Takk for viktig artikkel! Selv så jeg ikke dette programmet, har ikke NRK2.

Innmari bra at det nå tilsynelatende kommer flere og flere dokumentarer på TV om norsk asylpolitikk! Eneste måten å vekke oss slumrende velfødde gjerrige i dette misunnelsens hjemland.

Modige Maria Amelie er bare en. Det finnes tydeligvis hundrevis av tilsvarende eksempler. Familier med små redde barn, i en norsk ubarmhjertig virkelighet - som vi ikke ser eller hører om fordi politiet gjør som gestapo - kommer klokken 4 om natten.

Enda flere dokumentarer må til!!!!

Takk for gode ord, Liv Serine! Jorden tørster, og menneskene trenger vannets lindrende omsorg. En dag skal vi selv bli gamle, og da får vi kjenne hvordan det er å bli overgitt i andre menneskers hender. Tro meg, da har pengene ingen verdi.

Heidi, dessverre vet jeg allerede altfor mye om akkurat det!

Oslo kommunes velferdstilbud, som styres og organiseres av Høyre og FrP i byråd, er det verste som noensinne har skjedd meg. Bortsett fra den sykdom som har gjort meg til en såkalt "bruker" av kommunens ymse hjelpetilbud.

Den 28.01. skrev professor i statsvitenskap ved UIO og ved Forsvarets stabsskole, avdeling for militærmakt, Janne Haaland Matlary, en kronikk i Aftenposten. Der redegjorde hun for fornuftens fortrinn fremfor følelsen med henvisning til Marie Amelie-saken. Professoren hevder at folket har latt seg rive med av følelsene, og er følgelig ikke i stand til å tenke fornuftig i asylpolitiske spørsmål.

Medfølelse er en forutsetning for å vekke vår evne til empati. Politikken gjør menneskene avstumpet i følelseslivet, og dette utgjør en sann trussel mot samfunnet, og ikke minst mot personene selv. Jeg håper de innser dette slik at de ikke går seg vill i politikken.

Uten medfølelse ingen lover om menneskerettigheter.

Den norske stat har fjernet den grunnleggende forpliktelsen som gjelder i tilknytning til de overnasjonale menneskerettighetene. Regjeringen fører nå en politikkk hvor de fraskriver seg ansvaret for lidende og nødstilte, samtidig som de åpner for arbeidstillatelse for velutdannede som har mulighet til å få jobb i Norge. Denne ubarmhjertige politikken gir grobunn for rasistiske, splittende holdninger i befolkningen som øker skillet mellom rike og fattige på verdensbasis. Det er forstemmende, og representerer et klart brudd på fordelingstanken som handler om å dele goder og byrder.

Vi som bor i Norge er født inn i velstand. Det kan vi ikke noe for. Derfor trenger vi å lære andre verdier. Velstanden er ikke fundert på lykke eller kjærlighet, og den har en tendens til å hardne hjertene.

Asylsøkere som kommer til Norge søker ikke velstand først og fremst, men trygghet. Et sted der de slipper å bli forfulgt. Når jeg ser en flyktning eller romaner boende i telt under brua, får jeg øye på det sant menneskelige som befinner seg på utsiden av samfunnet (et samfunn som i vest går på skinner, i familien, i fritidsaktiviteter og i arbeid.) Flyktningen er en nomade uten hjemsted, et menneske som befinner seg underveis, og vitner om menneskets egentlige situasjon i verden, men som vi i vesten prøver å "forkle" med velstand. Vi lurer oss selv ved å tro at velstanden kan redde oss.

Det er soleklart at alle vil ha velstand, og gjerne mer velstand enn man har nå. Det er ifølge mediene 2 milliarder mennesker i verden som er så lutfattig at de vet ikke når de for sitt neste måltid. Det er helt forferdelig, og viser at hele verden har sviktet helt siden andre verdenskrig med å bringe velstand til alle på denne jorden.

Men å si at vi i Norge og vesten generelt har noe å lære av andre grupperingers verdier er å sette verden på hodet. Det er en grunn til at Norge og hele den vestlige verden opplever imigrasjon fra fattigere strøk og det er at vi i vesten har lyktes med å skape velstand. Vi har isåfall en god verdi i oss: Bring oss fremover, prøv å gjør hverdagen bedre. Det har vært drivkraften i våres del av verden så langt tilbake det finnes arkeologiske bevis. Nordmenn, svensker og dansker seilte rundt i store deler av verden på åpne vikingeskip. Gjorde opppdagelser av nye land og begikk oppfinnelser innenfor båtbygging, husbygging, landbruk med mer. Sakte men sikkert ble hele Europa mer og mer humant og velstanden økte. Slik jeg ser der, er det en klar sammenheng med velstandsøkningen som foregikk og den økende vekt på humanismen. Den vekselsvise veksten av de 2 verdiene tok virkelig fart etter 1750, perioden som er forbundet med den industrielle revolusjonen. Kvinnene fikk etter hvert stemmerett og strafferettspleien ble mer human. Det er verdier som vi har all grunn til å være stolte av.

Velstanden har allerede reddet oss i Norge! Vi slipper å gå sultne, vi slipper å lure på om vi får et måltid imorgen. Det som står igjen, er på det private plan - hvorfor lever vi, hva er meningen med livet? Ibsen skrev noe slikt som at tar vi vekk livsløgnen fra oss, tar vi også lykken fra oss. Så da blir mitt spørsmål: Hvorfor skal vi ikke leve lykkelige?

Mitt innlegg er IKKE mot de stakkars menneskene som søker et bedre liv, mitt innlegg er mot den tankegangen at vi i vesten skal ta på oss skylden for hele verdens ulykker. Jeg tror ikke på arvesynden, så for meg vil argumenter som appeller til min skyldfølelse falle på stengrunn. Tidligere leder av World Watch Institute, Lester Brown, sa at den beste form for u-hjelp er å gi jenter utdanning. Jeg har vært av den overbevisning de siste 20 årene, siden jeg leste hans artikkel om dette; at det er den veien vi må velge for å få velstand til alle. Lester Brown viste til Japan, Taiwan og andre asiatiske land som gikk fra å være fattige u-land til å bli velstående i-land, og han trakk fram at det var sammenfallende med den økende graden av utdannede jenter/kvinner.

Det som er ille å tenke på, i et historisk perspektiv, er at alle tidligere formynderstater har stagnert og etter hvert smuldret opp. Så hvis vi skal bevare den høye graden av velstand vi har her i vesten, og kanskje klare å hjelpe u-landene med å øke sin velstand, må vi kjeppjage alle formyndere til en eller annen skraphaug! Førts da kan kanskje lykken være reel?

Velstand er ikke maten vi høster fra jorda. Velstanden er luksusgjenstandene vi omgir oss med: bilene, tv-splillene.... alt det som ikke gir liv. Rikdom er en form for rus som gjør mennesket avhengig av å stadig øke velstanden; større hus, ny bil, flere spill, klær....Dette er et hinder for kjærligheten som handler om å dele og gi.

Det blir ikke mer kjærlighet av fattigdom. Heller tvertimot!

Velstand er en følelse. En tilstand. Mer enn alle tingene vi kan kjøpe for penger, som for noen skaper tomhet, uro, meningsløshet.

Men tro du meg, den bostedsløse som står på sidelinjen og skuer på naboens nye bil, hytte eller flotte feriereiser, blir ikke snillere av å være uten bil, feriereise og hytte!

Å føles seg vel er ikke det samme som velstand. Å leve i velstand er forbundet med rikdom som avler egoisme. De fattige, for eksempel asylsøkere som har forlatt alt sitt, er bedre i stand til å dele erfaringer, noe jeg ser hver dag i min jobb. Livene deres har en dybde og et alvor som norske ungdommer ikke har erfart, og dermed har vanskeligheter med å anerkjenne.

Heidi Staksets hjertesukk av en artikkel er bemerkelsesverdig og jeg applauderer din medmenneskelighet, men realiteten er helt en annen en den du beskriver er jeg redd. Velferdsstaten er allerede under ett hardt press pga høyere frafall i arbeidslivet, større grad av innvandring og migrasjon og en økende mengde med pensjonister (1/3 av statsbudsjettet for 2010 gikk til sosiale ytelser som f.eks uføretrygd, pensjon, arbeidsledighet osv , dvs ca 300 milliarder kroner). For hver tragiske skjebne vi hører om, er det millioner med andre tragiske skjebner vi aldri hører om, millioner av andre fjes vi aldri kommer til og se. Og saken blir ikke bedre når politi sprenger menneskesmuglerringer der vi får vite at Afghanske flyktninger betaler priser på mellom 30 - 40 000 euro for en engangsbillett til Scandinavia, så faktum er at det er de bemidlede og priviligerte som i stor grad søker lykken og asyl i Europa, og ikke de virkelig trengende som ikke har midler til å flykte. Hjerterått som det må høres ut så har vi ikke mulighet til å leke barmhjertig samaritan for hele verden, da går det norske samfunnet slik vi kjenner det dukken. Så istedet hjelper vi de som virkelig har behov for det, slik tar vi vare på og rettferdiggjør asylinstituttet, ikke slik som Stakset vil, å gi alle som klarer å gjemme seg vekk for myndighetene i 6 måndeder automatisk norsk statsborgerskap, det vil være det samme som å skyte seg selv i foten. Loven må være lik for alle, både fattig og rik.

Effektiv og metodisk gjennomgang av alle søknader slik at mennesker slipper falske forhåpninger og en rask retur til hjemlandet er løsningen, løs opp i byråkratiet slik at man for fortgang i arbeidet.

Angående siste kommentar: vi er nødt til å hjelpe de som kommer til oss uten å spekulere i om de har en mindre grad av nød enn de som befinner seg andre steder. Det er ikke naivt, men en plikt. Å vende dem ryggen er svik.

For å finansiere våre sosiale forpliktelser, kan vi starte med en prioritering. Det er mange poster som sløser bort fellesskapets penger, blant annet milliardinvesteringer i meningsløs krigføring som ikke fører noen steds hen. Når forsvarsministeren besøkte den berømte telemarksbataljonen, overrakte hun en ikke ubetydelig sjekk fra regjeringen som skulle gå til treningssenter for soldater. Enkelte av soldatene i den tilbakevendte bataljonen satt i rullestol, andre så slitne ut, men krigen og treningen skulle gå sin gang. Dette er galskap, og en enorm sløsing med penger og menneskeliv.

Vi kunne også se på regjeringens prioriteringer på flere andre områder som ødsler bort fellesskapets midler, blant annet det voksende byråkrati hvor det skrives rapporter og utfylles skjema for systemet. Mange tusen årslønnninger går med til byråkratisk kontorarbeid som ikke kommer menneskene til gode, tvert i mot.

Jo Heidi, velstand er også en følelse. Man behøver ikke ha ting og tang for å føle velstand. Det er hvordan man tar det, for å si det slik.

På markedet finnes forskjellige selvutviklingsprogrammer der tankekraft eller kognitive teknikker ofte er verktøyet. Der lærer man bl.a. nettopp dette at velstand er en følelse, det er ikke hva du har, men hvordan du tar det. (Fryktelig irriterende hvis man ikke har det man higer etter!)

Men jeg er helt enig i at det er ingen lett øvelse hvis man desperat befinner seg bostedsløs og på sultegrensen i tillegg til syk. I slike tilfeller kan det komme godt med å ha trening i positivt tankefokus for ellers lammes man av frykt og havner i en destruktiv spiral.

De som blir asylanter bare MÅ ha noe å tro på, noe positivt å forestille seg, et håp - slik statsminister Stolgenberg nevnte i sin forrige nyttårstale. Uten håp hadde de ikke maktet å ta den strabasiøse reisen til vårt land.

Hva er velstand? Hva er formynderi? For meg virker det som disse begrepene ikke er skrevet i betong, men at de er skiftende, avhengig av hvor vi er i verden. Velstand er noe som vi måler opp i mot noe annet, den er relativ. For eksempel så vil fattige mennesker i u-land i Afrika, som ikke har noe, se det som fremskritt om de får lettere tilgang på vann. Fattige mennesker i Egypt og Brasil, for eksempel, som bor i bydeler med bare blikkskurhus se det som fremskritt og et tegn på velstand om de får innlagt vann, ordentlig kloakksystem og kanskje endog innlagt strøm. Vi i den vestlige verden har hevet lista med flere hakk, for oss så er velstand å ha alt nødvendig utstyr av hvitevarer, brunevarer som tv, stereo og pc. Men i bunn, som jeg tidligere skrev, ligger ønsket om matvaretrygghet. Det er det laveste nivået på velstandsstigen. Selv ultrafattige mennesker, uten noe annet enn tryggheten at de får sitt neste måltid, kan tillate seg å føle litt velstand. Det er en følelse, - som Liv Serine Helgesen skriver. Vi i vesten har også våre ting å slite med. Vi har blant annet begrepet "nyfattig". Jeg husker en artikkel i Dagsavisen for flere år siden, det var en sykepleier i full jobb, med 3 barn - hu var nyfattig! Hu måtte motta matpakker ifra Kirkens bymisjon for å klare seg i hverdagen. Da hjelper det ikke at hu har kjøleskap, komfyr, tv, med mere når mangelen på penger gjør hverdagen uttrygg! Hun og hennes 3 små barn hadde ikke trygghet med hensyn til å skaffe seg nok mat. Hvor er velstanden deres?

Slik jeg ser det, skal vi ikke opphøye for eksempel asylanters verdisyn og erfaringer til noe mer aktverdig enn våres erfaringer og verdisyn. Vi alle har våres problemer å hanskes med. Å prøve å rangere dem er en hån mot oss alle, fra de ultrafattige til oss vanlige menn og kvinner i vesten.

Hva er formynderi? Er det det foreldre utøver ovenfor sine barn? Ja, det er det! Men det er gjort, vil jeg anta, av kjærlighet til sine egne barn. Man vil ikke at de skal begå feilsteg som kan unngås. Hva så med maktpersoner? Den makt de gjerne utøver over andre, enten de er NAV-ansatte, som L.S. Helgesen har skrevet om (i andre debatt-tråder), eller politikere, både på lokalt og nasjonalt plan; er det formynderi? - Ja! Og her er ikke ønsket om å hjelpe, men heller å tvinge andre til å leve livet slik maktpersonene ønsker det! Jeg opplever venstresiden i norsk politikk som eksponenter for de største formynderne som har eksistert i Norge de siste 100 årene. Og min holdning er at det er farlig! Farlig på det abstrakte planet, slik som i filosofi og i politikk, men enda værre, det er farlig på det praktiske planet - med hensyn til videre verdiskapning. Velferden og velstanden vi har i vesten har kommet på tross av formynderne, ikke ved hjelp av dem! (sjekk ut historier fra 1750 og utover, med start i den industrielle revolusjonen)

Det verden trenger er mer velstand! Maslows behovspyramide er gyldig! Skal vi oppnå mer fred på denne jord må vi fjerne de grunnleggende elementer som skaper motsetninger, og de mest basale ønsker mennesker har er mat og trygghet. De som nå har tatt til gatene i blant annet Kairo begrunner sine opptøyer med nettopp dette! - At maten har blitt dobbelt så dyr, de er ikke trygge og de er lei av å hele tiden måtte passe på hva de sier offentlig. Med andre ord, de vil ha vekk formynder-regimet! Og de vil ha mer velstand!

Liv Serine, jeg er glad du nevner desperasjonen til det bostedsløse mennesket, på sultegrensen, syk. Han eller hun er en flyktning, helt i det ytterste av samfunnet. Det får våre illusjoner til å sprekke. "Positive tanker" er også en illusjon som bidrar til å forsterke smerten til flyktningen. Hans urettferdige situasjon vekker oss og presser oss inn i virkeligheten. Livet tar en annen retning, mot en større sannhet som gir rom for smerten og påkallingen av kjærligheten.

Håpet ligger skjult i muligheten til å endre våre liv, og flyktningen har nøkkelen. Slik gir den fattige og lidende kjærlighetens gave til mennesket som nå får en sjanse til å gjøre det rette. Kun der finnes håp.

Inge Kristiansen, du har gitt mye konkret kunnskap om problemene verden står ovenfor. Vann er noe vi selv tar for gitt. Slik er det ikke overalt. Og det finnes fattige her i landet som ikke får dekt sine daglige behov, slik du påpeker. Det er likevel på det indre plan fattigdommen truer mest her i vesten. Kapitalen har fordervet våre sinn, og svekket menneskets følelsesliv og kjærlighetsevne. I vår selvtilstrekkelighet har vi mistet muligheten til å dele både rikdommen og vanskelighetene.

Industrialiseringen har ikke bare ført godt med seg. I kveld fortalte min 9-årige sønn om noen syersker som i gamle dager jobbet med å sy klær for hånd. Når symaskinene kom, kastet syerskene maskinene ut siden det ville føre til at flere av dem mistet jobben. Jeg ble så glad for at lærerinnen formidlet en slik grunnleggende forståelse til klassen.

Har faktisk selv vært i den situasjon at jeg har måttet få matposer for å overleve. Langt lettere tross alt å henvende seg til disse frivillige organisasjonene som deler ut matposer uten at de spør hvorfor man kommer dit, enn å avsløre sin skammelige tilkortkommenhet, nød og fortvilelse overfor naboen. For meg var det lykkefølelse, en redning, en kjærkommen måte en stakket stund å slippe unna frykt og fortvilelse. Forandret til en følelse av velstand der og da!

Det er ikke å komme fra at dessverre mange oppbevares på sosialhjelpens eksistensminimum, nå "kvalifiseringsprogram" - langt lengre en sosialtjenestelovens hensikt om kort og midlertidig hjelptil selvhjelp! Men med sosionomer og jurister uten helsefaglig kompetanse som saksbehandlere, er slikt mulig fordi disse saksbehandlerne ikke evner å forstå når - og at - folk er syke , og ikke snyltere når de må be om økonomisk hjelp fra det offentlige!

Mens saksbehandlere i Oslo kommunes sosialetat, instruert av Høyre-/FrPbyrådet, nok vil bortforklare matposehjelpen (de har aldri selv vært fattige, syke ellerbostedsløse, og aner selvsagt ikke hvordan det er!) med "feildisponering" av skarve stønadskroner, fordi de selvsagt oppfatter det som en (velfortjent!) kritikk mot eget utilstrekkelige sveltihjel-politikk at det ikke bare er rusmisbrukere som må ha matposehjelp, men også andre som i deres øyne ser "oppegående" ut.

Tillater også å minne om at det pr.d.d. er 1500 bostedsløse i Oslo!

Oslo kommunes Høyre-/FrPbyråd har solgt unna kommunale boliger i bøtter og spann, hentet ut overskuddet, uten å investere i nye kommunale boliger. De aller fleste bostedsløse er syke. Og blir ikke friskere av å leve år etter år i utrygg bostedsløshet i den ene midlertidige boligen etter den andre!

Etter hva jeg nylig hørte i et foredrag om Maslows pyramide, kan toppen nås kun for de som evner selvrefleksjon. For at det skal være mulig må basisnivåene være oppfylte.