Det er symptomatisk for dagens politiske aristokrati å sette sin egen selverkjennelse "ut på anbud" slik de har gjort ved rapporten om 22. juli. Men når erkjennelsen ikke kommer innenfra er det jo enklere å skyve ansvaret fra seg.
Dommen fra rapporten vi alle kjenner er kort og godt knusende. Knusende overfor politiet, og knusende overfor regjeringsapparatet. Det må vi erkjenne. Men langt viktigere er det at også statsminister og regjering selv erkjenner dette, og tar sitt ansvar og går.
Det spill og taktikkeri i etterkant av rapporten fortoner seg bare som makabert. Makabert fordi både medier og involverte politiske parter synes allerede å ha glemt massakrens reelle ofre i det hele, og nå atter hengir seg til sitt sedvanlige spill for galleriet med skjulte politiske motiver. For mer enn at noen her tar sitt ansvar, spørres det heller hva regjering eller opposisjon "er tjent med?" "Er vi tjent med å gå, eller er vi tjent med å sitte?" Eller "er vi tjent med at han går, eller er vi tjent med at han sitter"?
Men jeg undres om vi ikke også burde ha en plass for ofrene og de pårørende i denne saken? For disse er ikke dette bare en "hendelse" som en må komme godt eller dårlig ut av, eller med sitt politiske skinn i behold. Det er derimot en tragedie de må leve med resten av livet, og på veldig nært hold. Disse har heller ikke muligheten til å sende erkjennelsen av dette ut på anbud. Men er de allerede blitt glemt av den politiske hverdag?
Ordtaket om at en nasjon kjennes på hvordan det behandler sine hunder, kan her erstattes med hvordan en nasjon behandler - eller tar ansvar for - sine pårørende. Og det vi har erfart og sett av dette så langt burde fortelle oss at denne nasjonen har ufattelig mye å lære. Ikke minst har dens virkelighetsfjerne og aristokratiske ledelse - fremdeles - et enormt sjumilssteg å ta i sin egen selverkjennelse. Og det er et alldeles for stort steg til å bli sittende.