Olje er ikke sort gull, det er djevelens ekskrement, sier OPEC-padre Juan Pablo Perez Alfonzo. Få har følt dette sterkere på kroppen enn nordsjødykkerne.
Norge er verdens beste land å bo i for de fleste. Oljeformuen har både styrt oss inn i velstand og hindret økonomisk kollaps når resten av verden sliter. Finanskrise, julehandel - det meste går på skinner i landet - for de fleste. Fundamentet for velstanden kaster mørke skygger. Norge ofret dykkerne.
Uten dykkere hadde ikke oljeeventyret blitt påbegynt på slutten av 60-tallet. Gjennom fire rettssaker har dykkerne fått medhold i fakta, men tapt jussen. Ingen er lenger i tvil om det er sammenheng mellom dykkernes skader og deres uforsvarlige arbeidsmiljø. I Høyesterett hevdet regjeringsadvokaten, på vegne av daværende statsråd Dag Terje Andersen, at sikkerhetsarbeidet var lagt opp slik det ble gjennomført for at Statens skulle slippe skadeansvar.
Selv om domstolene ga dykkerne rett i sak, unnskyldte Staten seg med at de ikke visste, og følgelig heller ikke hadde ansvar. Det ga dommerne dem rett i. Skal det være slik at risikabelt arbeid kan igangsettes uten forutgående forsøk på å eliminere risiko?
Fasit
Allerede i 1970 beregnet Det Norske Veritas skaderisikoen som 1000 ganger større enn for andre risikogrupper. Den offentlig oppnevnte kompensasjonsnemnda for dykkerskader viste i sin sluttrapport i år at 10 prosent av dykkerne døde ved en gjennomsnitts alder på 40 år. Deres tall var imidlertid fra noen år tilbake, mange har gått bort for egen hånd eller av sykdom også de siste årene. Haukeland har undersøkt et utvalg dykkere med nye funksjonstester i hjernen. Nær samtlige har hjerneskader.
Hvordan ville media håndtert dette om gruppen var større. Ta til sammenligning 800.000 LO-organiserte. Om 80.000 hadde dødd i ung alder og resten blitt skadet etter 5-10 års virke, ville presse og politikere gått i spinn.
Dykkerne teller 250 mann pluss-minus (inkludert etterlatte familier). De synes ikke - og kan stues bort.
Visste nok
Høyesterett hevder i sin dom fra 2009 at Staten ikke kunne vite om risikoen, ettersom fagmiljøene ikke informerte dem. Dette er feil, Staten visste nok, og de la selv opp til at de skulle holdes uinformert.
1969:
Arbeidstilsynet hadde i flere år samlet informasjon som viste at grunn arbeidsdykking, det meste fra overflaten til 30 m, ga langtidsskader, bl.a. bennekrose/skjelettdød. Utprøvd tabellverk for å hindre den potensielt dødelige trykkfallsyken, (gassbobler i blod, annet vev, sirkulasjonssystemet, hjernen og sentralnervesystemet forøvrig), eksisterte bare ned til 60 meter.
Likevel ble dykking anbefalt. Staten visste altså ikke hvor farlig dykking var til 70 meter (Ekofisk) og dypere var. Men de burde ikke for alvor tro at problemene skulle bli mindre med større dyp og utilstrekkelige tabeller.
Høyesterett synes dette er greit.
Ansvarsvegring
Allerede tidlig på 70-tallet visste staten at unge menn forsvant ut av arbeidslivet med store skader etter få års praksis. Stortingsrepresentant Rolf Hellem advarte mot mangelfulle tabeller i Stortinget (nov 1974), som dessuten ble holdt hemmelige av dykkerselskapene, fordi de kjappeste (og farligste) tabellene ga et konkurransefortrinn.
I dykkersaken hevdet Oljedirektoratet at de ikke ville sette minstekrav til tabellene av frykt for å komme i et erstatningsansvar om noen ble skadd på godkjente tabeller.
Av frykt for noen få skader, valgte man å fortsette en praksis som skadet så og si hver eneste mann. En av de ledende dykkerleger på 70-80-tallet, Stein Tønjum, forlot fagområdet sitt. I retten tok han et oppgjør med en filosofi der arbeidsgivere hadde statens velsignelse til å påføre ansatte en dødelig sykdom på hver eneste arbeidsøkt, som så måtte behandles i løpet av fem minutter for å gå bra, (fagterm "overflatedekompresjon").
"Toppen av isfjellet"
"De 11 dødsulykkene i 1974 er trolig toppen av isfjellet," hevdet dykkeeksperten dr. Peter Kelly i et brev som norske myndigheter fikk tilgang til.
- Men staten kan ikke ta ansvar for underrapportering, unnskylder Høyesterett.
Se http://www.stigmavakta.no/hXGXBUglHQ0o.6.idium
Peter Kelly
døde 27. august 1974. Han ble øyeblikkelig ført bort fra den norske installasjonen. Arbeidstilsynet ønsket å undersøke ulykken, men ble avvist av rederiet med begrunnelse i at skipet var registrert i Panama. Fire år seinere purret forsikringsselskapet på en redegjørelse fra norske myndigheter, hvor tilsynet henviser til Panama.
Panama hverken hadde eller har kompetanse i dykkersikkerhetog arbeidsmiljø i Nordsjøen. Hendelsen viser at Norge ikke ville ta i dykkersikkerheten.
Skånevikulykken ...
... likeså. Til tross for bortimot 30 rapporter som viste motsatt, konkluderte arbeidtilsynet med at intet galt hadde skjedd. Dykkeren var nærmest selv skyld i sin død på 300 meters dyp, i et sveiseeksperiment på en dybde ingen hadde arbeidet tidligere. Slik hvitvasket de sin egen dispensasjon fra kravet om reservegass forut for ulykken. Dispensasjon ble gitt til tross for at det dagene før ulykken ble avdekket en lang rekke problemer, nettopp med tilførsel av pustegass.
Se http://www.dagbladet.no/tekstarkiv/artikkel.php?id=5001030050869&tag=item&words=warloe
Dykkerplattformen Philips SS ...
... slet seg i full orkan i november 1981. Evakueringen mått stanses på grunn av været. Den drev på kollisjonskurs mot Tor-plattformen. Dødspotensialet var større enn på Alexander Kielland halvannet år tidligere. I skyene sirkulerte jagerfly med forholdsordre om å senke plattformen om det ikke lykkes å få sleper ombord. Det klarte man med få meters klaring til flammetårnet.
Også i denne saken holdt staten seg i bevisst uvitenhet. Ingen granskning ble foretatt. I følge Petroleumstilsynet finnes bare en halv sides egenrapport om hendelsen, der Philips presiserer at ankersystemet skal endres ved første vedlikehold. Hva med systemene på andre plattformer? Granskning kunne gitt svar.
10 dykkere var innesperret i trykkammer under dette dramaet. Kammeret ble forberedt for dumping i tilfelle plattformen skulle kantre. Man visste ikke om det ville flyte eller synke etter dumpingen. Hvis det ikke ble berget etter få timer og tilkoblet et pustegassanlegg av samme type, ville dykkerne kveles.
- Ingen psykolog vil hevde at dette er en belastning for dykkerne, hevdet regjeringsadvokaten på statsråd Andersens vegne, basert på utsagnet til en psykolog som brukes av arbeidsgivere og forsikringsselskaper for å argumentere ned styrken på den posttraumatiske stresslidelse slike opplevelser gir.
Uetisk forskning
- Forskningen var etisk klarert, hevder Høyesterett. Det de derimot ikke sier, er at risiko ble underkommunisert. De medisinsk-etiske komiteer ble heller ikke informert om risikable forsøk og skader på tidligere dykk.
Om slikie opplysninger hadde kommet frem, ville ikke prosjektene blitt godkjent, hevder komitemedlemmer i dag. Etisk vurdering er nedfelt i Helsinki-erklæringen av 1964 - blant annet for å hindre forskning som foregikk på fanger og funksjonshindra i dødsleire og avlivningsinstitusjoner.
Ingen av forsøkene var vellykkede. Dykkere ble skadd på hvert eneste dykk. Ett av forsøkene var et overlagt dødsforsøk. Forskerne ville se hvordan dykkerne reagerte på en ukontrollert oppstigning. Et trykkfall som skulle forgå på vel ti timer, ble gjennomført på to minutter. Forskerne visste at dette ville gi voldsom gassbobleansamling i hjernen, akkurat det skjedde. Likevel nektet de å etterkomme kommandoen "all stop" som betyr øyeblikkelig stopp i den pågående handling. Samtlige ble alvorlig syke i sentralnervesystemet.
Det var ikke forskernes fortjeneste at dykkerne overlevde. En anerkjent forsker som var med på eksperimentet vred seg litt da han fikk spørsmål om gass i sentyralnervesystemet og blodet er farlig. - Det er vel neppe sunt, var det lengste han kunne tøye seg - under vitneansvar i 2008.
På Troll-forsøket, som var viktig for ilandføringsvedtaket, måtte fasit være suksess. Det kunne stoppe kjeften på kritiske miljøpolitikere i Stortinget. Suksessen ble formidlet - uten å nevne at to av dykkerne ble alvorlig syke.
Under et forsøk i 2002 ble seks av åtte skadet, fire måtte slutte og dykke.
En av dem var oppdragsansatt i børsgiganten Subsea 7, som i retten innrømmet at de drev uten fast ansatte dykkere. De kan dumpes hvis det feiler dem noe. Slik unngår de også å få skadestatistikk mot seg. Vedkommende ligger nå i rettstvist, men har ennå ikke fått innsyn i de forsikringsvilkår selskapet har, (om han ikke har fått slikt innsyn de siste ukene).
Hasardiøst
De fleste dykkerne er skadd på de vanlige arbeidsdybdene fra overflaten til 150 meters dyp. Ingen ressurser ble satt inn for å trygge det daglige arbeidet.
- Alle ressurser ble sluset til forskning på å øke dybdegrensene, forklarte Tønjum i retten. Han karakteriserte det vanlige arbeidsmiljøet som hasardiøst.
I dag er gjerne oppfatningen at trygge arbeidsforhold kom med arbeidsmiljøloven (AML) i 1977. Det er feil. Før den eksisterte arbeidervernloven som innførte en detaljert føre-var-tenkning både i loven og de mange forskriftene som ble avledet av den. Forsvaret hadde unntak både fra denne og den seinere AML. Disse unntakene måtte forsvaret kompensere for med omfettende interne sikkerhetsregler og sikkerhetsdriller.
Dykkerbransjen slapp dette, med Statens viten og vilje. Intet skulle hindre oljestrømmen.
Stortinget lurt
Eksperimentene skulle overbevise Stortinget om at det var trygt å forsere Norskerenna på 36+0 meters dyp. Oljedirektoratet var delvis sponsor for forsøk, og de observerte hvert eneste dykk. Allerede i 1987 hevdet Oljedirektoratet at det var trygt å dykke til 400 meter, og at 600 meter ville være et naturlig mål i løpet av få år. Forskning som gikk i mot dette ble underkommunisert, og i ett tilfelle skrev direktoratet et tillegg som gikk direkte mot funnene.
Ikke ulikt den embetspåvirkning vi ser i dag når vitenskapen ikke gir de svar departementenes fasit krever.
22 år seinere innrømmet samme mann i lagmannsretten under vitneansdvar at han ikke hadde vitenskapelig grunnlag for å sette dybdegrensa til 400 meter. I dag, med atskillig bedre utstyr og prosedyrer, er grensa på 180 meter.
For riktig å stadfeste dybdegrensa, inngikk Statoil, Hydro og Saga en beredskapskontrakt med Stolt Offshore om dykkeberedskap til 400 m. Den kostet 500 millioner kroner for 1990-93. Den ble forlenget, i følge Statoil, til 1996. men de vil ikke svare på spørsmål om hvor lenge de kjøpte slik beredskap eller hva den kostet. "Vi avgjør selv hvilken informasjon det er hensiktsmessig å opplyse om," sier selskapet i dag.
Det både kjøper, selger og Staten visste, var at man hverken hadde prosedyrer, utstyr eller kompetanse til å dykke til denne dybden. Fortsatt er dypeste dykk i Nordsjøen 248 meter.
Trolig har den fiktive, les falske, handelen kosten opp mot en milliard kroner, som hverken Stortinget eller andre ser ut til å ville undersøke. Men Statoils tvilsomme omgang med fakta kan være grei å ha in mente når vi skal vurdere Statoils troverdighet i jakten på nye felt.
Se http://uter.idium.no/tema6650.tmp/hXGXBnxdvKWj.6.idium
Stortinget lot seg bløffe - og fattet sine beslutninger på ikke-eksisterende premisser.
Oppgjør
I dag er det ikke vanskelig å si at i skyggen av plattformene ligger forhold som ellers i samfunnet beskrives som både økonomisk og organisert kriminalitet. Oppgjør med dykkerne blir motarbeidet, trolig fordi det vil være en indirekte innrømmelse av skyld.
Men i klartekst er det skyld dette handler om. Høyesterett har opptrådt som nyttige idioter og hvitvasket denne handlemåten, selv om historien ikke er trukket i tvil.
For oss andre er ikke formaljus synonymt med rettferdighet.
Kroner
Dykkerne krever et oppgjør i tråd med norsk erstatningspraksis. Det vil for hele gruppa koste et sted mellom en og to milliarder kroner. Beløpet vil ikke synes på ett enkelt års utbytte om Staten og oljeselskapene spleiser.
Siden starten av dette debattforum har velferdsordninger vært diskutert i alle retninger. Det kan være greit å vite at Norge har hatt penger til å utvikle ordningene nettopp fordi noen få vågde å legge grunnlaget.
Folket har en moralsk plikt til å rydde opp, slik at dykkerne slipper den siste runden i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Det ansvaret bør Stortinget ta på vegne av oss. Bare siden Stortinget avslo erstatningsansvar i 2004 har mange dykker gått bort, flere for egen hånd. Ingen har kunnet arbeide til pensjonsalder.
For oss har olje vært et sort gull, for dem har det vært - nettopp - djevelens ekskrement.
Terje Marøy
http://stigmavakta.no
PS!
- Artikkelen er allerede for lang. Mange alvorlige forhold, som forurensningsskader, har jeg latt ligge.
- Mer kan leses på www.odu.no og http://www.stigmavakta.no/hXGXASwZLI5c.6.idium