Flott! Jeg synes punktene høres ut som et godt utgangspunkt for SV, til et grønt samarbeid for verdens ve og vel.

Hvordan kan SV og Bård Vegar Solhjell med om lag fem prosent oppslutning innbille oss at mer sosialisme er fremtiden for det norske folk? Jo, man lanserer et nytt begrep: Frihetlig sosialisme med usvikelig tro på at sterk politisk styring og fordeling skal frigjøre mennesket! Og det vel vitende om at ingen steder har menneskerettighetene og økonomisk velstand stått sterke enn i liberale vestlige demokratier mens undertrykkelse, nød og folkemord ble sosialismens varemerke.

De fallerte sosialistiske eksperimenter på 1900-tallet havnet rettelig på historiens ideologiske skarphaug. Å styre samfunn med "frihetlig sosialisme" var som å prøve å forene ild og vann. Enten fordampet vannet eller også slukket ilden. Overgrepene forverret seg jo mer klasseløst man tvang mennesket og samfunnet til å bli. Det bør norske historiebøker berette like mye om som fascismen og nazismen.

www.husfilosofen.no

Forsvar for ytringsfrihet, borgerlige rettigheter og folks rett til å innrette livet sitt slik de selv vil(bra), miljøhysteri (dumt) og et ønske om at alle, bortsett fra en håndfull rikinger, skal få det bedre, er ikke dette omtrent hva Venstre står for? Sosialisme, altså statlig eie av produksjonsmidlene og planøkonomi, har det i hvert fall ingenting med.

Hva med et navnebytte, for eksempel til Miljø- og godhetspartiet?

Jeg vet ikke om det implisitt i den nye ordbruken ligger en uuttalt innrømmelse av at sosialismen tidligere har vært - slik som de fleste av oss har innsett for lenge siden - en "ufrihetlig" politisk bevegelse. Det lar seg neppe endre med et nypusset adjektiv. Å styre andres liv under påskudd av å gi dem et bedre liv er idag like "ufritt" som det alltid har vært under sosialiststyrte land. Det er i så måte like urealistisk som Kristin Halvorsens pennestrøk for å utslette fattigdommen. Det er noe underlig og politisk uforløst over den retorikk og det håpløse prosjekt som SV formidler. Nå er partiet heldigvis for nedadgående på meningsmålingene, men om det betyr at den norske velgermassen er blitt mer realistisk også når det kommer til valg, gjenstår å se.

Den demokratiske sosialismen har alltid fremja både fridom og likskap. Begge delar. Den nordiske modellen - med sine element av sosialisme - er den mest vellykka samfunnsmodellen hittil på begge desse områda.

Eg ser i programforslaget av SV eksplisitt vil bygge vidare på den nordiske modellen, og det er bra. Med den vekta SV legg på ting som personvern, religionsfridom (herunder fridom frå religion, det vil seie tolerant sekularisme) og ytringsfridom, er begrepet "frihetlig sosialisme" ei grei presisering av kvar SV står.

Det finst for øvrig ein lang tradisjon av libertær sosialisme, så dette er ikkje noko nytt slik somme synest å tru. Å blande dei totalitære kommunistiske eittpartistatane inn i diskusjonen om kva SV vil, er ei avsporing.

Hei, og takk for et spennende innspill! Jeg gleder meg til å se nærmere på det.

Jeg mener det trengs skikkelig politisk nytenkning rundt forholdet mellom deltakende demokrati og medbestemmelse, og overordnede politiske grep på miljøfronten. SV er kanskje det stedet der det er best potensiale for slik tenkning, men de (vi?) har et godt stykke igjen før det blir god praktisk politikk ut av det!

SVs viktigste oppgave er nå å ”sørge for at Norge forblir et samfunn med små forskjeller mellom folk [uthevet her]”. Dessuten vil de styrke religionsfrihet, personvern og ytringsfrihet.

Men begrepene ”frihetlig sosialisme” synes umiddelbart å skurre litt i mine ører. Den individuelle friheten kan lett komme i konflikt med fellesskapets tanker, normer og uskrevne regler. At én person får utøve sin frihet til å uttrykke seg og handle som han selv ønsker, kan gå på bekostning av andre menneskers frihet og fellesskapets interesser. Lages normer og regler hvor prinsipper som fellesskap, solidaritet og små eller ingen økonomiske forskjeller mellom folk står som de klart mest dominerende punktene på programmet, vil det være naturlig å forfekte en form for ”kollektiv frihet” om man vil; en frihet som i praksis fungerer best i rene sosialistiske samfunn med planøkonomi. Men da blir det på samme tid vanskelig å oppfordre til styrket ytringsfrihet, som i all hovedsak vil være individuelt motivert. Begrepene ”moderat sosialisme” harmonerer i så måte bedre.

Belønnes ikke individuell arbeidsinnsats, kreativitet, forskning og evnen til å finne nye gode løsninger, vil man raskt få et kjedelig, grått, primitivt og fattig samfunn. Jeg synes norsk politikk de siste tiårene har funnet en rimelig god balanse mellom hensynet til de enkelte individers behov for selvrealisering og oppfyllelse av egne materielle behov og ønsker (herunder ytringsfrihet) på den ene siden og de forpliktelser (lover, regler og normer) som påhviler enhver til oppfyllelse av fellesskapets interesser på den annen side. Vi er tross alt fortsatt ett av de landene i verden hvor forskjellene er minst.

Mennesket er født fritt, det har selvråderett over sin egen kropp og sin egen tid. Utifra denne forståelsen av menneskets rettigheter vil all tvang mot mennesket være defacto slaveri. Dette innlegget er en kritikk av all sosialisme og akkurat her av ideen om frihetlig sosialisme.

Ordene “frihetlig” og “sosialisme” er selvmotsigende. Sosialisme er en ideologi basert på tvang mot individet og flertallstyranni/“demokrati”.

La oss starte med ordet demokrati. Forståelsen av demokrati som flertallets tyranni mot mindretallet har lite å gjøre med hva ordet betyr. Demokrati betyr folkestyre. Det betyr altså ikke flertallsdiktatur. Folket skal styre seg selv – merk ordet SELV. De skal altså ikke styre andre. Hvorfor har vi endt opp med et system der 51% skal tvinge med seg 49% på systemer som de 51% ønsker, men som de 49% motsetter seg? Er det av praktiske årsaker? Lar vi 51% tvinge med seg 49% av praktiske årsaker?

Statens primære mål er å opprettholde seg selv. Den er avhengig av å unngå et flertall av mennesker som stemmer på frihet for individet. Hvis det eksisterer en majoritet av frihetsmennesker som har større tro på frihet enn på trygghet og som ønsker å beholde sin egen produksjon og slippe absurde statlige reguleringer, så må staten handle i selvforsvar. Den har flere muligheter. Den kan gå en fascistisk vei med større statlig kontroll (kommunisme, nazisme, klassisk fascisme, etc) eller den kan gjøre som i Norge – øke antallet offentlig ansatte som dermed blir avhengig av staten for å overleve og samtidig gjøre det tilnærmet umulig for privat initiativ å lykkes gjennom utallige reguleringer, høye minstelønninger og et generelt høyt kostnadsnivå. På denne måten har staten skaffet seg trofaste velgere som ikke stemmer for å miste jobben sin og dermed livsgrunnlaget sitt vel vitende om at det ikke eksisterer noe privat alternativ. Dette er årsaken til at den sosialistiske stat hater private alternativ. Private alternativ betyr at mennesker kan bryte ut av statens bjørnegrep og starte virksomheter som gjør at de ser seg bedre tjent med å stemme på frihetspartier som støtter tanken om å beholde mer enn de 30% vi idag får beholde av vår egen produksjon. Parallellt støtter staten den misantropiske ideen – tanken om at mennesker ikke ønsker å hjelpe hverandre. Når mange nok tror at ingen ville ha hjulpet dem i en krise, så stemmer de, av frykt for at de en dag selv trenger hjelp og ikke får, på de mest misantropiske partier vi har – sosialistene. Unge, gamle og de som ikke klarer seg selv stemmer av nødvendighetsårsaker på sosialisme. De er avhengig av hjelp.

Det eneste staten har måttet gjøre så langt er å underbygge menneskers naturlige skepsis mot hverandre, kalle flertallstyranni for demokrati, ansette en 8-900 000 statlig- og kommunalt ansatte og begrense privat initiativ og alternativ mest mulig uten å forby det helt. Sosialister vet at folk forbinder forbud mot privat alternativ med kommunisme og vet at kommunismen ikke vekker tillit hos majoriteten. Selv er de fleste sosialister skapmarxister, som sverger til ideen om klasseforskjeller og tanken om at frivillige avtaler mellom arbeidstagere og arbeidsgivere utelukkende er arbeidsgiveres utnytting av arbeiderne. Kapitalisme, altså fredelig vare- og tjenesteproduksjon, er alle sosialisters aller største hatobjekt. De kan ikke skjønne hvorfor sentralstyrt kommunisme ikke fungerte med all den gode planleggingen som lå i bunnen. De forstår ikke at det er kompleksiteten i systemer som hindrer “perfekte” systemer i å fungere.

Det innlysende problemet med flertallsdiktatur er at det utelukkende er flertallets magemål som begrenser det. I virkeligheten vil flertallet kunne fatte en hvilken som helst absurd avgjørelse, som i øyeblikket for flertallet virker logisk og så iverksettes beslutningen. Hvis flertallet har rett, så eksisterer det ingen skranker. De fleste sosialister skjønner at ett individ ikke har rett til å tvinge med seg et annet individ, men det som er helt feil hos tre individer der de to tvinger og begår overgrep mot ett blir brått helt riktig og moralsk forvarlig når antallet individer øker. Sosialister har ikke ennå uttalt akkurat ved hvilket antall individer tvang går over fra å være feil til å bli riktig. Noen har antydet at tallet er 37521 – jeg lurer på hvorfor.

Jeg vil kort nevne begrepene naturtvang og mennesketvang. Sosialister liker mennesketvang, men de misliker sterkt naturtvang. Naturtvang betyr de behov som tvinger mennesker til å puste, spise, sove, kle oss, bo trygt, etc. Mennesketvang betyr at noen mennesker bestemmer over andre mennesker. Sosialisters mål er visstnok å avskaffe naturtvang ved å rane til seg 60-75% av produsentenes produksjon og bruke det som de ønsker for å hindre lidelse(De avviser selvsagt at politikken deres også skaper masse lidelse for alle de som er ofre for ran fra staten sin side).

Jeg nevnte tvang mot individet. Hva er så dette?

Vi har mange ulike typer tvang. Tvang i familien, der patriarken tvinger(tvangsekteskap, seksuell mishandling, voldtekt), politisk tvang, der politikerne tvinger(nazisme), religiøs tvang(du får ikke lov å gifte deg med han, du må spise den maten, osv), økonomisk tvang(skatt), stammetvang(kriminelle gjenger tvinger sine ideer på andre), osv. Mennesketvang er et samlebegrep for alle de situasjoner der mennesker har forskjellige mål, men der den/de som har flest stemmer, flest disipler eller flest pistoler – altså mest makt – vinner. Av en eller annen grunn avviser de fleste sosialister all annen mennesketvang enn skatt og reguleringer. Jeg diskuterer her bare skatt. All tvang er helt forkastelig, men økonomisk tvang er helt riktig. Er det slik å forstå at det er målet for tvangen som regulerer om tvang er bra eller dårlig? Det burde isåfall være meget legitimt å tvinge alle til å tro på en gud som redder oss fra helvete og skaffer oss plass i himmelen. Problemet er selvsagt at ikke alle tror på denne ideen. Ikke alle tror på økonomisk tvang heller. Så hvorfor er økonomisk tvang den eneste gode formen for tvang?

Skatt er defacto slaveri. Det faktum at en stat har utgifter betyr at den må skaffe seg slaver som kan betale for disse utgiftene. Gjennom historien har vi vært gjennom ordinært slaveri, føydalisme, livegenskap og idag kaller vi det skatt. Total skattebelastning ligger et sted mellom 60% og 75% avhengig av inntekt. Det betyr at alle arbeidere fra klokken 0800 til klokken 1300 jobber som slaver for staten og fra 1300 til 1600 jobber de for seg selv. Mange vil innvende at de gjør dette frivillig, problemet er selvsagt at ingen av dem noensinne får muligheten til å bevise det, da vi alle er tvunget.

Det faktum at man av og til på noen områder kompenseres for slaveriet sitt legitimerer ikke slaveriet. Man kan kalle velferden for et sikkerhetsnett eller en forsikring. Forskjellen mellom den statlige “forsikringsordningen” og en ordinær forsikring er at den siste er frivillig og den GARANTERER for hva du får dersom uhellet er ute. Staten gir noen utbetalinger dersom den har råd og dersom den ser det som tjenlig.

Årsakene til at folk stemmer sosialistisk er fordi de er misantroper, tilhengere av tvang mot individet, har lite kunnskap om reell frihet, og er mer komfortable med trygghet fremfor frihet. Hvordan skal vi jobbe med å kvitte oss med slike sosialistiske holdninger og ende opp med frihet for individet til å bestemme over sitt eget liv og sin egen tid?

Denne videoen om human farming kan være interessant for de som ikke uten videre tror at staten alltid handler til det beste for alle med moralsk forsvarlige mål.

Mvh Sindre