Til Thomas L. Gjeseth

Joakim Møllersen skriver over: ”Under sosialismen eksproprierer staten produksjonsmidlene fra kapitalistene. Dette er dog en mellomfase før kommunismen hvor staten er opphevet.” Etter norsk lov betyr ekspropriering at eieren skal gis full erstatning (d.v.s. markedspris) for sin eiendom. Før ekspropriasjon er foretatt, er ikke verken hammeren eller produksjonsmidlene i arbeidernes varetekt. Allegorien din mangler nettopp dette elementet. Jeg kan jo ikke komme til deg og bruke bilen eller sykkelen din bare fordi jeg trenger den. Som eier har du en særskilt disposisjons- og bestemmelsesrett over dette framkomstmiddelet. Forholdet kan ikke bli annerledes fordi om det er en kapitalist som eier alle produksjonsmidlene i bedriften.

Til Joakim Møllersen

Det var først og fremst i forhold til arbeidsoppgaver og arbeidsmiljø, jeg mente forskjellen mellom ”arbeidere” og ledersjiktet, er blitt mindre i Norge. Arbeidsmiljøloven har gitt de ansatte en rekke rettigheter, ledelsen er mindre autoritær; frihet, selvstendighet, ansvar og mobilitet er større og det fysiske slitet mindre. Mange finner det ikke engang attraktivt å søke lederjobber.

Når det gjelder ”rop” om revolusjon, var den bare satt litt på spissen av meg og har selvsagt intet grunnlag i frykt for at det foreligger noe slikt i nærliggende fremtid. Virket det unødig provoserende, så beklager jeg.

Møllersen skreiv: "Til Erling Outzen: Du tar jo ikke hensyn til 90 års praksis av hva de har kalt sosialisme, hvorfor skal de som kaller seg kommunister gjøre det anderledes? At du velger å definere et ord på en annen måte enn ordboken og sosialistisk teori må jo stå for din regning og burde ikke gå ut over de som er tro mot ordenes faktiske betydning."

Dette begynner å bli dumt, Møllersen. Den "sosialismen" du snakkar om, er det kommunistane har kalla sosialisme, altså praksis i kommunist-styrte land.

Vi har også bortimot nitti års praksis med demokratisk sosialisme, ikkje minst i nordiske land. Den påverknaden demokratiske sosialistar har hatt på samfunnsutviklinga her, har gitt både meir fridom og meir tryggleik i praksis. Det er det som tel. Det er derfor ingen grunn til å slutte å kalle seg sosialist.

Ja, Outzen. Det er ganske dumt å dømme ting på hvilket navn det har blitt påsatt og i alle fall npr en gjør det så selektivt som deg. Somveldet av Sosialistiske Sovjetstater var det fulle navnet på landet, for øvrig. Og er du kommunist er også nødvendigvis sosialist da en må gjennom sosialisme for å nå kommunisme, men en tror komminusme er den høyeste samfunnsformen.

At du velger å overse den kommunistiske tradisjon av Karl Marx, Antonio Gramsci, kommunistpartiet i Chile, nesten alle som kaller seg kommunister i dag, Slavoj Zizek, Rosa Luxemburg, Lev Trotskij, eurokommunistene og til og med Lenin, men lar hva en del stater gjorde periode på under 70 år definere ordet er for meg underfundig.

Hvis en følger den logikken burde en kalle kristendommen og islam, undertrykkelse og massemord, liberalismen og konservatismen like så etter hva som er blitt gjort i dens navn i Europa og av USA.

At demokratisk sosialisme er veien å gå er godt mulig, men at det er dét som har skjedd i Norge er jo ikke i tråd med din definisjon av kommunisme. Arbeiderpartiet, som sammen med deler av arbeiderbevegelsen har må få mesteparten av æren for at Norge ser ut som det gjør i dag, har aldri kalt seg demokratisk sosialistisk. Det er et sosialdemokratisk parti. Så du burde kanskje følge dine egne definisjonsmetoder eller bytte om på dem.

Joakim Møllersen

Det har ingen hensikt å lese alle Karl Marx’s verker da det har vært mange etter ham som har lest og utgitt ulike fortolkninger og kritikker av disse. Blant de seriøse kan regnes ”Understanding classical sociology Marx Weber Durkheim” av John A. Hughes m.fl. 2003 se side 62:

”But even if the inevitability of capitalism’s collapse is granted, it is not clear what kind of society would succeed it. Marx’s vision [drømmebilde] of communist society was not that of a bureaucratic state controlled by a single party: on the contrary, he envisaged a reconciliation of the individual and the communal interest, and the kind of free existence where people, largely freed from the drudgery of work, would be able to express their own authentic selves.” [uthevet her].

Disse store og fine ordene kunne for så vidt ha passet like godt på Fremskrittspartiets politikk.

Og på side 63: ”For Marx, all these things would come about with the cessation of human alienation; a notion which derives from a prior philosophical commitment rather than an empirical analysis.”

Marx var neppe noen politisk pragmatiker, men snarere en filosof. Visjonene hans vil da bli: Først må arbeiderne ta kontrollen over produksjonen/produksjonsmidlene (revolusjon) - og så ordner resten seg. I dagens Norge er det få velgere som tror at ting bare faller på plass av seg selv. Rødt vil framstå mer seriøst om de viser på en klarere måte hvordan det administrative apparatet og makteliten (regjeringen, Stortinget og domstolene) skal fungere i praksis, og ikke minst viktig, hvordan arbeiderne skal ta over makten i bedriftene og maktapparatet på en lovlig og rettferdig måte.

Hvis du ønsker å vite hva en person mener så er det beste utvilsomt å lese vedkommendes verker, ikke å lese hva noen som har lest dem mener.

Når det er sagt er jeg ikke uenig i de to sitatene du kommer med. Marx drev ikke historisk determinisme til den grad mange sier.

At du mener at Fremskrittspartiet godt kunne tatt i sin munn at kapitalismen vil ete opp seg selv finner jeg underlig.

Hva forfatteren du refererer til sier om empiri er halt riktig og i tråd med hva jeg har sagt tidligere. Marx opptok seg i hovedsak med kapitalen og kapitalismen og her tok han i bruk empiri. Det er vanskeligere å bruke empiri når en snakker om noe som aldri har eksistert.

Det virker ikke til at du selv har lest sitatet du frembringer. Jeg siterer sitatet. "it is not clear what kind of society would succeed it". Marx’s vision..."

At du fra dette klarer å tolke at et slags drømmesamfunn skal oppstå av seg selv etter at revolusjonen er sikret må jeg bare gratulere deg med. Du har en livlig fantasi. Det er i alle fall ikke hva Marx mente.

Marx mente dog at du måtte ha en tranformasjonsperiode, sosialismen, med en stat, før en gradvis kunne la denne opphøre. Denne prosessen er alt annet en forutbestemt og dette har da RU's debattanter gjort klinkende klart på denne tråden at de er inneforstått med.

Møllersen,

du skriver:"Samveldet av sosialistiske sovjerstater".

Det riktige skal være: "Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker".

SSSR besto jo av mange "rådsrepublikker" frem til 1991 da folket gjorde opprør og kastet fra seg marxismens lenker bånd og tvang. Jernteppet, som hadde fungert som fengselsmur i verdens største utendørsfengsel inntil 1989, ble revet.(Jeg deltok i rivingen) Folket lot seg ikke lenger bløffe av marxistene. Det er vel derfor marxister har så liten oppslutning i dag (bortsett fra journalister og lame street media).Det er ikke rart at norske journalister har minde tillit enn en bruktbilselger.

På puben forleden hørte jeg forresten noen rykter om at "Tjen folket" skal skifte navn til "Bytt folket". Denne gruppa klarte jo ikke engang å bløffe staten til å gi de penger for oppdiktede fantommedlemmer.

Du har selvfølgelig rett i det fulle navnet på Sovjetsamveldet, men det forandrer ikke poenget mitt.

Et utendørsfengsel kan det vel neppe beskrives som da folk hadde hus og andre bygninger å gå inn i om de skulle ønske det.

Det at så mange av de som påståtte kommunistene skiftet parti når Sovjet ble historie sier vel sitt om det skrinne ideologiske grunnlaget og den faktiske idealismen det hele bygde på.

Du kan sikkert ta en tur til Venezuela, Bolivia, Ecuador, Nicaragua, Kina, Nepal, deler av India og mange andre plasser i denne verden og se at det er en del andre enn journalister som ikke synes Marx' ideer er så aller verst.

Er det noe Sovjet-ekperimentet lærte verden er det at det er totalt meningsløst og umulig at en sentralmakt bestående av en selverklært elite skal tre sine visjoner ned over skuldrene på et passivt folk. Mennesker vet ganske godt selv hva de vil og da er det best å la de selv ta en del av forming av egen framtid (og da mener jeg mer enn å la dem putte en stemmeseddel i en urne nå og da).

Mølleren skriver:

"Et utendørsfengsel kan det vel neppe beskrives som da folk hadde hus og andre bygninger å gå inn i om de skulle ønske det."

Er dette et forsøk på å vinne en komipris?

Etter lufting i fengslet tror jeg det er vanlig at de innsatte går tilbake til sitt lille krypinn. Det er først når de prøver å klatre over muren til friheten at problemene oppstår.

Å klatre over muren rundt verdens største utendørsfengsel kostet livet til mange frihetshungrige mennesker. Er Møllersen virkelig ukjent med dette? Kanskje det er på tide å prøve noe annet enn bare wikipedia.

Møllersen skreiv: "At demokratisk sosialisme er veien å gå er godt mulig, men at det er dét som har skjedd i Norge er jo ikke i tråd med din definisjon av kommunisme. Arbeiderpartiet, som sammen med deler av arbeiderbevegelsen har må få mesteparten av æren for at Norge ser ut som det gjør i dag, har aldri kalt seg demokratisk sosialistisk."

Møllersen tar feil. Prinsipprogramma til Arbeidarpartiet frå 1949, 1969 og 1981 brukar alle nemninga "demokratisk sosialisme". Først på 1990-talet skiftar dei dette ut med nemninga "sosialdemokratisk". Internasjonalt er det likevel ikkje nokon vesens-skilnad på desse begrepa, da det "sosialdemokratiske" DNA er medlem i den "Sosialistiske Internasjonalen" og har mellom anna det franske og spanske "sosialistpartiet" som søsterparti.

I dag meiner eg likevel SV representerer den demokratisk-sosialistiske tradisjonen i Noreg betre enn Arbeidarpartiet, noko som blant anna heng saman med at Arbeidarpartiet er eit ja-til-EU-parti. EU fremjar marknadsliberalisme. Både eit eventuelt EU-medlemskap og innføring av arbeidarfiendtlege EU-direktiv via EØS svekker den norske samfunnsmodellen.

Det må jeg innrømme at var nytt for meg. Sosialistisk i praksis har det uansett ikke vært etter andre verdenskrig. Siden du snakker om internasjonale vesensforskjeller på begrepene kan jeg jo lime inn hva Oxfords ordbok mener om saken:

"a political and economic theory of social organization that advocates that the means of production, distribution, and exchange should be owned or regulated by the community as a whole."

Det er ganske mange tiår siden DNA forfektet noe slikt og ledelsen i SV gjør det heller ikke i dag, så hvorvidt de er sosialistiske kan vel også diskuteres.

Igjen ber jeg deg ikke henge deg så fryktelig opp i navn og heller se på praksis. Det er tross alt det som teller.

Demokratisk sosialisme som begrep er vanskeligere å gjøre seg klok på enn kommunisme. Den andre har definerende verker som det kommunistiske manifest (for det om du nekter å forholde deg til dem), mens den første ville måtte inneholde personligheter så politisk motstridende som Rosa Luxemburg og Gro Harlem Brundtland. Å kalle et kapitalistisk samfunn sosialistisk, som du gjør, er noe jeg tror en vil få problemer med å vinne gehør for. At det finnes elementer av sosialisme i samfunnet kan vel alle være enige i, men det er vel nettopp dette som er sosialdemokrati - kapitalisme hold i tøylene av en sterk stat.

Møllersen skreiv: "Å kalle et kapitalistisk samfunn sosialistisk, som du gjør, er noe jeg tror en vil få problemer med å vinne gehør for. At det finnes elementer av sosialisme i samfunnet kan vel alle være enige i, men det er vel nettopp dette som er sosialdemokrati - kapitalisme hold i tøylene av en sterk stat."

Eg har aldri kalla det norske samfunnet fullt ut sosialistisk. Eg har sagt at samfunnsmodellen vår har klart sosialistiske element. Om Møllersen vil kalle dette sosialdemokrati, så gjerne for meg. For meg er sosialdemokratisme og demokratisk sosialisme synonyme ideologiske begrep.

Vi har i Noreg ein demokratisk blandingsøkonomi. Det betyr at vi har eit parlamentarisk demokrati med ytrings- og organisasjonsfridom. Det betyr at vi har ein privat og kapitalistisk sektor, ein betydeleg offentleg sektor og ein samvirkesektor. Det betyr at vi har ei fri og sterk fagrørsle med stor innverknad i samfunnet. Den demokratiske staten regulerer iallfall delvis den private sektoren, og omfordeler betydelege ressursar gjennom skattesystemet, blant anna for å finansere ein velferdsstat med universelle rettar til gratis eller nesten-gratis tenester innanfor helsestell og utdanning, i tillegg til trygder. Dei kollektive avtalane fagrørsla får i stand sikrar arbeidsfolk rimeleg gode kår og sosial tryggleik, og eit ordna arbeidsliv, i stor grad. Viktige samfunnsområde som helse, utdanning og arbeidsmarknad er såleis i stor grad unndratt dei "frie" marknadsmekanismane. For å nemne noko.

Denne samfunnsmodellen har i praksis vist seg å vere den mest vellykka i historia til no. Han har sikra både meir fridom og meir sosial tryggleik enn nokon annan modell. Mest muleg fridom og mest muleg sosial tryggleik er vel det eigentlege målet for alle sosialistar?

Norske sosialistar må bygge på det som er oppnådd, forsvare det, og arbeide for å vidareutvikle det i sosialistisk leid. Dette er demokratisk sosialisme på norsk.

Veldig mye av hva du skriver i ditt siste innlegg er jeg helt enig i. Jeg tenker her på velferd, trygdeordninger etc. Er også enig med deg at dette må forsvares. Men akkurat når det gjelder slike ting så er det faktisk slik at noen av De såkaldte Kommunistiske land faktisk lå langt foran den scandinaviske modellen på dette området. Eksempelvis Sovjet unionen. Det er nettopp dette som gjør at mange ser på Sovjetunionen med litt andre øyne enn andre. Som jeg har gitt uttrykk for tidligere så er det, slik jeg ser det, ett parti systemet og de svært uheldige sidene ved den sentraliserte makten og ikke minst persondyrkingen som jeg tar avstand fra. Sist vinter besøkte jeg Russland. For meg var det på en måte en skremmende opplevelse. 80% av varene i butikkene var importert fra vesten. Noe som selvsagt er en viktig grunn til massearbeidsløsheten der nå. Mens jeg oppholdt meg i Tomsk ble en sjournalist drept på politistasjonen i byen. Vi vet alle (eller burde vite) at det ikke er noe mer demokrati å finne der nå enn i sovjet tiden. Videre har myndighetene tatt vekk nesten alle de sosiale goder som befolkningen hadde før. Men det kan virke som om norske styresmakter setter likhets tegn mellom Kapitalisme og demokrati.

Til Outzen:

Sosialdemokratiet fungerer med en kapitalistisk basis. Sosialismen står i motsetning til kapitalismen (sammenlign Oxford definisjon over). Du sier Norge ikke er fullt ut sosialistisk, men insisterer å kalle det sosialistisk likevel (på tross av at den kapitalistiske produksjonmetode er den rådende).

At du nekter å se disse ganske enkle sammenhengene finner jeg noe rart, men det er åpenbart ikke mye mer jeg kan få gjort med den saken.

Det er for øvrig ingen som har sagt deg imot på at man må jobbe ut i fra det man har mot noe bedre. Hvis det er argumentet ditt mot Rødt, samt at Rødt kaller seg kommunistiske (hvilket de ikke gjør), så burde du kanskje revurdere ditt syn.

Signor Abdishazan, praksis og semantikk

Mohamed Abdishazan har et godt innlegg om ideologier i praksis og semantikk – forholdet mellom revolusjon og reform. F. eks Luxemburgs måte å stille revolusjonsspørsmålet på, var fjernt fra revolusjons- og voldsforherligende fraser. Luxemburg sier følgende i sitt beundringsverdige arbeid: ”For sosialdemokratiet utgjør den daglige praktiske kamp for sosiale reformer, for en bedring av arbeidernes situasjon, for de demokratiske institusjoner tvert imot den eneste vei den kan lede den proletariske klassekamp fram mot det endelige mål, erobringen av den politiske makt og opphevingen av lønnssystemet.” Abdishazan trekker frem Gramscis syn på kulturelt hegemoni – og, vil jeg hevde, distinksjonen mellom å være ledende og herskende (klasse). Før arbeiderklassen blir herskende, må den være ledende iflg. Gramsci. Dvs. ha en form for kulurellt hegemoni. Her hadde han skjønt den livsviktige innsikt, at revolusjonen i vesteuropa ikke kan være noe” storm på vinterpalasset”. Vi må konstruere vår egen strategi på basis av våre forhold – og her er det kontrahegemoniske perspektivtet essensielt.

Dette er, som Abdishazan sier, selvsagt et riktig standpunkt. Enhver seriøs politisk organisasjon måte dette. Men, fortsettes det, da vil de ble reformister. Løsningen er å bli ”demokratiske sosialister”. Han snakker om ideologier og semantikk – og det er jo nettopp poenget: hva i all verden betyr reformiske eller demokratisk sosialisme? Dersom begrepet konstrueres, slik det antydes, fordi ”tradisjonell sosialisme” ikke er demokratisk eller reformvennlig – er det direkte galt. Å ikke bare bygge på Marx, Engels (ev. Lenin) – men på hele den marxistiske tradisjonen, deriblant Gramsci, Luxemburg og Slavoj Zizek for den saks skyld – er helt elementær innsikt for en venstreorientert bevegelse. Men det bærer galt av sted dersom man ser for seg at man har funnet opp noe nytt (”kruttet”) dersom man har innsett behovet for reformer. Luxemburg og Gramsci var nettopp kommunister og marxister. NKP er for tiden substansielt dødt og vil ikke spille noen rolle, mye av deres tankegods vil lide en annen skjebne: Denne tradisjonen har et strategikonsept om suksessiv kamp for utvidelse av demokratiet (gjennom ”strukturelle reformer”) som nettopp hovedingrediensen til sosial revolusjon. (Med andre ord stilles her forholdet reform-revolusjon på samme måte som hos Luxemburg, som jo er forutsetningen for et fornuftig svar.) Dette er en strategioppfatning som er utviklet på basis av 1. enhetsfrontspolitikken mot fascismen (det blir en slags enhetsfront mot storkapitalen) 2. utvikling i det italienske og franske kommunistparti (herunder skikkelser som Togliatti og Gramsci). Dette er den kommunistiske bevegelsen – eller i det minste deler av den – sitt svar på spørsmålet du reiser. En reforminnstilt marxist er en marxist i tradisjonell forstand, i så måte. Enhver kommunist burde være høyst reformvennlig. (Med andre ord er det galt at kompromisset består i å bli en slags mellomting: ”demokratisk sosialist”. Men for all del, man kan kalle seg hva man ønsker for min del. Mitt poeng er bare at dette er et perspektiv ikke bare forenelig med – men utgått fra den kommunistiske tradisjon. Og det er en av de elementer som burde føres videre.

Møllersen om Marx

"Disse store og fine ordene kunne for så vidt ha passet like godt på Fremskrittspartiets politikk." (...) "Marx var neppe noen politisk pragmatiker, men snarere en filosof. Visjonene hans vil da bli: Først må arbeiderne ta kontrollen over produksjonen/produksjonsmidlene (revolusjon) - og så ordner resten seg. I dagens Norge er det få velgere som tror at ting bare faller på plass av seg selv."

Forholdet reform-revolusjon i marxismen, og hos Marx for den saks skyld, kommenteres ovenfor. Det øvrige innholdet i Møllersens innlegg, kommenteres nedenfor.

At Marx i realiteten ikke var noe bedre enn de utopister han polemiserte mot, er et argument gjentatt til det kjedsommelige. Men for øvrig, kjernen i Marx’ fremtidsvisjon skisseres på en god måte av din kilde: ”a reconciliation of the individual and the communal interest, and the kind of free existence where people, largely freed from the drudgery of work,.” Dette er en fremtidsvisjon om et samfunn med en forening av individets og felleskapets interesser. Er dette utopisme? Står det skrevet i himmelen at profittdrevne transnasjonale selskaper skal være samfunnets økonomiske ryggrad? Neppe. I stor grad frigjort fra arbeidets elendighet. Og i hvert fall fra all fremmedgjørende arbeid. (At Marx tok avstand fra den hegelianske forståelsen av fremmedgjøringen resulterende av alt arbeid – vet vi på basis av manuskriper man har funnet og slikt. Det handler her om verdiskapning for en fremmed kapitalists særinteresser. Ved å organisere produksjonen slik at man ikke arbeidet for e`n eiers partikulære interesser – men samfunnets helhetsinteresser – har man nettopp gitt en faktisk, real løsning på problematikken tidligere nevnt: forening av fellesksinteresser med individinteresser. Marxismen er ikke fundert på et naivt altruistisk menneskesyn, men på forståelsen av en revolusjonær transformering av samfunnet som kraftig forandrer problemstillingen.Og faktum er videre at produktivitetsøkningen ikke er proposjonal med økningen i fritid hos vanlige mennesker – selv om fritidsmengden øker historisk, relativt og absolut (dog det første med et vesentlig forbehold: kvinner er blitt innført i fullt monn i arbeidsstokken). Under nye samfunnsmessige forhold – er det ikke rimelig at driftingen av økonomien og en rekke nå aktuelle samfunnsmessige problemstillinger vil stille seg i et helt annet lys, og i en viss forstand forsvinne? Det er simpelthen dette som er Marx’ påstand. Våge å tenke utenfor rådende rammer og produksjonsforhold – engasjere seg med radikale samfunnsmessige løsninger.

For å sitere Oscar Wilde, først har han vurdert ”altruistiske løsninger” på samfunnets problemer, av typen å donere penger til røde kors, redd barna etc.:

”But this is not a solution: it is an aggravation of the difficulty. The proper aim is to try and reconstruct society on such a basis that poverty will be impossible. And the altruistic virtues have really prevented the carrying out of this aim. Just as the worst slave-owners were those who were kind to their slaves, and so prevented the horror of the system being realised by those who suffered from it, and understood by those who contemplated it, so, in the present state of things in England, the people who do most harm are the people who try to do most good; and at last we have had the spectacle of men who have really studied the problem and know the life - educated men who live in the East End - coming forward and imploring the community to restrain its altruistic impulses of charity, benevolence, and the like. They do so on the ground that such charity degrades and demoralises. They are perfectly right. Charity creates a multitude of sins.

There is also this to be said. It is immoral to use private property in order to alleviate the horrible evils that result from the institution of private property. It is both immoral and unfair.”

Dette er nettopp Marx’ innsikt. Men å si at "disse store og fine ordene kunne for så vidt ha passet like godt på Fremskrittspartiets politikk" ... er selvsagt ikke riktig. Disse fine store ordene har alle en svært presis betydning og må forstås på den basis, og korrekt forstått er dette en politisk plattform som skiller seg klart fra alle dagens stortingspartier. Det er nettopp det radikale, frigjørende alternativ som vi må vie oss til fremover.

For øvrig, for meg blir alt annet enn denne innsikt naiv utopisme. 1. Å tro at en moderne velfersstat kan opprettholdes under kapitalistiske forhold. 2. Å tro at rammen av kapitalistiske forhold er forenelige med løsning på kritiske samfunnsmessige problemer. 3. Å tro at velferd, altruistiske løsninger etc. vil føre frem.

For å si det med Brecht må vi gripe kilden.

- Til spørsmålet om verdiskapning.

Du har selvsagt rett i at ingen produksjon ville kommet i stand uten kapitalistens kapitalinvestering. Det avgjør imidlertid ikke utbytningsspørsmålet. Men i marxismen – og her er det mange som misforstår noe essensielt – er ikke det at man snakker om ”utbytning”, ”utbytningsforhold” så mye moralistiske kategorier som betegner arbeidernes elendighet, som det beskriver faktiske forhold i den kapitalistiske økonomis struktur. Poenget blir ikke så å ta høna eller egget diskusjonen: arbeidern kan ikke jobbe uten kapitalisten – kapitalisten ikke uten arbeidern. Innen rammen av kapitalforholdet blir diskusjonen riktignok slik. Derfor må vi bryte rammen og stille spørsmålet på en ny måte. Poenget blir at man kan, og det er nok av en rekke grunner langt mer rasjonelt, rekonstruere et samfunn på basis av produksjonsforhold der nettopp individets og felleskapets interesser sammenfaller. (Og det er f. eks på dette plan ”utbytter” -”utbyttet” dichotonomien har praktisk relevans: elimineres forholdet endres også forholdet mellom felleskapsinteresser og egeninteresse. Regi Enerstvedt har skrevet en god artikkel om dette, ”Om individualitet”: http://www.duo.uio.no/sok/work.html?WORKID=69892 . Dvs. det handler ikke så mye om at det umoralske utbytningsforholdet bør avskaffes, som om at avskaffelsen er et rasjonelt valg. Misforståelsen rundt dette er nokså vid blant innføringer i marxismens politiske økonomi.

Møllersen skreiv:

"Til Outzen: (---) Du sier Norge ikke er fullt ut sosialistisk, men insisterer å kalle det sosialistisk likevel (på tross av at den kapitalistiske produksjonmetode er den rådende). (---) Det er for øvrig ingen som har sagt deg imot på at man må jobbe ut i fra det man har mot noe bedre. Hvis det er argumentet ditt mot Rødt, samt at Rødt kaller seg kommunistiske (hvilket de ikke gjør), så burde du kanskje revurdere ditt syn."

Til dette er å seie: Eg har sagt at den demokratiske blandingsøkonomien har sosialistiske element. Det same sa Møllersen sjølv i eit tidlegare innlegg, men det har han visst gløymt no.

For det andre: Raudt vil ha revolusjon, og avskaffe den eksisterande staten. Dei seier òg i programmet sitt at målet deira er kommunismen. Visste du ikkje det, Møllersen?

Utgangspunktet for denne diskusjonen var for øvrig at medlemer av Raudt og/eller Raud Ungdom insisterer på å kalle seg kommunistar. Eg berre minner om det.