At Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet på kortere sikt skulle tjene på Amelie-saken bør ikke forundre noen.

Hvorfor har Fremskrittspartiet hatt så stor fremgang, ikke minst blant velgere som egentlig burde stemme sosialdemokratisk? Og hvorfor har Arbeiderpartiet i asyl- og innvandringssaker plassert seg til høyre for Høyre?

Svaret på disse spørsmål er at grasrota er fremmedskeptisk. Det betyr ikke at nordmenn flest er rasister. Det kan ofte fungere meget bra når forholdene legges til rette og det viser seg at fremmedkulturelle med annen hudfarge bidrar til lokalsamfunnet og ikke ligger det offentlige til byrde. Somalierne i Vest-Telemark er et godt eksempel på det.

Likeledes er det viktig at lokalbefolkningen ikke føler seg overkjørt av sentralistiske politikere og byråkrater. Da Jølster i sin tid ble bedt om å ha et asylmottak, var stemningen først negativ fordi de ble fullstendig overkjørt. Men da befolkningen ble tatt med på råd var den like humanistisk og åpen som enkelte venstreradikale miljøer ynder å fremstille seg som.

Vi har også sett hvordan lokalbefolkniningen mange steder går i forsvar for familier som Utlendingsnemnda absolutt skal sende ut. Noe av Nansens ånd lever fortsatt, om ikke sentralt, så i lokalbefolkningen. Men nordmenn flest er opptatt av rettferdighet og likestilling. Alle skal behandles likt. Ingen får gå foran i køen. Det var denne stemningen Stoltenberg og utlendingsnemnda skåret på.

Men det betyr ikke at Amelie-saken ble behandlet fornuftig. De psykologiske blundere vil bli stående som blemmer i de selvtilfredse ansiktene til Jens Stoltenberg og Terje Sjeggestad, selv om de ellers har folkeopinionen med seg.

Men enda alvorligere er det etter min mening at man ikke sjekker bedre forholdene i de land asylanter sendes tilbake til. Amelie kan kanskje komme bedre ut av det enn selv pessimistene trodde. Om ikke annet kan hun få islandsk statsborgerskap og så vende tilbake til Norge. Men det kan også skje noe dramatisk som påny snur folkestemningen her hjemme.

I forbindelse med mitt arbeid med fjerde utgivelse i Minoritetsbiblioteket, om forfølgelsen av homofile, er jeg blitt sjokkert over hvor lett Utlendingsnemnda og delvis UD tar de såkalte Land-rapporter. De slår fast at det er uten risiko for homofile å vende tilbake til f.eks. Iran og Irak, dersom de ikke demonstrerer sin legning offentlig. De fleste uavhengige rapporter jeg har sett og vurderingene til internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner går i en helt annen retning.

Man kan lure på hva slags "turister" UNE og UD sender ut for å lage disse rapporter og hvilke stedlige diplomater de har stolt på. Disse har en tendens til å avdramatisere og endog forskjønne situasjonen i de land de er stasjonert i. Opprøret først i Tunisia og nå i Egypt kom overraskende på de fleste diplomater og etterretningsfolk. Det er her min kritikk går. Jeg har sett alt for mange eksempler på hvordan homofile i Iran, Irak og endog Afghanistan blir myrdet og lemlestet av de rettroende. Det er nødvendig med en bedre kvalitetssikring av rapporter om de land vi sender asylanter tilbake til.

I Tyskland ville slike mennesker ikke bli sendt tilbake, ei heller personer som av andre grunner kan bli utsatt for familiens, klanens eller lokalsamfunnets vrede. Man er også forsiktig med å splitte kjernefamilier. Også i Tyskland er det kommet en sterk reaksjon på at innvandring og asyl kom ut av kontroll, men tyskerne er fortsatt mer humanistiske enn vi nordmenn.