Det er ingen som har gått inn for å forhindre at Frp tar opp innvandringspolitiske spørsmål.

Det er en mulig utvikling, som han og hans følgesvenner gjerne kan ha tenkt på. Så du peker på en fare som eksisterer. Han har jo et veldig langt tidsperspektiv i sitt manifest. Viss han har tenkt dette sammen med andre, kan det også være at det finnes tilleggsprogrammer, taktikk og strategi som vi ikke har hørt om enda. Det er ganske mye høyreekstremisme der ut og i Norge, av forskjellig slag. Det kan godt hende alle disse høyreskstreme samler seg og under nye og endrede programmer. Det har skjedd før. derfor må ikke det skje, som du her skriver om.

Det Husby sa om nasjonalisme i sitt innlegg nr 23 er egentlig veldig viktig.

Det har jo vært perioder, også her på Nye Meninger, at ordet nasjonalisme nærmest har vært spyttet ut som et skjeldsord.

Nå har begrepet nasjonalisme blitt så ødelagt av nazistene under krigen at det blir vanskelig å ta det tilbake i ordets positive betydning. Det gledet meg derfor enormt da statsminister Stoltenberg under krisen snakket om "vår nasjonale identitet".

Og det gjorde både han og Storberget med norske flagg i bakgrunnen.

Dette er tull og vrengebilder, Nistad. Begrepet flerkulturelt samfunn er ikke en floskel. Men foreløpig legger mange helt forskjellige ting i det når man debatterer. Og det er jo ingen som har hevdet at "innstrammingen i asylpolitikken" har ført til fremmedfrykt og rasisme. Her konstruerer du noe som ikke er tilfelle. Når det gjelder fremtiden vet vi jo egentlig lite om hvordan verden vil se ut, men det er jo ingen som har vært for masseinnvandring som du prøver å påstå. Jeg synes selv ikke noe om de klesplaggene som skjuler personene. Jeg går gjerne ut å kritiserer lukkede klesplagg. Men jeg har ikke tenkt å ANGRIPE personene som bruker dem for det. Ingen kan bestemme hvordan en annen person skal kle seg annet enn i organisasjoner der man blir enig om å ha en uniform.

Nå, har ikke mine valg blitt registrert. Jeg har ikke fått melding om nye innlegg. Jaja, men noen kommentarer.

Nistad er igjen saklig og han har et poeng i det han nevner at også tilhengere av det "flerkulturelle" må finne seg i kritikk, da de har anammet et begrep som etter mitt syn egentlig har erstattet det gamle, rasebiologiske synet, ettersom "kultur" her synes å bety noe som bestemmer og definerer oss som individer. Både Nistad og jeg synes å være av samme oppfatning; at det er vi som individer, som bestemmer hva kulturen skal være.

Derfor er det også en selvfølge, egentlig, at vi skal stå for det vi mener er verdt å ta vare på og kjempe mot de som mener at det ikke er det. Det blir imidlertid problematis når vi ikke helt tar konsekvensene av en slik tankegang, men fortsatt synes å mene at visse mennesker har vi ikke "bruk for" i vårt samfunn, kanskje ikke så mye basert på "kulturelt" opphav, denne gangen, men på sosial status, utdanningsnivå etc.

Hvis vi nå skulle applisere en slik tankegang og holdning på de hjemlige forhold, så burde egentlig ikke jeg selv ha mye å tilføye samfunnet, ettersom jeg har minimalt med skolegang og ikke så mye som examen artium å vise til. Min sosiale bakgrunn er kanskje heller ikke så mye å skilte med om man skal være riktig nøye på det:)

Naturligvis ser alle at en slik tankegang er latterlig. Hvorfor er den ikke mere latterlig når vi diskuterer innvandrere? Da er den plutselig "saklig".

Saken er imidlertid den at innerst inne og dypest sett, bygger alle mennesker på samme grunnlag. Vi har kanskje ikke noe annet ord på dette enn det "menneskelige" og det lar seg kanskje vanskelig bevise på et empirisk grunnlag, men det er denne troen på det alment menneskelige som alle og enhver av oss deler, som vi hevder å bygge det vi stolt kaller vår "kultur" på og som vi hevder å ville forsvare.

Om det forsvaret innebærer at vi samtidig mener at visse grupper av mennesker ikke dekkes av denne tankegangen, er vi inne på et galt spor. Det sporet leder mot det som tidligere ble definert som rasisme, men som vi i dag behøver et nytt begrep for. Det er imidlertid, slik jeg ser det, den samme tankegangen vi tidligere benevnet som rasisme. Innholdet er det samme uansett om de ytre definisjonene har endret seg.

Rasisme var en gang stuerent, også for de som hevdet at alle raser stod likt og skulle behandlet likt. De trodde også på at mennesker kunne defineres etter hvilken rase de tilhørte og således trodde de også på de rasemessige idéene og så ikke hvor feilaktige de var. På samme måte må vi se oss selv i speilet når vi sier at vi tror på det flerkulturelle samfunnet. Hva legger vi egentlig i dette begrepet. Er folk fra andre kultursfærer vesensforskjellige fra oss på noen måte?

Hvis vi altså skal ta de fulle konsekvensene av det både Nistad og jeg hevder, betyr det at vi ikke kan bygge en innvandringspolitikk på kategorier som vi egentlig ikke tror på. Å gjøre det, er ikke annet enn rasisme.

Altså må vi nærme oss det hele på en annen måte. Finnes der problemer? Ja, utvilsomt - men problemer har minst to sider og når det gjelder innvandring så kan man si at "it takes two to tango". Man kan ikke rette pekefingeren kun i en retning. Mange vil helst ikke innse at verden er kompleks og vil helst forenkle tilværelsen. Det slår imidlertid tilbake før eller senere. Vi må forholde oss til virkeligheten slik den er og en del av denne virkeligheten er at vi alle er mennesker. En klisjé, kanskje, men ikke om vi innser den hele og fulle betydningen av det. Det innebærer at på dypet av oss alle, finnes det vi deler og det som kalles det menneskelige.

Og igjen; dette har ingenting med at vi ikke kan ta et valg og anse at visse verdier er mere verdt å forsvare enn andre - men dette forsvaret kan ikke rette seg mot andre mennesker som vi artsbestemmer på den ene eller den andre måten. Dessuten, hvis vi virkelig tror på visse verdier, hvorfor denne angsten og frykten? Er det fordi vi innerst inne ikke står for de verdiene vi så lett tar i vår munn men egentlig helt andre? Forakt for svake eller for uverdige grupper?

Vi bør tenke oss godt om, spesielt om vi virkelig vil være ærlige. Jeg har ikke sett så mye til en slik ettertanke, saklighet og skånselløst ærlighet i debatten i det siste. Den begynner å dukke opp nå. Dessverre ser det ut til at en tragedie måtte til for å åpne øynene våre. La oss prøve å holde dem åpne også i fortsettelsen.

PS: Jeg får ikke tid til å lese korrektur. Arbeidet venter.

Stor takk til Hildonen, som makter å debattere anstendig og skarpt, samtidig som han tenker friskt og utenfor de vante løyper. Sjelden vare!

Mens tusjen tørker, noen tanker om dette med slør og slikt. Det er jo noe pussig at mange som er så opptatt av kvinnenes stilling i muslimske land, ofte ikke er så nøye på akkurat det i sitt eget. Jeg sier ikke at dette gjelder Nistad, men hvor mange av de er det som med loven i hånd vil forby hodeplagg, som også støtter opp om kjønnskvotering f.eks?

Mitt inntrykk er at da heter det ofte at slike ting løser man ikke med lov og påbud, men man kan altså gjøre det når det gjelder muslimer?

Noen hevder at det de vil til livs, er heldekkende slør og det ut i fra sikkerhetshensyn. Da burde vel slike motorsykkelhjelmer med mørke visir også forbys?

Men hvis man nå virkelig er bekymret over de muslimske kvinnenes stilling, så går jeg ut i fra at man er villig til å samarbeide med de muslimske kvinnene som kjemper for det samme, ofte med Koranen i hånd? Eller er problemet at man kun aksepterer ikke-religiøse, sekulære muslimer? Som de med litt kjennskap til området vet, så finnes det millioner og atter millioner, ja, kanskje vi heller kunne snakke om tall rundt og over milliarden - som regner seg som troende, gudfryktige muslimer men som langt i fra understøtter fundamentalistenes og fanatikernes holdninger og tanker. Det finnes store muligheter for å finne meningsfrender blant muslimer, også når det gjelder slikt som slør og annet smått og godt.

Det er også en ganske diversifisert gruppe mennesker, de som vi benevner muslimer. På samme som kristne. Det finnes terrorister som hevder at de er muslimer, akkurat som det finnes terrorister som hevder at de er kristne. Det er imidlertid hverken islam eller kristendom som gjør dem til terrorister. Heller ikke "kulturen" deres. Eller "rasen".

Heidi Stakset skriver:

"Vesteuropa har et selvbilde som et demokratisk samfunn, men deltar i krigshandlinger som er av en større størrelsesorden enn de vi har sett i Oslo."

Dette er en god og viktig observasjon. Da bomben rammet oss sist fredag tenkte nok de fleste av oss på disse tingene. I hvert fall gjorde jeg det, før den unevenlige massemorderen ble pågrepet på Utøya. Norge er et land i krig. Jeg ventet på et anslag mot oss fra jihadistiske krefter. Våre politikere og generaler og andre maktmennesker har sveket "fredsnasjonen" på den måten, godt hjulpet av tildels ukritiske massemedier. Vi kan ikke være naive og tro at vår krigføring ikke vil føre til konsekvenser for oss. Sånn sett kan vi se mye værre ting i framtiden, enn det vi har vært vitne til. Jeg håper vi ikke gjør det, men det er fremdeles en meget farlig tid, og vi må jobbe for endring i kursen. Å jobbe for fred og nestekjærlighet medfører altså å kjempe i mot myndighetene i dette landet. Slik har det vært og slik vil det fortsette å være. I alle fall så lenge vi er et NATO land.

Ganske kort; jeg mener at alt har sin tid og hvis en tendens, idé eller tankeretning lever utover sin tilmålte tid, vil vi snart se vrengebilder tre frem. Vi ser dette i religion for eksempel, hvor fundamentalistiske retninger forvrenger religionens opprinnelige idé. Nå skal jeg ikke gå videre inn på hva denne måtte ha vært, men nøyer meg å ta dette som et eksempel.

Nasjonalisme bør være passé i dag, på samme måte som idéen om raser er det. Dette gjelder spesielt nasjonalisme som også tar opp i seg tankene om etnisitet, det vil si at nasjon og etnisitet hører sammen. Jfr. tanken om etniske nordmenn. Jeg, blant andre, er ikke en slik, så vidt vi har kunnet finne ut av våre røtter, mere enn trehundre år tilbake i tiden. Samene - som også er et av mine folk - er ikke etniske nordmenn. Hva gjør vi med det?

Jeg tror vi må forlate all nasjonalisme. Det betyr ikke at vi ikke kan sette pris på det landskapet vi fødes inn i, men dette landskapet er ikke forbundet med visse etniske grupper. Ei heller visse kulturer. Landskap, miljø og klima kan påvirke oss og der i gjennom våre kulturelle uttrykk og alt dette eksisterer i en vekselvirkning - men det gjør det for absolutt alle som bosetter seg i det samme landskapet. Uten unntak.

Det jeg tror vi ser, er de siste krampetrekningene fra en døende idé, nasjonalismen. De som identifiserer seg med denne, vil naturligvis føle en form for dødsangst og de reagerer ut i fra denne. Vi andre forstår ikke hva de er så redde for. Det er jo ikke vi som mennesker som er truet, kun en av våre idéer, en idé som tiden har løpt i fra.

Jeg er enig med det du skriver i ditt innlegg nr 10. Men jeg har noen få innsigelser til det ene avsnittet der. Jeg er også enig med Nistad med en god del av det han skriver. Jeg syns du avfeier denne påståtte angsten alt for fort. Det vil si kan noe av denne angsten være begrunnet og "rasjonell". Jeg har tidligere nevnt hvor irrasjonelt det er å framstille en gruppe mennesker i samfunnet (muslimer) som femtekolonister som skal ta over landet etc. Men kan det være at deler av denne "frykten" (hvis man kan bruke ordet frykt) er i realiteten godt begrunnet? Det er spørsmålet vi må tørre å spørre oss selv - før vi avfeier alt som ubegrunnet og irrasjonelt.

Ellers så syns jeg Nistad sier det meste. Kritikken av multikulturalismen (jeg er kritisk til multikulturalismen også - og min kritikk er i samsvar med den britiske forfatteren og samfunnsdebatten KenanMaliks kritikk) er ikke nødvendigvis motivert av at samfunnet skal være mindre flerkulturelt - men at man skal være forsiktig med identitetspolitikken og den multikulturelle politikken (multicultural policy). Som Kenan Malik selv sier: Multikulturalismen hindrer etnisk mangfold. Fordi denne formen av politikk (uansett hvordan man vrir og vender på det) essensialiserer individet som befinner seg i en bestemt religiøs og/eller kulturell gruppe. Dette er uheldig - siden et individ er først og fremst et individ. Kultur, politisk ståsted, etnisitet etc kan forklare vedkommendes bakgrunn - men det er aldri nok til å forstå vedkommende - dvs fullstendig. Forstår du hvor jeg vil hen med dette her?

Den har vært en forutsetning for demokratiske fellesskap, og den har vært utgangspunkt for eksklusjon og til og med krig. Utjevnende på innsiden, konfliktskapende på utsiden.

Jeg tror nasjonalstaten har kommet for å bli. Det ville være synd hvis folk ikke følte tilhørighet til de fellesskapene der avgjørelser tas. Men det er verdt å kjempe for at nasjonalismen defineres av statsborgerskap og ideer man kan tilslutte seg, og ikke på halv-etnisitet og andre faktorer man ikke selv er herre over.

En sunnere nasjonalisme definerer seg utifra hvordan vi ønsker at Norge skal være, fremfor en nasjonalisme som definerer seg utifra hvordan Norge engang var. Norges historie er uansett såpass mangfoldig at det ikke finnes noen naturlig fasit i historien heller.

Nistad virker også å ønske at alle som ikke er enige i hans og andres innvandringskritiske synspunkter, skal vise seg å tilhøre en bestemt kategori som skal inneha bestemte oppfatninger. Når vi ikke ser ut til å stemme overens med hans ønskemål, ser han ut til å anta at den eneste mulige forklaringen må være at vi ikke er ærlige. Der i fra ligger det nært til hands å tro at vi handler ut i fra en skjult agenda. Ja, kanskje vi rent av tilhører en okkult sammensvergelse!?

Jeg håper virkelig ikke Nistad tror dette, men den ene tanken leder lett til den andre. Ettersom jeg ikke tilhører en slik skjult sammensvergelse og heller ikke har en skjult agenda jeg ikke vil frem med, så kan jeg bare tale for meg selv.

Dette ser jeg kun som enda et forsøk på å forenkle debatten. Det eksisterer ikke kun to alternativer, uansett hvor mye noen skulle øsnke at verden var så enkel. La meg kort redegjøre for mitt eget syn. Ja, i en ideell verden så jeg helst at det ikke fantes noen restriksjoner på hvor i verden vi vil dra og hvor vi vil bosette oss. Men nå er det slik med oss mennesker at vi kan ha idealer, men at vi allikevel innser at virkeligheten setter sine begrensninger og vi forholder oss til dette, ikke fordi vi anser dette å være idealer men beklagelige nødvendigheter. Om det da finnes andre som anser at tingenes tilstand er deres ideal, er så sin sak. Det har jeg ingen formening om.

Vi må altså ha en innvandringspolitikk. Men ettersom denne er å anse som en beklagelig nødvendighet, er det ingen grunn til å idealisere denne eller å omfavne den med begeistring. Gjør man det, må det være lov å stille spørsmål ved hvorfor man anser dette å være et ideal. Så spørs det om svarene man får, vil være ærlige.

Som det er, anser jeg at innvandringspolitikken må bygge på et juridisk holdbart grunnlag men den må også være etisk og moralsk forsvarlig. Hvis man anser at dette er underordnete og mindre viktige sider ved det og at det viktige er at man må slå vakt om vår "kultur", reiser det jo straks spørsmålet om hva som egentlig menes med denne "kulturen". Hvis man med det mener at et samfunn må bygge på åpenhet og demokrati, et rettferdig rettssystem og moralske og etiske prinsipper som vi holder for å være høyverdige, må man også kunne stille spørsmål ved om man samtidig kan utestenge visse grupper ut i fra bestemte kriterier, enten de er geografiske eller "kulturelle", sosiale, økonomiske eller andre.

Det jeg og mange andre med meg, synes å mene, er at vi må si i fra hvis man i innvandringspolitikken tøyer grenser som det ikke er etisk og moralsk forsvarlig å tøye hvis vi mener alvor med våre edle prinsipper som vi hevder at vi er beredte til å forsvare. Hvis man endatil tøyer på juridiske grenser, noe ganske mange juridiske eksperter har påtalt i en del tilfeller, er det på høy tid å rope et varsko.

Det står enhver fritt å mene at alt slikt ikke betyr noe og at det viktigste er at vi beskytter oss mot innvandring fra bestemte grupper, koste hva det koste vil, men da bør de også være ærlige nok til å si fra at de ikke bryr seg så mye om slike prinsipper som man mener at vårt samfunn bygger på. Da vil jeg hevde at de har andre beveggrunner. Sannsynligvis fatter de fleste av de som har slike meninger, ikke omfanget av disse beveggrunnene. Det er lett å lure seg selv, mye lettere enn å lure andre.

Det er altså forskjell på hva vi anser for å være beklagelige nødvendigheter og hva vi anser som det ideelle.

Naturligvis kan frykt være godt begrunnet. Dette gjelder spesielt frykt for hva fanatikere kan stelle i stand med.

Hva jeg mener med at en del som identifiserer seg selv med en idé, vil føle en form for frykt i det denne idéen er i ferd med å ende sitt livsløp, er noe annet. Slik jeg ser det, er det den samme frykten mange menn føler i det de identifiserer seg sterkt med sitt kjønn. Det vil si at de ser seg selv som først og fremst som et kjønnsbestemt vesen, som et menneskelig hanndyr. Da er det naturlig at de vil føle en form for frykt i det utviklingen er i ferd med å løpe fra en slik identifisering.

Ellers virker det som om vi er enige. Jeg mener også at hele tanken om multikulturalisme er forfeilet i det den bygger på den samme feiloppfatningen av hva kultur er, som motstanderne bygger på.

Til slutt, som en kommentar til det andre innlegget som hevder at nasjonene vil består - det vil bare tiden vise. Jeg tro det ikke. Det var en idé som oppstod. Utviklingen er i ferd med å løpe fra den - og når sant skal sies, opplever jeg den selv som en noe pussig idé:) Det kommer vel av at jeg har flyttet på meg sikkert 100 ganger eller mere i mitt liv. Da blir slike tanker noe fremmede. Jeg har ikke sett at gresset har spesielle, nasjonale kvaliteter noen steder, selv om grønnfargen kan variere, i motsetning til hva ordtaket hevder...

Jeg synes Jagland har skrevet en veldig god tekst, men jeg mener han bommer når han setter likhetstegn mellom tanken om "den rene nasjon" og nasjonalisme.

Flere av våre fremste nasjonalistiske tenkere var også blant de mest inkluderende - Henrik Wergeland, Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Nordahl Grieg, for å nevne noen. Det handler om hva man legger i begrepet "nasjon" - om man ser på det som en mytologisk konstruksjon der ånden fra våre forfedres forfedre definerer nasjonen eller om man ser på nasjonen som det samlede kulturelle uttrykket som eksisterer i dagens virkelighet. Når for eksempel moskeene i Oslo holder åpent hus for alle og talsmenn for moskeene uttaler at de er stolte over å være norske, gir det oss en mulighet til å skape en inkluderende nasjon, en nasjon som ikke bare er definert av hardingfeler, selbuvotter og brunost.

Det er skummelt når vi lar isolasjonistene definere nasjonen, når mediene omtaler rasister og nynazister som nasjonalister. Wergeland ville vridd seg i graven av vemmelse. Nasjonen er her og nå.

Norge har historisk sett vært en enfoldig (ja jeg ser den ;-) nasjon. Selv om det i den senere tid er blitt in å dra fram samer og vikingetokter som bevis på etnisk mangfold og innvandring.

Nå blir vi som bor i bushen fortalt at vi er blitt en flerkulturell stat. I praksis så er vel andelen ca 5 %, og mangfoldet er lite synbart utenfor Groruddalen og Fjell i Drammen. Men med den takt nye mennesker blir nordmenn, er det kun et spørsmål om få år før begrepet blir mere dekkende.

Det som en må regne med er at mange nyankomne velger å assimilere seg, og vi med dem, det vil si stifte familier på tvers av etnisitet og kultur. Familiebånd er viktige for fred og harmoni. Mye av mangfoldet glir inn i norske rammer og vil selvsagt prege kulturen.

Men det er et faktum at majoriteten av nye landsmenn ikke kan assimilere seg av religiøse grunner. Framtidens Norge blir derfor en nasjon som er delt av religiøse grenser.

En stort sett enfoldig nasjon går ikke mot mangfold, men mot tofold. Der staten har gitt og gir konsesjoner av religiøs art, paradoksalt nok etter at alt som smaker av annen religion er utradert fra skoler og mestedelen av det offentlige rom. I samme gate, for helsa sin skyld, ligger også begrensninger på ytringsfriheten.

Det skal statsmannskunst til å takle dette i fremtiden.