Handler vår håndtering av hele det innvandrings- og integreringspolitiske sakskomplekset egentlig om at våre empatiske evner settes på prøve av vår egen velstand?
Jeg var en god samaritaner igår. På vei hjem så jeg tre biler i gata som enda ikke var flyttet til tross for skilting om at det skulle måkes, så jeg søkte opp skiltene og tekstet eierne om at tauing var nært forestående.
De fremmede billistene og jeg hadde gjensidig utbytte av å føle litt overraskelse og varme over denne rausheten som kom over meg som en innskytelse. "Utrolig deilig at det noen bryr seg, tusen takk :-)" skrev en tilbake. Ja tenk det - at noen kan bry seg om at du kunne få det vondt, selv om de ikke en gang har møtt deg?
Mens jeg kjente litt på den rare følelsen av å være knyttet til noen helt fremmede på en ny måte sank jeg ned til jorden igjen når jeg leste om Rita Ormbostads Facebook meldinger rettet mot MGP vinneren Stella Mwangi: "Gi mæ sama, isbjørna å moskusa! Æ syns d e d vi ska sæll, å itj at vi har åpne asylmottak!!!!" skrev varaordføreren. At hun trodde hun bare skrev til venner, er vel en distraksjon fra sakens kjerne - for å si det høflig. Hun hadde neppe møtt Stella hun heller, men det var åpenbart ikke noe godt hun ville henne.
Men det var i går. I dag handler førestesideoppslagene om helserettighetene til papirløse flykntninger. "Kan du vente to måneder til du tvinges ut av landet med den blindtarmen din, eller må vi ta den her og nå?" - er blant spørsmålene Regjeringen vil at sykehuspersonellet skal ta stilling til. For vi vet jo alle at vi har verdens beste helsesystem, og at hele klodens fattige ville komme hit som sykehusturister hvis ikke vi stenger portene. Ikke sant?
Det slo meg brått at jeg veldig lett kunne havnet i samme gata når jeg så de enslige bilene som stod der nedsnødd og utsatt i går. Det ville vært lettere for meg selvfølgelig å snøfte av de idiotiske bilistene som ikke hadde fulgt reglene om å se til bilen sin hver dag. Jeg kunne til og med godtet meg litt over borttauingen - jeg hadde jo fulgt reglene og flyttet min bil allerede dagen før. Er jeg ikke da litt mer verdt som borger? Vi har jo likhet for loven her til lands, så da må vel noen straffes også? Forresten så har vel jeg med mine noenogførtiår vært med å bygge Norge, så da må jeg jo verne om velstanden som tilkommer meg og mine. Eller hva?
Så begynner jeg å lure på om ikke vår kollektive velstand rett og slett har gått til hodet på oss. Vårt nyrike folkeferd har blitt så stinne i banken at vi ser med stadig mer mistenksomme blikk på alt som er fremmed for oss, og aner at hele verden står i kø for å frarøve oss vår fødselsarv. Som en slags Gollum-figur myser vi grettent mot alle disse slitsomme annerledesmenneskene som kommer hit med sine historier og ber om oppmerksomhet.
Mediene hjelper oss heller ikke med sin ustanselige fryktjournalistikk - alt er farlig der ute. Noen ganger handler det til og med om når det farlige kommer til gards - bander som kommer for å rane norske pensjonister i hjemmene sine, eller den to-meter høye afrikaneren med stygge tenner som fravrister lettlurte Oslo-borgere 387 kroner med en dårlig historie. Bedre å stenge alt det farlige ute da.
Etter at de etiopiske flyktningene avsluttet sin aksjon for å bli hørt i Domkirken sendte Justisdepartementet ut en pressemelding som avkreftet at myndighetene hadde flyttet seg en millimeter: "Det er ikke aktuelt fra regjeringens side å gi denne gruppen rettigheter som de ikke hadde før de gikk inn i kirken. Ingen skal kunne nå frem med sultestreik eller andre pressmidler for å få opphold i Norge." Nesten med snerr om munnen liksom. Du skal ikke komme her og komme her!
Vi så mer av det samme når mediestormen sto på som verst etter arrestasjonen av Nansen-norske Maria Amelie: "Hun har ikke reist frivillig, levd i skjul og brukt falske identiteter", uttalte en oppgitt statssekretær Pål Lønseth i Justisdepartementet. Som om det er rart at en jente som har vært på flukt siden hun var 12 ikke tenker innvandringspolitisk-korrekt når hun prøver å leve sitt unge liv.
Et høylydt "Raus!" med lang rullende rrrrr* gjaller ut fra Justisdepartementets korridorer, og da er det vel bare å føye seg da. Vi får bolte dørene til riket og stemme de samme politikerne og superbyråkratene inn igjen, for de vet vel best de som forvalter lovene og forskriftene. Og innerst inne vil vi jo verne om rikdommen vår ("my precious")... eller? Kanskje ikke. Det er lett å gå seg vill i hva "folket" egentlig mener og vil, men jeg lurer på om ikke det bor litt mer sjel i oss enn disse fryktstyrende paragrafrytterne vil ha oss til å tro. Lever kanskje Nansens ånd enda i en fakkel eller to?
Der det er hjerterom er det husrom sa vi før i tiden. Er det fortsatt en ledig krok der inne, mon tro?
* For ordens skyld: jeg spiller bare på de forskjellige betydningene av ordet "raus" i norsk og tysk språk her, uten sammenligning mellom norsk og tysk politikk forøvrig.