I de ti ukene rettsaken varte, har vi i praksis vært vitner til en prestisjefylt og tidvis fascinerende maktkamp mellom psykiatriske autoriteter.
Er det noe 22.juli-rettsaken i Oslo tingrett ettertrykkelig bør ha lært oss, så er det at det ikke finnes noen absolutt fasit i forståelsen av menneskesinnets irrganger. Massemorderen har slik sprengt, for ikke å si pulverisert rammene for en tradisjonell diagnostisk tilnærming innenfor psykiatrien. Han er ikke et enten-eller, men et både-og som i sin sammensatthet ikke kan plasseres entydig diagnostisk også med hensyn til tilregnelighetsspørsmålet.
I de ti ukene rettsaken varte, har vi i praksis vært vitner til en prestisjefylt og tidvis fascinerende maktkamp mellom psykiatriske autoriteter. I løpet av rettssaken har vi både sett og hørt hvordan ”sjelegranskerne” nærmest har konkurrert i en diagnosekamp om å finne fram til essensen i massemorderens presumptivt gåtefulle psykiske univers; ”gåtefull” fordi han i all sin kompleksitet synes å unnslippe den diagnostiske båssettingen. Det kan virke som om målet for ”sjelegranskerne” har vært å finne fram til Den Første Årsak og det psykiske opphav til all elendigheten. I 22.juli-rettssaken har det derfor handlet om å finne ”den hellige gral” i massemorderens psykiske indre.
At enkelte psykiatriske autoriteter angivelig mener de har funnet fram til massemorderens innerste psykiske natur (også ved såkalt fjerndiagnostikk), forteller kanskje mer om psykiatriens begrensinger og faglige autoriteters manglende selvinnsikt enn det gir noe som helst innsikt i gjerningsmannens indre psyke. Behovet for å ha rett og riktig til enhver tid i det prestisjefylte psykiatriske feltet kan nesten virke som en epidemisk besettelse. Å besitte Den Store Sannheten, kan således karakterisere en faglig posisjon som oppleves som uovertruffen i vurderingen av menneskers sjelsliv.
Den diagnostiserende essenstenkningen har vært solid forankret i en vitenskapstradisjon som henter sine idealer og inspirasjonskilder fra naturvitenskapens hevd på objektivitet og universalisme. Problemet er når en slik ”vitenskapelighet” får en alt for dominerende plass i forståelsen av det menneskelige subjektets kontekstbundethet, dets sosiale og kulturelle forankring.
Idealet må uansett være et faglig mangfold som betyr at ulike faglige perspektiver møtes og brynes mot hverandre, framfor en faglig dogmatisme som ekskluderer alt annet enn seg selv. Faglig dogmatikk innsnevrer som kjent synsfeltet og fører til manglende forståelse som i verste fall for psykiatrien og pasienters vedkommende, kan føre til feildiagnostiseringer med tragiske konsekvenser. Uten en faglig sett inkluderende åpenhet, vil psykiatrien lettere stagnere i et reduksjonistisk og selvbekreftende vakuum. Kritikk av psykiatrien med tilhørende teorier og praksiser og ikke minst aksepten av kritiske ytringer, er derfor høyst påkrevet.
Den nødvendige kritikken av den første rettspsykiatriske rapporten til Synne Sørheim og Torgeir Husby, var da også medvirkende til at det siste paret av sakkyndige, Terje Tørrisen og Agnar Aspaas, ble oppnevnt. To sett av rettspykiatriske sakkyndige sammen med sakkyndige fra samfunnsvitenskapelige og humanistiske fagmiljøer, bidro til en langt bedre nyansering av massemorderen som grunnlag for domsavsigelsen. 22.juli-rettssaken fungerte slik forbilledlig i kombinasjonen av ulike faglige tilnærminger.