Det fins trolig en forklaring på at den situasjon Balliere beskriver ikke kalles sorteringssamfunn. Vi har nemlig bygd et velferdssamfunn, den norske modellen, som er et forbilde for alle verdens nasjoner, og som våre politikere soler seg i glansen av.

At denne velferdstanken inneholder sortering av mennesker som skiller seg litt ut fra massen, passer ikke i glansbildet. I vår selvtilfredshet passer ikke en politisk villet utskilling av mennesker, som kan sammenlignes med apartheid for dem som rammes. Ekstra provoserende blir dette når det er samfunnets hjelpere som gjør ting i beste mening..

La meg sitere tidligere stortingsrepresentant Inge Lønning:

Det verste du kan gjøre mot et menneske er å frata det ansvar og begrunne det i omsorg.

Nettopp dette skjer i stor skal i forhold til funksjonshindra, som har provosert meg til å sette navnet Apartheid på norsk om min samleside rundt slike temaer.

Prisen for et likestilt samfunn

Et likestilt velferdssamfunn koster penger. Alt rundt oss koster, men vi har brukt alle disse billionene for å bygge en velferdsstat som prioriterer de som har det best fra før. Kjønnslikestilling er viktig, men den kostet også å gjennomføre. På sikt har kostnaden likevel vært verdt det.

Funksjonshindra er sykeliggjort og fratatt retten til å delta i bygging av landet. Eldre opplever noe av det samme, og det vil være ondsinnet om jeg sier at de nå lever med det de selv har skapt.

Friske funksjonshindra har måttet leve livet ut, hvor de er fratatt retten til å yte etter evne, og mottar det en lokal saksbehandler hevder er deres behov. "Gjør din plikt, krev din rett", er en av gunntankene bak den norske modellen.

Hva funksjonshindra sjøl gjøre, og hva de bør kreve, har forsvunnet underveis.

Moralens pris og BPA

"Sannsynligheten for et verdig liv for et funksjonshemmet barn øker med de økonomiske midlene som stilles til rådighet," skriver Balliere.

Det er en korrekt antakelse. Men bak de økonomiske midlene ligger en virkelighet som byråkratene gjerne hopper bukk over. Av landets kommune vil jeg særlig nevne Hortens korstog mot funksjonshindra. I sine angrep mot funksjonshindras egen løsning for likestilling i samfunnet, BPA - borgerstyrt personlig assistanse, har de slengt rundt seg med tall og bekymringer for ukontrollerte kostnader.

Det de  - og deres departementale støttespillere - hopper over, er at det til slike forbedringer også knyttes store plussverdier, ECON-rapporten mfl:

• En human gevinst knyttet til at vi går fra et lagdelt og diskriminerende samfunn, til et likestilt og verdig samfunn. Folk får delta i arbeidsliv, kulturliv, foreningsliv, politikk og sosialt. Dette er "Moralens pris", en pris vi bør betale.
• Mange bruker sin BPA-ordning til å skaffe seg utdanning og arbeid. Færre mottar trygd og flere betaler skatt.
• Institusjonsplasser kan reduseres, ved at flere bor i eget eller foreldrenes hjem.
• BPA til personer med kognitive og/eller fysiske funksjonsnedsettelser fører flere foreldre i arbeid.

Slik kan man fortsette. Ethvert regnestykke må inneholde både pluss- og minuselementer for å være i nærheten av fasit. Det er politisk juks å motsette seg reformer ved, som Horten, ikke å vise hele bildet. BPA er et frigjøringsverktøy som er utvikla av funksjonshindra sjøl, og som nettopp skal gi frihet og sjølstyring i eget liv.

Kongsberg er blant de kommunene som nå vil erstatte funksjonshindras eget verktøy BPA til en slags KPA, uriktig fortsatt kalt BPA. Den såkalte brukerstyringa blir fjernet til fordel for valgfrihet innen snevre kommunaldefinerte behovsområder. Friheten til likestilt livsutfoldelse blir borte.

I Vestregionen har dette medført at funksjonshindras eget ideelle og ikke-kommersielle samvirkelag for BPA-tilrettelegging ikke vil levere anbud, simpelthen fordi det skisserte opplegget bryter de frihetsidealer som funksjionshindra har slåss for de siste 30 år. Dette er oppsiktsvekkende, siden ordningen er utvikla av ULOBA i Drammen/Vestregionen. ULOBA vil heller risikere nær 20 prosent av omsetningen sin, framfor å fronte en ordning som bryter ideen bak og målet med BPA.

Internflyktninger

Mange gode bo-kommuner har opplevd det Balliere beskriver. Famlier flykter fra dårlige kommuner for å få et verdig liv. Jeg kjenner ikke Kongsberg spesielt, men tar ham på ordet.

Kommunenes problem er at kortsiktige utgifter kveler mulighetene for langsiktige strategier. Får å oppnå reell likestilling, tror jeg reformer for funksjonshindra må bekostes av staten.

På en reportasjereise i kraftkommunen Modalen spurte jeg om BPA. "Nei, det har vi ikke. Men vil han ha det, skal han få det," svarte denne mellomlederen. I Fedje, noen mil lenger ute, uten kraftinntekter, ville trolig to mennesker på en dyr ordning sprengt budsjettet. Slike forskjeller kan vi ikke ha i en forbilledlig velferdsstat.

Likestilling

Som Balliere er jeg opptatt av den tause og usynlige diskrimineringen av funksjonshindra. De er bortstuet. Men også der han peker på solskinnshistoriene, vil jeg påpeke diskriminering.

Mennesker med mindre kognitive funksjonsnedsettelser havner i beste fall i verna bedrifter med lommepenger i stedet for lønn. Mange av disse kan med enkel tilrettelegging gjøre oppgaver som må gjøres i alle bedrifter, og få fullgod tarifflønn. I Ballieres Vestregionen kjenner jeg bare til at dette skjer i funksjonshindras eget samvirke ULOBA.

Er det virkelig opptimalt i en bedrift at folk med timepris på 2000 kroner skal løpe etter kaffe, stikke innom lageret for å hente eller levere, og mye anne i løpet av arbeidsdagent, som en med Down syndrom kan gjøre for 150 kroner. (Ti kroners vernelønn ser jeg på som et overgrep i seg sjøl).

Sint

I en annen debatt skriver Balliere dette om meg: "Rent teknisk har du nok en del poeng, men din fiendtlige stil egger til konflikt."

I den debatten er jeg uenig med ham. Men her passer det kanskje, jeg blir forbannet, opprørt og lei meg - alt på en gang.

Skal funksjonshindra stå med lua, cap'en, i handa i nye ti-år, vil de ikke bare være sykeliggjort. De vil bli symbolet på dobbeltmoralen både i samfunnet og oss selv som måtte akseptere slik håndtering av våre medmennesker.

Det er en viktig debatt Balliere legger opp til. Jeg håper bare at mitt sinne ikke har avsporet den fullstendig.

Terje Marøy

Stigmavakta