For å si det slik Jonny så er jeg veldig glad i å skrive, jeg elsker lyden fra tastaturet, det er som musikk i mine ører, så derfor skriver jeg ofte mye og langt. Bare for å ha det sakt, ikke så
mye for å høre min egen røst, men lytte til lyden av fingrene som flyr over tastaturet.
Hvis du ikke gidder å lese alt det jeg skriver så er det ikke mitt problem, det er ditt valg, men velger du så å svare så forventer jeg at du har tatt deg tid til å lese hele innlegget for det
kan hende jeg venter med det viktigste til slutt, og det du ønsker svar på etter å ha skrevet x- antall sider. Slik jeg gjorde engang jeg skrev til ligningskontoret i Skien, for mange år siden, da
skrev jeg en reiseskildring fordi jeg var på ferie, på haiketur gjennom Norge, Finland og Sverige og helt på slutten kom jeg fram til hva saken gjaldt. De på ligningskontoret i Skien storkoste seg og
mitt brev på flerfoldige håndskrevne sider gikk på rundgang, der de drømte om ferie, midt på sommeren, i solsteiken og så fikk de den bunken med reisebeskrivelse og min sak ble behandlet på en
overraskende positiv måte, det jeg håpet på å få utsettelse på, noe restskatt ble slettet, der og da!
For det andre så var ikke mitt utgangspunkt å svare på dine sprøsmål, men for å komme videre i dialogen om sider ved dette med å at vi tillater at folk passerer våre grenser, våre
landegrenser, men ikke bare det, også passerer våre lokale grenser og hvilke holdinger vi har til det.
Fordi jeg tro at alt dette henger sammen, spesielt dette med hvordan vi forholdet oss til hverandre hvordan vi bedømmer hverandre, hvem trykker vi til vårt bryst, hvem liker vi, og så videre.
Denne ofte generaliseringen om at vi liker noen, lokalt, sambygninger og så videre. Andre ganger aksepterer vi noen, uforbeholdet at de er våre naboer, andre er vi langt mer skeptiske over. Kom over
en kommentar, et sted, husker ikke hvor, men det var en som hadde veldig i mot at så mange innvandrere kommer til landet. Da spurte vedkommende denne eldre damen, men du har jo så god kontakt med en
bestemt kar som er også en av de som du har så mye imot skal bosette seg her i landet. Kvinnen svarte da: "Men han kjenner jeg jo!"
Det er jo ganske typisk, ofte de vi kjenner aksepterer vi mens de vi ikke kjenner og enda mindre kjenner bakgrunnen til, kulturen til, og så videre er vi langt skeptiske til og vil heller ikke
forholde oss til. Dette er typisk for mye av de holdningene vi opplever og den motstanden mot innvandring, generelt sett.
Det du er inne på i din spørsmålsrette vedrørende, konkret Maria Ameile, de lovbrudd du viser til og som jo hun har gjort, svart arbeid og en del andre ting, ja, det var ikke riktig gjort,
prinsippielt. Nå har jeg forstått det slik at hun brukte sitt da riktige navn i forhold til skolen, så langt jeg har lest. At da de som godkjente at hun skulle få begynne, studere er jo en kan hende
svakhet ved systemet eller praksisen.
Det som jo er det store problemet, ikke bare i hennes tilfelle, men for de fleste i den situasjonen er at de som de mangler oppholdstillatelse og samtidig har en strerk frykt for å vende tilbake
dit hvor de kom fra, en så sterk fryt at valget om å reise blir for tungt og ta, og da er det bedre å leve under de nedverdigende og vanskelige forhold som de blir tvunget til. Nå er det vel mange
som vil si at, ja, men den frykten hun følte eller føler er helt utbegrunnet. Ja, kan hende i forhold til dagens situasjon. Faktisk så fikk de jo i dommen som de fikk til slutt av aktor beskjed om at
det å flytte tilbake til der hun var født ikke noe som ble anbefalt, men derimot kunne de uten problemer dra tilbake til Russland.
Nå var det jo også slik at Maria Amelie var ikke russisk statsborger, hun hadde i utgangspunktet ikke papirer på det, siden hun var bare omkring tolv år da flukten begynte, hun ble sendt til
Russland av sine foreldre, men var underlagt sine foreldres pass og papirer. Hun var jo - slik jeg forstår det statsløs.
Hvis du nå prøver å sette deg inn i en tilsvarende situasjon Jonny - om du var flykning, under de samme omstendingheter, var barn da det hele startet, og etter hvert ble voksen. Du hadde vokst opp
med en slik angst for å vende tilbake, hadde levd flere år på flukt i ditt eget land eller det som mer eller mindre var ditt land (Russland), ble tatt med av dine foreldre, som barn, og de ønsket å
gi deg trykkhet, en framtid.
Plutselig stå der, uten noe som helst, med en slik angst for å vende tilbake til det ukjente, til det landet, de områdene hvor du hadde blitt fortalt at de ønsket å ta livet ditt, kidnappe deg,
dette var noe du hadde følt på kroppen, gjennom mange år, gjemt deg bort i Moskva, kanpt nok fått lov å gå utenfor døra, bli transportert til og fra skolen, fordi du ikke fikk lov til å gå alene til
og fra skolen i frykt for å bli kidnappet, og senere drept.
Det var realiteter for jenta, slik hun oppfattet det, jeg tror nok Jonny at du hadde tenkt på alternativer, finne muligheter for å overleve, for å eksistere, der du følte at det var langt
tryggere, samtidig at du tenkte på de du var glad i, foreldrene dine, og deres framtid og skjebne....
Jeg regner med at du - som jeg - ikke er i nærheten av å sette seg inn i den situasjonen og for mange andre langt verre situasjon, med langt tyngre traumer og opplevleser.
Ja, en god del av det du er inne på er i utgangspunktet lovbrudd, men en må også se det på en litt annen måte, samtidig, hva var alternativene, vedkommende var i nød og måtte hver dag greie å
brødfø seg på en eller annen måte.
Det er litt over ett år siden jeg sto i samme situasjon, jeg var på flyttefot fra sør-Norge og hit opp til Finnmark, en flytting som ikke var en frivillig handling men utfra en bestemt situasjon.
Jeg hadde kanpt nok penger der og da, men akkurat nok til å komme meg nordover med egen bil. Så brøt bilen sammen i Narvik, og jeg måtte ha bilen på verksted, noe som tok 2-3 dager for å få bilen
reparert. Jeg hadde ikke penger til overnatting, kanpt nok til mat og ikke til å betale reperasjonen, jeg søkte hjelp i det offentilige, gjennom forskring og annet, uten resultat, til slutt fikk jeg
så pass hjelp at jeg kunne fortsette, få bilen ut av verksted.
Den eneste hjelpen jeg kunne få fra det offentlige var hjelp til hjemreise, tilbake der jeg kom fra., da slik at jeg måtte ha levnet bilen, flyttelasset og alt. For meg var det ikke noe
alternativ, og jeg hadde fått ordnet med bosted her oppe, men sto så og si blakk, og hadde fått store ekstra utgifter. Heldigvis fikk jeg hjelp av familie å komme videre, nødhelp. Men hadde det ikke
skjedd hadde jeg kanskje blitt uteligger i Narvik, uten tak over hode, to netter levde jeg ute, heldigvis var det sommer så det gikk.
Sånn er jo situasjonen for speielt denne gruppen, og de har ingen rettigheter, og det som er av det får de ikke tilgang på. Det er det som - i mine øyne er galskapen - jeg godtar ikke at -
spesielt Norge - setter noen i en slik situasjon. Utlendinger, de som oppholder seg ulovlig eller noen andre, vårt eget folk. Jeg mener at vi som mennesker av denne jord har plikt til at ingen skal
havne i den situasjonen.
Det er også en annen ting og det er at en har valgt å betrakte den tiden som folk oppholder seg slik som ikke eksisterende, som en tid som aldri har skjedd og som ikke blir lagt til grunn for
senere behandling og vurdering av den enkelte sak. Det kaller jeg for idioti, og galskap, sånn kan ikke et land oppføre seg, og spesielt ikke et så utviklet land og rikt land. Det er helt bak
må, slik jeg ser det!
Så lenge de er mennesker av denne jorden så kan vi ikke, har ikke lov til å behandle folk på den måten, så lenge de oppholder seg innenfor våre landegrenser. En kan godt sende regningen på hva det
koster å gi det nødvendige, mat, klær, bosted og eventuelt jobb, til opprinnelse landet, der de engang var fra. På samme måten som et land ofte må betale regningen for at de angrep et annet land og
okkuperte det. Tyskerne måtte jo betale regningen for sin krigføring, på samme måten kunne de landene som tvinger folk til å flykte fra sitt land, på grunn av forholdene der, betalte det det koster
andre land å oppbevare disse menneskene, det hadde kan hende vært løsningen, samtidig at alle land i verden forpliktet seg å brødfø sine innbyggere, gi dem det nødvenige, trygghet og så videre. Da
hadde vi ikke hatt flykninger, i veldig liten grad og vi kunne velge å importere folk fra andre land av helt andre årsaker, som behov for mer arbeidskraft og så videre.